Annonse
11:52 - 29. juli 2019

Valgseier med bismak

Kan statsminister Shinzo Abe endre den japanske grunnloven? 

Flertall: Statsminister Shinzo Abe jubler for partiets kandidater kvelden før valget til Overhuset. Abes LDP og koalisjonspartneren Komeito beholdt et klart flertall ved valget 21. juli, men LDPs  tilbakegang - partiet mistet tolv representanter - er likevel et skår i gleden. Foto: Kimimasa Mayama / Epa / NTB scanpix  
Annonse

Norske medier har tydeligvis hatt mer enn nok å skrive om i juli. Det viktige valget til Overhuset i Japan, som ble avholdt søndag forrige uke, synes å ha gått under radaren. Omtale – både i forkant og etterkant – har vært så godt som fraværende. Paradoksalt nok synes valget også å ha gått mange japanske velgere hus forbi, trass i intense valgkampanjer fra de involverte partiene og betydelig dekning i japanske medier. Valgdeltagelse på i underkant av 49 prosent er den nest laveste noen gang.

Strategien til statsminister Shinzo Abe har vært å fokusere på «stabilitet fremfor kaos», med hentydning til hva som ville kunne skje hvis den «uansvarlige» opposisjonen skulle true flertallet hans parti LDP (Liberal Democratic Party) holder sammen med koalisjonspartneren Komeito. Imidlertid har ingen meningsmålinger vært i nærheten av å antyde en slik mulighet. Det store (og eneste) spenningsmomentet foran valget var derfor om regjeringen Abe ville klare å sikre seg to tredjedels flertall i Overhuset. Dette har vært ansett for å være eneste realistiske mulighet for statsminister Abe til å kunne lykkes med endring av grunnlovens paragraf 9, og derved sikre seg en helt spesiell plass i japansk historie.

Helt siden partiet ble etablert i 1955 har det vært et uttalt mål for LDP å endre grunnloven, som ble til under de alliertes okkupasjon av Japan etter den andre verdenskrig. Selv om det er en helhetlig endring av den 72-årige grunnloven som er målet, er det debatten rundt den såkalte pasifistparagrafen – paragraf 9 – som har fått mest oppmerksomhet. Paragrafen fastslår at Japan for alltid frasier seg retten til å føre krig og samtidig retten til å ha militære styrker. Det store diskusjonspunktet er hvorvidt eksistensen av de såkalte selvforsvarsstyrkene, som opprinnelig ble opprettet som en nasjonal politistyrke, er i pakt med paragrafen. Skiftende regjeringers syn har vært at «rett til å føre krig» må tolkes som «aggressiv krig», og at det er en naturlig rett for Japan å kunne forsvare seg mot aggresjon utenfra. Siden selvforsvarsstyrkenes kapasitet er betraktet som et minimum for å kunne beskytte landet og derved ikke har «krigspotensial», er eksistensen ikke i konflikt med grunnloven, ifølge Abe og LDP. Det har derfor lenge vært et uttalt mål å formalisere den legale statusen til selvforsvarsstyrkene ved å utvide paragraf 9 med en ordlyd som fastslår dette. Så sent som i mai i år gjentok Abe sin ambisjon om å komme i mål med endringen i løpet av 2020.

Mye tyder på at Abe nå kan skyte en hvit pinn etter å få oppfylt sin ambisjon. Riktignok bekreftet valget til Overhuset forrige søndag posisjonen til LDP og koalisjonspartneren Komeito. Som ventet beholdt partiene sitt klare flertall. Siden de til sammen også holder to tredjedels flertall i Underhuset, er de sikret gjennomslag for sin politikk generelt. Et skår i gleden må det likevel ha vært at de ikke oppnådde tilstrekkelig flertall til å gjennomføre den annonserte grunnlovsendringen. LDPs tilbakegang fra 69 til 57 representanter var simpelthen for stor til å kunne oppveies av en liten oppgang for koalisjonspartner Komeito. Selv om en plusser på støtte fra det ultranasjonalistiske Japan Innovation Party, som er på linje med LDP i paragraf 9- saken, vil en ikke kunne oppnå det ønskede flertallet.

Valgresultatet var ikke katastrofalt for LDP, men det er sannsynlig at tilbakegangen for partiet er et resultat av to hovedfaktorer. For det første er det tenkelig at en del velgere har benyttet muligheten til å markere sin misnøye med LDP av privatøkonomiske årsaker. Den planlagte hevingen av momsen fra 8 til 10 prosent fra oktober i år, som vil slå spesielt uheldig ut for allerede hardt pressede husholdninger, er én slik årsak. En regjeringsrapport i juni, som konkluderte med at det offentlige pensjonssystemet ikke vil kunne sikre pensjonister utgifter til nødvendig livsopphold, er en annen. For det andre er det tegn som tyder på at det ledende opposisjonspartiet CDP (Constitutional Democratic Party of Japan), som ble dannet for mindre enn to år siden, delvis har nådd frem med sin kritikk av regjeringen. Hvorvidt partiet på sikt kan utvikle seg til en seriøs utfordrer om regjeringsmakt, gjenstår å se.

Som den erfarne politiker han er, finner Abe masse positivt i valgresultatet. Først og fremst tolker han det som at velgerne ønsker politisk stabilitet for å takle problemene landet står overfor. Som å få etablert en gunstig handelsavtale med USA, en endelig fredsavtale med Russland og å få normalisert forholdet til Nord-Korea. Sannsynligvis er han klar over at han tøyer resultatet vel langt når han også tar det som inntekt for at velgerne ønsker en debatt om revisjon av grunnloven. Abe har altså ikke til hensikt å gi slipp på drømmen om få bekreftet den lovlige, konstitusjonelle eksistensen av de japanske selvforsvarsstyrkene.

Politikere er ofte sårbare når de er i sin siste embetsperiode. Abe er inne i sin tredje periode som leder av LDP, og kan ikke gjenvelges når hans «kontrakt» utløper i 2021. Det er derfor fullt forståelig at han ikke vil skrinlegge arbeidet som er garantien for at han ikke ender opp som en leder uten politisk innflytelse og kredibilitet.

Abe må drive en form for selvsuggesjon når han tross valgresultatet gjentar at revisjon av grunnlovens paragraf 9 ikke er fullstendig ute av rekkevidde i hans periode. Hans håp ligger i å få opposisjonen – i første rekke CDP – med på laget. I dag virker dette som en umulig ønskedrøm. Skulle Abe likevel lykkes, kan han trekke seg tilbake i visshet om at han for evig er sikret en plass som en av de største politiske lederne i japansk historie.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»