Nato er, ikke uten grunn, en yndet gjenstand for storslagene festtaler. Den 4. april 2019 er det 70 år siden undertegnelsen av Atlanterhavspakten som markerer etableringen av Nato. Bejublende variasjoner over frasen «historiens mest fremgangsrike militærallianse» kommer til å sitte løst i så nær som alle allierte hovedsteder.

Samtidig er Nato en yndet gjenstand for krisediagnostikk. «Natos historie er en historie om kriser», har den amerikanske statsviteren Stanley Hoffmann påpekt. Faktisk er det krevende å finne et eneste år i Natos historie der ikke krisekaraktereristikken er blitt tatt i bruk. Gitt Donald Trumps åpenlyse skepsis til verdien av Nato for USA, tvilen han har sådd ved USAs forpliktelse til Atlanterhavspaktens artikkel V (om kollektivt forsvar) og hans tilbakevendende kritikk av europeisk unnfallenhet, vil også krisediagnosen være selvskreven i forbindelse med årets 70-årsmarkering.

Men bak festtalens bravur og kriseretorikkens alarmisme skjuler det seg et stykke politisk historie som berettiger at vi innrømmer jubilanten, om ikke en gratulasjon, så hvert fall et øyeblikks oppmerksomhet.

Nato har de siste årene i økende grad vendt tilbake til alliansens opprinnelige funksjon. Grunnen er at Vestens forhold til Russland igjen preges av mistillit og rivalisering. Innflytelsessfærer har gjenoppstått. Atomvåpen har fått økt betydning. Påvirkningsoperasjoner og propaganda florerer. Dessuten utløser langtrekkende presisjonsvåpen og ukonvensjonelle virkemidler nye og ukjente strategiske utfordringer. Nato og Norge berøres. Den norske etterretningstjenesten meldte i sin åpne trusselvurdering fra 2019 at «russisk militærmakt i større grad [fungerer] som et politisk verktøy for russiske myndigheter». Situasjonen er som et gufs fra fortiden. Det er banalitet mer enn ondskap: De frykter oss, og vi frykter dem.

Spoler vi tiden 70 år tilbake, var usikkerhetsmomentene i samtiden adskillig større. Store deler av Europa lå fremdeles i ruiner. Økonomiene var fremdeles svake. De ideologiske motsetningene steile. Frykten for en ny krig var til stede på begge sider av «jernteppet». Berlin-blokaden, den kommunistiske maktovertagelsen i Tsjekkoslovakia i 1948 og den finsk-sovjetiske vennskaps-, samarbeids- og bistandspakt fra samme år, intensiverte Vestens frykt for at Stalin skulle ta seg ytterligere til rette. Til tross for en enorm reduksjon av den Røde Arme etter verdenskrigen, sto fremdeles 175 russiske divisjoner i beredskap. Europa befant seg, konkluderer historikeren Michael Howard, i en vedvarende «panikktilstand». Frykten for politisk, økonomisk og sosial kollaps var overhengende. Dette var «ekstremismens tidsalder».

Tanken om en forpliktende, transatlantisk forsvarsallianse som inkluderte stormaktene i Europa og USA, men også en rekke små og mellomstore stater, var en grenseoverskridende konstruksjon for alle parter som på ingen måte hadde oddsen på sin side. Spørsmålet om Tysklands rolle i den europeiske sikkerhetsorden sto åpent og ubesvart. At USA ville takke ja til Vest-Europas invitasjon om å involvere seg i europeisk sikkerhetspolitikk, var langt fra selvsagt gitt vitaliteten i amerikansk isolasjonisme, uviljen mot fredstidsallianser og vegringen mot å spille ressurser på andres sikkerhet. Køen av strategiske utfordringer var lang for politikkutformerne i Vesten i 1949. Nyskapningen Nato ble en del av løsningen for store og små stater. Det var på ingen måte gitt.

Ingen underskrifter i etterkrigstiden har vært like retningsgivende for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som undertegnelsen av Atlanterhavspakten. For Norge innledet beslutningen om å inngå i Nato-samarbeidet en ny fase ved sin definitive omprøving av nøytralitetspolitikken. Siden 1949 har norsk sikkerhet vært uløselig knyttet til Nato, og vår sikkerhetspolitikk har vært dimensjonert av våre forpliktelser og begunstigelser som alliert.

En viktig grunn til det er at Nato har fungert som en effektiv ramme for norsk småstatsrealisme: Medlemskapet har forent Norges behov for en realpolitisk begrunnet sikkerhetsforordning og et idealpolitisk begrunnet verdifellskap. Gjennom Nato etablerte Norge en strategisk begrunnet relasjon til stormakten USA. Dette ga en betryggelse om at man hadde en troverdig patron som ville komme til unnsetning i krise og konflikt. Nato har vært og er et sentralt rammeverk for bilateralt samarbeid med USA. Samarbeidsrelasjonen har aldri vært likeverdig, men likevel basert på gjensidig nytte.

At Nato-medlemskapet ble retningsgivende for Norge handlet også om at det var et verdibasert fellesskap knyttet til «grunnsetningene om folkestyre, individets frihet og rettens herredømme» som det heter i Atlanterhavspakten. Nato representerte, både med sin traktatfestede forpliktelse til FN-pakten og gjennom sin ambisjon om å bidra til «stabilitet, fred og sikkerhet», en ordensskapende kraft i internasjonal politikk som særlig begunstiger småstatene. Særegne beslutningsprosedyrer, ikke minst konsensusprinsippet i Natos råd, ga dessuten Norge som småstat en anledning til å bli hørt, ikke bare overkjørt.

Nato har opp gjennom skapt betydelig kontrovers og vært et tilbakevendende stridstema i norsk offentlighet. Ikke minst har tilknytningen til USA, og i særlig grad norsk innordning under og medvirkning til Natos atomvåpenpolitikk, utløst anfektelser. Blant annet fordi relasjonen til USA tidvis har vært krevende og for å bevare lavspenning i nord, har Norge søkt å kompensere for dyp integrasjon i Nato med tydelige avskjermingstiltak. Disse er kjent som «selvpålagte restriksjoner». Mens integrasjonen skulle sørge for å avskrekke «vår nabo i øst», skulle avskjermingen og de selvpålagte restriksjonene sørge for beroligelse i naboskapet. På den måten har ivaretagelsen av norsk sikkerhet vært et noenlunde avstemt kompromiss mellom allianseforpliktelser, regional stabilitet, nasjonal selvråderett og tilstrekkelig innenrikspolitisk oppslutning. I all hovedsak har denne tilnærmingen vært akseptert og respektert, både i Nato og i hjemlig opinion.

En nødvendig forutsetning for Norges avskjermingstiltak var en glassklar tiltro til alliansegarantien. Uten denne, ville frykten for å bli forlatt overskygget behovet for å holde avstand. I gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren heter det at «Nato-alliansen og det transatlantiske sikkerhetsfellskapet er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk». Den formuleringen hadde ikke på noe tidspunkt de siste 70 årene vært malplassert i et norsk styringsdokument.

Det er først nå, i lys av Donald Trumps tilkjennegitte Nato-holdninger, at formuleringen må tas opp til vurdering. Gitt etterretningstjenestens bekymring for Russland maktambisjoner og Norges fundamentale avhengighet av allierte forsterkninger i krise og konflikt, kunne timingen ikke vært dårligere. Spørsmålet reiser seg like fullt: Er Nato en del av løsningen på dagens utfordringer også?

Som i 1949, avhenger svaret av hvordan USA ender opp med å prioritere. Ved opprettelsen av Nato, var USAs vilje til å involvere seg i europeisk sikkerhet preget av dyp ambivalens. På den ene siden var det en utbredt strategisk forståelse av at Europa både militært og psykologisk behøvde en troverdig alliert som kunne utligne Sovjetunionens formidable militære overlegenhet i Europa. På den andre siden var det en dyp skepsis mot å etablere fredstidsanalyser og mot å involvere seg i «den gamle verdens» maktpolitiske renkespill. Det var derfor krevende å få Atlanterhavspakten ratifisert i Senatet. Truman-administrasjonen måtte velge sin ord med omhu og gi garantier om at det ikke kom til å dreise seg om store styrkebidrag. Men det var internasjonalistene, ikke isolasjonistene, som fikk stake ut kursen. Det har de fortsatt å gjøre i 70 år.

Men i dag er denne dobbeltheten tilbake med full styrke. På den ene side, hovedsakelig på grunn av USAs bekymring for russiske revisjonisme, gjør internasjonalistimpulsen seg tydelig gjeldende. USA øker markant sitt bidrag til det militære og operative samarbeid i Nato. Det skjer mye, langs mange akser. USA tilfører ressurser til Europa gjennom et såkalt European Deterrence Initiativ. Dette er oppsiktsvekkende i en fase der den storstrategiske oppmerksomheten i USA fortrinnsvis vies Kina. Selv om de mest synlige tiltakene retter seg mot kontinentet og statene som grenser mot Russland, merkes innsatsen også i Norge. USA har flere marinekorpssoldater på rotasjon i Norge. Samarbeider om etterretning og om militære plattformer – overvåkningsfly og jagerfly – er tiltagende. Og frekvensen og satsingen på øvelser er langt mer påtagelig. I mars i år sendte USA seks B52 langtrekkende bombefly på trening fra England, med flyvninger blant annet over Norskehavet og Det baltiske hav. Alt dette er typisk festtalemateriale fordi det vitner om Natos gjenhentingsevne og fornyede relevans.

Men parallelt med denne given i Nato, har USA for første gang på 70 år, altså en president som tilsynelatende ikke verdsetter alliansen og som antyder at Nato-land i Europa ikke kan føle seg trygge på at USA vil stille opp for dem. Det er vanskelig å forestille seg en mer alvorlig intern bekymring for andre Nato-land enn utsiktene til at USA trekker seg fra samarbeidet eller, for den saks skyld, at Trump beordrer alle amerikanere i Nato-stillinger hjem. Da blir, for å si det forsiktig, Nato en hul allianse.

Denne «tillitskrisen» preger også 70-årsmarkeringen. Av frykt for at Trump skulle spolere feiringen, unnlater Nato å avholde et toppmøte den 4. april, men nøyer seg med et nedskalert utenriksministermøte i Washington D.C. Mer betydningsfullt er de langsiktige følgene av Trumps antydning om at det er en sammenheng mellom nasjonale forsvarsbevilgninger og USAs vilje til å stå ved Artikkel 5. I brevet Donald Trump skrev til Erna Solberg forut for toppmøtet i Brussel i 2018, bemerket han at Norge var det eneste Nato-medlemmet med grense mot Russland uten en plan for å øke forsvarsbudsjettet til 2 prosent av BNP. En slik henvendelse er brysom for Norge.

For det første bebuder påpekningen et uønsket statusfall som alliansepartner. For å motvirke dette, vil Norge sannsynligvis utvirke en plan som tydeliggjør at vi ikke snor oss unna, men faktisk strekker oss mot målet (selv om 2 prosent trolig neppe vil være realistisk). Det vil i så fall kunne dreie seg om en tosifret milliardøkning av forsvarsbevilgningene. Det er den økonomisk omkostningen av Trumps ultimatum.

For det andre vil Trumps ultimatum potensielt begrense mulighetene for norsk avskjermingstiltak. For ikke å risikere unnasluntrerstemplet, vil vi vegre oss mer for å si nei til henstillinger fra USA. Ettersom vi er interessert i samarbeid med USA og sågar inviterer til det, er dette ikke i seg selv et onde. Men det kan også innebære at vi velger å påta oss byrder, for eksempel å bidra med kapasiteter til USAs missilforsvar, som vi under andre omstendigheter ville reservert oss mot. Dette er den politisk omkostning av Trumps ultimatum.

Sammenlignet med alternativet, som er å legge seg ut med amerikanerne, er disse omkostningene håndterbare. Men det er et tankekors at det er fraværet av gode alternativer, som gjør at Nato etter 70 år fortsatt vil være en del av løsningen.

Første april kl. 17.00 lanseres et spesialnummer av Internasjonal Politikk på Litteraturhuset i Oslo. Denne teksten er løselig basert på et forord til nummeret.

Nato - en tidslinje

4. april 1949: Tolv land undertegner Nord-Atlanterhavs-traktaten i Washington og etablerer The North Atlantic Treaty Organisation. Landene er Belgia, Canada, Danmark, Frankrike, Island, Italia, Luxembourg, Nederland, Norge, Portugal, Storbritannia og USA.

1952: Hellas og Tyrkia blir tatt opp i alliansen.

1955: Vest-Tyskland blir medlem. Som svar på vesttyskernes inntreden, opprettet Sovjetunionen og flere østeuropeiske land Warszawapakten.

1956: Under Suezkrisen støttet Frankrike og Storbritannia Israels invasjon av Egypt, men press fra USA og Sovjetunionen førte til at de måtte trekke seg ut.

1961: Berlinmuren blir reist.

1962: Under Cuba-krisen er USA og Sovjetunionen nær ved å ende i åpen krig.

1966: Frankrike trekker seg fra Natos kommandostruktur, og Natos hovedkvarter blir året etter flyttet fra Paris til Brussel.

1975: Vietnamkrigen tar slutt, den hadde skapt store interne spenninger i Nato.

1979: Sovjetunionen invaderer Afghanistan.

1982: Spania blir Nato-medlem.

1989: Berlinmuren faller, det fører til Tysklands gjenforening.

1995: Nato-operasjoner på Balkan.

1999: Nato bomber serbiske mål i Kosovo.

1999: Tsjekkia, Ungarn og Polen blir medlemmer.

2001: Terrorangrep i USA. Natos artikkel fem blir iverksatt for første og foreløpig siste gang. Nato innleder en mangeårig operasjon i Afghanistan.

2003: USA invaderer Irak med støtte fra noen Nato-land. Får sterk kritikk fra andre medlemsland.

2004: Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia, Slovenia, Albania og Kroatia blir medlemmer

2011: Nato gjennomfører luftangrep i Libya.

2017: Montenegro blir Natos 29. medlemsland.