Annonse
00:05 - 05. april 2019

Kunsten å pisse på en grav

Vi forventer at Forfatterforeningen tar André Bjerkes sak opp til ny vurdering.

Frifunnet: Forfatter André Bjerke. Her i 1970. Foto: Erik Thorberg / NTB Scanpix
Annonse

Den 27. mars var Kjartan Fløgstad gjest i NRK-programmet Torp. Utgangspunktet var Forfatterforeningen (DnF) sin unnskyldning – til 17 forfattere, inkludert vår bestefar André Bjerke, for urimelig behandling i krigsoppgjøret – og Fløgstads påfølgende utmelding, begrunnet med at han ikke ville være med på å unnskylde «jødehatere, rasister og holocaustfornektere». Denne ville generaliseringen passer mildt sagt dårlig på André – for å sitere Torp: «Han var en motstandsmann, han sloss med våpen i hånd, han var på flukt fra tyske soldater i Telemark.»

Saken i DnFs æresnemnd av 1945 handlet om at André i samarbeid med sin far, Ejlert, oversatte den finske nasjonaldikteren Johan Runebergs Fenrik Ståls sanger (utgitt 1860, om finnenes motstandskamp mot russerne i 1808–1809). Saken dreide seg ikke om verkets karakter, men at det ble utgitt på Stenersen forlag. Oversettelsen ble levert før motstandsbevegelsens parole mot Stenersen ble utstedt. Likevel: Det var allment kjent at forlaget var nazifisert. Dermed brøt han den såkalte kulturfronten. Dette kan ikke bestrides, og det er beklagelig. Men mye mer kan og bør sies om overtrampets omstendigheter, og hvordan det er rimelig å karakterisere det.

Æresretten

I 1945 utnevnte Den norske Forfatterforening en «æresrett» for å ta et oppgjør med medlemmer som hadde hatt uakseptable bånd til okkupasjonsmakten.

Blant de 17 forfatterne som ble dømt var blant andre Herman Wildenvey og Johan Bojer, samt Alf Larsen og Ejlert og André Bjerke.

15. november 2018 ba Forfatterforeningen om unnskyldning for «den urettferdighet og vilkårlighet som preget den såkalte æresretten umiddelbart etter krigen».

André Bjerke er en folkekjær forfatter. Men det finnes også mange som er uvennlig innstilt. Det er en hverdagslig sak: Han var en polemiker og frekk faen, beryktet for sine perfide angrep på meningsmotstandere, herunder modernister og samnorsk-folk. 

Fløgstad har nå vist seg å være i særklasse antipatisk innstilt – påstandene han fremførte i Torp var preget av slepphendt omgang med fakta, fordreininger og passiv-aggressive insinuasjoner. Fremfor alt: et totalt fravær av tvisyn

Fløgstad påstander var preget av slepphendt omgang med fakta, fordreininger og passiv-aggressive insinuasjoner.

Fløgstad kan knapt ha trodd sitt gode hell, der på Marienlyst: Hvor ofte skjer det at en debattscene rigges uten at motparten har noen anledning til imøtegåelse, samtidig som publikummet er så stort (et par hundre tusen) og temaet så alvorlig som overløperi? Han fikk da også bruke sine særdeles eksklusive ti–femten minutter til en oppvisning i den edle kunst å pisse på en grav.

Mest injurierende: To ganger fastholder Fløgstad at André Bjerke kan karakteriseres som «brakkebaron og krigsprofitør». Torp spør om det ikke er riktig at André kun var med på oversettelsen av Fenrik Stål? Fløgstad belærer: «Slik ser ikke papirene fra æresretten på det.» Rent bortsett fra at papirer ikke kan se: Det har aldri vært påstått, av noen (inkludert æresretten), at han var involvert i noe annet arbeid. 

Det Fløgstad vil frem til med at «æresretten så det annerledes», er å skaffe seg hold for å kalle André krigsprofitør: Da bokettersynet hos Stenersen avdekket at Ejlert hadde hatt flere oppdrag og betydelige honorarer derfra i krigsårene (i alt kr 33 000), fikk det nemlig formann Hans Heiberg til å bruke betegnelsen «brakkebaron». Men det er bare ved å underslå at dette gjaldt Ejlerts samlede aktivitet at Fløgstad kan få limt betegnelsen på André. 

Samtidig vet vi ikke om André i det hele tatt fikk betalt av sin far – han hadde lovet å hjelpe sette teksten på rim-form, som en vennetjeneste. La oss likevel si han fikk halvparten av honoraret for oversettelsen (det vil si 5000 kroner). Det utgjorde i så fall en sjettedel av summen som fikk Heiberg til å snakke om brakkebaron.

Æresnemnden betegnet aldri André som «krigsprofitør» – de visste å håndtere et slikt uttrykk med større respekt og forsiktighet. Dessuten visste de at André virkelig ikke trengte penger fra hverken far eller Stenersen. På denne tiden hadde han betydelige inntekter fra sine egne utgivelser på Aschehoug: Syngende jord (1940), Nattmennesket (1941) og De dødes tjern (1942). Fløgstads simple, men effektive triks er å utviske skillet mellom far og sønn – et triks han selv, i andre sammenhenger, kunne ha kalt intellektuelt uheiderleg

Ja, vår oldefar, Ejlert, tjente gode penger på å jobbe for Stenersen under krigen. At skriverier hans ikke på noen måte var upatriotiske eller fascistoide endrer ikke på dette sterkt beklagelige faktum. Men samtidig er det helt urimelig å bruke dette mot sønnen.

Men nå kommer selve høydepunktet i Fløgstads pissefest. Torp begynner spørre om det faktum at André Bjerke, allerede i 1946, ble frikjent. Fløgstad svarer: «Men her er det en lang historie … for i biografien så fremstår han jo som en slags motstandshelt etter krigen», og insinuerer videre at Bjerke bedrev selvheder på Nationaltheatret 17. mai 1945 (mens det i virkeligheten var eks-Grini-fange Francis Bull som hedret Bjerkes dikt «Mørk Sankt Hans»). 

Torp blir nå ør og mister tråden, og frifinnelsen blir borte. Pissalabim! Her er det som burde kommet frem: Da André anket til Kunstnerrådet, måtte saken igjen via Æresnemden. Her, trekvart år senere, tilrådde nemnden at kravet (boten idømt i 1945) skulle frafalles ut fra de opplysninger som nå forelå «om hans nasjonale innsats» og hans «passive stilling» overfor forlaget. Kunstnerrådet fulgte innstillingen, og understreket hans «utmerkede holdning under okkupasjonen». 

Det er utrolig at frifinnelsen ikke får noe plass i et 20 minutters program. Hvis det i det hele tatt var noe hold for betegnelsen «krigsprofitør» i æresretten 1945, så ble dette fjernet av samme rett, egenhendig, allerede i 1946!

Det er utrolig at frifinnelsen ikke får noe plass i et 20 minutters program.

Fløgstad lyktes også med å forvrenge realitetene rundt Fenrik Ståls sanger. Han sier: «Dette ble jo sett på som et propagandaverk for den finsk-tyske kampen mot bolsjevismen.» Hva gjelder omstendighetene i Norge, så er dette så feil som det lar seg gjøre: Tyskerne ville først ha hele utgivelsen konfiskert, men nøyde seg etter hvert med å forby all offentlig omtale av verket. Verket ble sett på som kontra-propaganda – sanger om det lille folks kampvilje i møte med en overmakt.Vi ber om, og forventer, at DnF tar Andrés sak opp til ny vurdering – denne gang skarpt adskilt fra så vel hans fars som øvrige forfatteres sak. Siden Fløgstad er såpass engasjert og nå har fått svær påvirkning på Andrés ettermæle, synes vi det ville være på sin plass at han deltar i en ny vurdering – aller helst som leder. (At han ikke lenger er medlem i DnF kan ikke være til hinder.) Det ville gi definitiv garanti mot at også neste vurderingen av Andrés sak beskyldes for å være utført av en «festkomité» (slik Fløgstad så nedsettende omtaler Hans Fredrik Dahl, Dag Solhjell og Peter Norman Waage). Kanskje ville det også føre til at Fløgstad kommer i alvorlig tvil om «brakkebaron og krigsprofitør» er rimelige betegnelser på André Bjerke.
 

Simon Pahle
Mona Pahle Bjerke


Begge forfatterne er barnebarn av André Bjerke.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Utover sorgen og ubehaget føler jeg også på en genuin forbløffelse.»
«Kanskje det hadde gjort seg med litt større oppmerksomhet i klasserommet?»