Debatt

Ulveforvaltning på skrantende grunn

Skog og vidde er uendelig mye fattigere uten ulv.

Nå er det «ulvevinter» igjen, og gamle tradisjoner med organisert ulvejakt vekkes tilbake til live. Uansett hva man selv føler om ulv og hvilke næringsinteresser man har kan det få alvorlige konsekvenser å ignorere ulvens økologiske rolle i naturen. I 2017–2018 ble to tusen villrein tatt ut for å hindre spredning av skrantesyke, en sykdom som sannsynligvis ikke ville blitt et problem i utgangspunktet hvis Norge hadde mer ulv. Det er i tillegg påvist skrantesyke på elg og hjort, noe som tyder på at nedslaktingen av villreinbestanden i Nordfjella ikke er nok for å få bukt med denne sykdommen. Studier fra USA, hvor skrantesyke har vært et problem i flere tiår, tyder på at ulv kan redusere – og i lukkede områder eliminere – forekomsten av skrantesyke blant hjortedyr, dette fordi ulven selektivt dreper de syke og svake dyrene, også tidlig i sykdomsforløpet da symptomene ikke er synlige for mennesker. Det er ironisk at det først og fremst er store skogeierorganisasjoner som forsøker å motvirke en bærekraftig naturforvaltning – man skulle tro de hadde interesse av å verne om dyrelivet på sin egen eiendom. Det er ikke påvist skrantesyke i områder med ulv.

Elgstammen er nå så stor at den ødelegger sitt eget ressursgrunnlag, noe som er reflektert i den stadig lavere slaktevekta. I noen tilfeller sulter elgen i hjel, for ikke å snakke om de enorme beiteskadene den forårsaker, spesielt i Hedmark. Da er det bedre – også for jaktas skyld – å heller la ulver etablere seg i flere områder så de kan regulere elgbestanden. Ulv kan også regulere og forebygge sykdom hos villsvinbestanden som er i ferd med å spre seg innover i landet fra Sverige. Uten ulv er naturen i ubalanse, men ulvebestanden i Norge holdes på et så lavt nivå at den nesten ikke har noen økologisk funksjon.

Allerede i 1937, da Norge var et fattig land i økonomisk forstand, protesterte den visjonære villmarksforfatteren Mikkjel Fønhus mot utryddingspolitikken og argumenterte for at staten lett kan betale kompensasjon for sauene rovdyr tar: «la oss slutte med dette at villdyr bare skal ha lov til å eksistere hvis de ikke gjør noe som helst materiell skade». Fønhus var langt forut for sin tid, og selv uten den økologiske bevisstheten vi har i dag om naturens samspill, kunne han se hvor vi var på vei:

«Noen ser skogens verdi bare i det antall kubikkmeter tømmer den kan prestere. Noen bedømmer et fossefalls verdi bare etter det antall hestekrefter som kan vinnes ut av det! Denne mentaliteten er, i all fall delvis, et utslag av den mekaniserte tidsalder vi lever i. Teknikken, som etter min mening er blitt en forbannelse for oss, den har utrolig fort også begynt å mekanisere hele folkesjelen. Den blir stålkald beregning, den blir matematikk! Mennesket selv blir en slags maskin … Vi har ikke råd til å miste naturromantikken. Vi har mindre råd enn noen gang før, fordi maskinene gjør oss fattige.»

Et knapt århundre senere er det mindre villmark i Norge enn noensinne. Konstruksjonen av Norge som et sammenhengende brukslandskap har vært en gradvis prosess, ikke en tidløs tradisjon. Ulven var heller aldri helt utryddet. Rovdyr er indikatorer på et sunt økosystem, som de selv bidrar til å skape. Skog og vidde er uendelig mye fattigere uten ulv.

Endre Harvold Kvangraven

Masterstudent, Senter for Utvikling og Miljø, UiO

Mer fra Debatt