Annonse
13:48 - 10. januar 2019

Stakkars Donald Trump, støtt kommer verden og banker på døren og forventer ledelse, skriver Maria Berg Reinertsen

Stakkars Donald Trump, støtt kommer verden og banker på døren og forventer ledelse, skriver Maria Berg Reinertsen.

Bygger mur: President Donald Trump har hittil satset mer på handelskrig enn samarbeid. Foto: Bloomberg / Getty Images
Annonse

Denne uken, da den amerikanske presidenten var travelt opptatt med å skaffe penger til muren han vil bygge mot Mexico for å stenge illegale innvandrere ute, var det Verdensbanken som brått trengte ny sjef.

Jim Yong Kim kunngjorde at han vil trekke seg, tre år før sjefsperioden går ut. I skrivende stund venter vi fortsatt på å få vite den egentlige grunnen til at han brått har fått så lyst til å jobbe i privat sektor. Det som er sikkert, er at jakten på ny sjef aktualiserer to spørsmål som har ridd banken siden den ble stiftet av de allierte i kjølvannet av andre verdenskrig. Hvor mye innflytelse skal den største innskyteren USA ha? Og skal banken være en ekspertstyrt motvekt mot nasjonale interesser eller skal den være USAs forlengede arm?

Helt siden de allierte etablerte Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) i kjølvannet av andre verdenskrig, er sjefspostene blitt delt: Verdensbanken ledes av er en amerikaner, Pengefondet av en europeer.

I fjor kunngjorde banken at den vil bruke 200 milliarder dollar på klimatiltak. Vil Trump benytte anledningen til å innsette en etterfølger som deler hans skepsis til farene ved global oppvarming og behovet for klimapolitikk? 

Eller bryr han seg ikke? De internasjonale organisasjonene USA var med på å bygge opp etter andre verdenskrig – FN, Verdensbanken, Pengefondet (IMF) og sist Verdens handelsorganisasjon WTO – har vært en kilde til betydelig amerikansk innflytelse. Tidvis i ulekre kombinasjoner, som når fattige land får mer støtte fra Verdensbanken når de har plass i FNs sikkerhetsråd. Økonomene Michael A. Clemens og Michael Kremer tolker dette som USAs måte å belønne stemmegivning i sikkerhetsrådet på(Clemens og Kremer 2015).

Da USAs utenriksminister Mike Pompeo talte i Brussel 4. desember, kritiserte han hvordan de multinasjonale organisasjonene i tiden etter den kalde krigens slutt hadde kommet skjevt ut. Talen hadde tittelen Restoring the Role of the Nation-State in the Liberal International Order.

Barack Obama ønsket å bygge en motvekt mot Kinas makt i Asia med den omfattende handelsavtalen TPP. Donald Trump satset i stedet på handelskrig land mot land.

Mens Trumps forgjengere etterlyste «telefonnummeret til Europa» og støttet opp om etableringen av europeisk samarbeid, har Trump beskrevet EU som «brutal (…) skapt for å dra fordel av oss», ifølge The New Yorker. Denne uken ble det også kjent at Trump har nedgradert EUs ambassadør til Washington, så han ikke lenger nyter de samme privilegiene som enkeltlands ambassadører.

Kim? Jim? Hvis du fortsatt sliter litt med navnet, er det ikke så rart. Jim Yong Kim har fått mindre oppmerksomhet i verdenspressen enn sine forgjengere tidligere på 2000-tallet. James Wolfensohn og Paul Wolfowitz, hvis navn ga assosiasjoner til et stort, stygt rovdyr, styrte banken i en tid da den var utpekt som en av hovedmotstanderne til den globaliseringskritiske bevegelsen. Toppmøtene til trekløveret WTO, Verdensbanken og IMF ble fulgt av store demonstrasjoner. Og det var en følelse av at makten hadde flyttet ut av nasjonalstatene.

Nå virker det som makten har flyttet hjem igjen. Det er ikke bare USAs president som ser verden som en maktkamp stater imellom: Eurokrisen ble for eksempel fremstilt som en kamp mellom stater i Nord- og Sør-Europa.

Det perspektivet undervurderer hvilken rolle Pengefondet faktisk spilte som en av kreditorene – der det var IMF som tydeligst insisterte på at lånene måtte følges av reformer i det greske samfunnet. Den europeiske sentralbanken og IMF lot også nasjonale politikere fraskrive seg ansvaret for å diskutere konsekvensene for Hellas av den dramatiske sparepolitikken, slik den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis viser i sin bok Adults in the room.

Og om Verdensbanken ikke står like høyt på den politiske agendaen i Norge som den gjorde under utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson rundt årtusenskiftet, eller i den første Soria Moria-erklæringen til den rødgrønne regjeringen i 2005, så fortsetter den å spille en viktig rolle som långiver og kunnskapskilde i fattige land.

Den britiske kjendisøkonomen John Maynard Keynes, en av gudfedrene til Verdensbanken, så for seg at banken skulle stå langt fjernere fra politikernes innflytelse enn det som ble virkeligheten. Et ekspertvelde uten demokratisk forankring er heller ikke spesielt ønskelig. De reformene som tross alt er blitt gjennomført i banken, ble drevet frem av nasjonale politikere som igjen var utsatt fra press fra aktivister, velgere og ulike organisasjoner.

I motsetning til den amerikanske presidenten har ikke verdensøkonomien trukket seg tilbake til statenes grenser. Storselskapene fortsetter å egge stater til skattekonkurranse. Økonomiske kriser forplanter seg fortsatt fra land til land. Effektiv begrensing av klimagassutslipp krever avtaler og finansiering på tvers av landegrenser. Og det grunnleggende problemet Verdensbanken ble skapt for å løse, nemlig mangelen på kapital til gjenoppbygging av krigsskadde land og utvikling i fattige land, er fortsatt prekært. Kapital til disse oppgavene fra andre kilder kommer heller ikke uten betingelser, enten det er Kina som stiller med egne arbeidere og lite gjennomsiktige regnskaper i byggeprosjektene de finansiere i Afrika og Asia, eller multinasjonale selskaper som krever skattefordeler i bytte mot investeringer. 

Sammenlignet med disse kildene fremstår Verdensbanken som gjennomsiktig og tilgjengelig for kritikk. Hvert medlemsland har sin guvernør som kan kontaktes (den norske er utviklingsminister Nikolai Astrup), og den har et hovedkontor en kan demonstrere utenfor. Det ligger fortsatt i Washington.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Fremmaningen av Sejersteds ånd blir enda vanskeligere å forstå sett i lys av Lindgrens tidligere kritikk.»
«Det er lett å tenke seg eksempler på at en bok tråkker feil i et slikt landskap.»
«Slikt gir anledning til å prøve om også stråmenn kan vende det andre kinnet til.»
«Har vi egentlig råd til å la en stor del av elektoratet seile sin egen sjø?»