Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen var før jul på akademisk kanossagang Norge rundt i form av dialogmøter. Temaet var gjennomføringen av Plan S, det europeiske initiativet for å rive ned betalingsmurene rundt offentlig finansiert forskningslitteratur innen 2020.
Det er mitt inntrykk, etter å ha deltatt på møtet ved Universitet i Bergen 7. desember, at dialogen så langt har fungert dårlig.
Det kan synes som om Plan S er blitt lansert for fort, for voldsomt, og for mye som et pålegg ovenfra og ned. Dette er problematisk, men burde være overkommelig. Forutsetningen er at reell dialog nå finner sted og – viktigst – at det finnes et uttalt mål om åpen tilgang (open access) og intellektuelt eierskap som deles av både forskere og dem som finansierer oss på vegne av samfunnet.
S er en bokstav ganske langt bak i alfabetet; hva er eller kunne være vår Plan A? Eller for å ta det nødvendige steg tilbake – hva er det overordnede målet som trenger en plan? Målet for offentlig finansiert forskning kan oppsummeres ved følgende milepæler:
S er en bokstav ganske langt bak i alfabetet; hva er eller kunne være vår Plan A?
- Vår forskning skal være åpent tilgjengelig.
- Våre forskningsdata skal være åpent tilgjengelige.
- Vår forskning skal være åpenbart kvalitetssikret.
- Vår forskning skal brukes.
Det overstående er kanskje ikke videre originalt eller kanskje til og med self-evident; det er lignende hva en rekke norske og internasjonale akademiske institusjoner har gått sammen om for eksempel gjennom «The Berlin Declaration on Open Access to Knowledge in the Sciences and Humanities» fra 2003, og reflekteres i de betingelser Norges forskningsråd har stilt for sin utdeling av offentlige forskningsmidler siden 2009.
Milepælene står og faller med hverandre. Hvis man et øyeblikk ser bort fra betalingsmurene som gjør litteraturen utilgjengelig for mange, er dagens regime av tidsskrift og akademiske forlag nokså velfungerende. Som en rekke av kritikere av Plan S helt riktig påpeker, sikrer det en nødvendig redigert og prioritert ordning av faglitteraturen slik at både forskerkollegiet og andre i praksis kan oppsøke den og dra nytte av den.
Samtidig synes en vesentlig del av kritikken mot Plan S å basere seg på et vrengebilde. At planen medfører at fremtidens publisering skal bæres av dagens viltvoksende underskog av open access-tidsskrift med utydelig eller tvilsom faglig profil, manglende gjennomslag i fagmiljøene, og hvis fagfellevurdering oppfattes som lite robust.
En slik kritikk ser bort fra at det i dag også finnes gode, anerkjente og mye siterte tidsskrift med åpen tilgang. Plan S eller ikke, fremtidens publiseringslandskap vil uansett ikke være dagens. Føre var kan være en fornuftig strategi, men det som er imperativt for dem som finner sin trygghet bak murene, kan fort fremstå som et fremskredent stockholmsyndrom sett utenfra.
Det kan virke som om ikke bare den konkrete Plan S, men også som om målet om åpenhet nå kommer overraskende på deler av forskerkollegiet. Målet har vært praktisk mulig, og en del av vår akademiske hverdag, siden internettbasert publisering slo gjennom for cirka 20 år siden.
Det er absolutt på sin plass å gå i kritisk dialog med Røttingen og forskningsminister Iselin Nybø rundt en revidert Plan S og veien videre. Men vi spiller akademisk fallitt hvis vi gjør de to til skyteskiver for egen manglende oppmerksomhet på den kanskje viktigste endringen av forskningslandskapet de siste tiårene.
Dagens motstand mot Plan S kan i form minne om vårens motstand mot den såkalte foretaksmodellen. I begge tilfeller fremstiller vi oss selv som et akademisk kollegium prisgitt ytre rammer. Dette er ikke usant, men vi overser eller underkommuniserer den akademiske friheten vi har til kollektivt både å forme vår egen hverdag og å sette vår egen agenda. Dette er den akademiske allmenningens tragedie. Vi er gode på konkret kritikk av andres planer, vi er ikke gode på selv å fremme felles mål.
For å sette det helt på spissen: Vi bebor et akademisk Libya. Det er lett å se hva alle er mot når opprøret står på. Men det er umulig å vite hva man får når den ytre fiende tilsynelatende er eliminert, vår felles front faller, og vi igjen overlater til andre å bedrive strategi på våre vegne. Men det må ikke være slik.
I vitenskapelig publisering står det akademiske proletariatet ikke bare for produksjonen, vi eier også i vesentlig grad produksjonsmidlene. Vi velger selv hvor vi publiserer våre arbeid. Vi velger selv for hvilke tidsskrift eller forlag vi begår fagfellevurdering.
Dagens situasjon og morgendagens muligheter er begge i avgjørende grad summen av våre egne valg. Jeg innser at det er ulike belønningssystem, samarbeidspartnere, eller lignende som i det daglige og av gode grunner kan styre våre valg. Men det endrer ikke det grunnleggende.
Vi velger selv.
Plan S synes å fokusere for ensidig på åpen tilgang, og forutsetter at andre faglige og praktiske utfordringer nødvendigvis vil ordne seg. Det er ikke gitt. Det at et forskningsarbeid finnes åpent tilgjengelig medfører på ingen måte at det blir lest. Og hvis det blir lest, må forskningens plass i det vitenskapelig landskapet stå klart frem og forsvarlig fagfellevurdering må åpenbart ha funnet sted.
En slik praktisk og bærekraftig bruk av forskning sikres som sagt i vesentlig grad i dagens regime; en plan som ikke sikrer dette i en fremtid der åpen tilgang er regelen, bør ikke iverksettes.
Også vår brexit synes kritisk avhengig av økonomi.
Hverken forskere, offentligheten eller kommersielle forlag kan ta seg råd til å risikere en forskningslitteratur i fullstendig uorden. For samfunnet vil det være en praktisk og akademisk katastrofe, for forlag et rasert kommersielt grunnlag. I dette slutter jeg meg til kritikernes «vi vet hva vi har, men ikke hva vi får». En «myk brexit» må med andre ord være vår Plan A.
Også vår brexit synes kritisk avhengig av økonomi. Et bærende element i Plan S er en nonprofit-lignende betalingsmodell båret av dem som finansierer forskningen og at forlagenes inntekter derved skal vesentlig ned. Her bør det prinsipielle ha prioritet. Forbli ufravikelig ved forskernes opphavsrett til eget arbeid og kravet om at betalingsmurene må falle, men sett pragmatisk dagens samlede kostnadsnivå som smerteterskelen for å nå et akseptabelt mål.
En kan innvende at de store forlagene så langt også har vært lite imøtekommende til det prinsipielle. Og at grasrotaksjoner, som «The Cost of Knowledge» der mer enn 15000 forskere verden rundt boikottet forlaget Elsevier i 2012, har ført til lite endring.
Men hvis forskerfellesskapet igjen stemmer med føttene, i samklang med de europeiske forskningsrådenes kamp for åpen publisering og rettmessig intellektuelt eierskap, vil utfallet nå ganske sikkert bli et annet.
Vi velger selv.