Annonse
13:44 - 15. januar 2019

En grundig og god dom

Langelands påstand om at han var Norges første metoo-offer, blir langt på vei tilbakevist i dommen, skriver Elin Ørjasæter.

 Nils Rune Langeland har mistet jobben, og han får ingen erstatning. Foto: Marie von Krogh / VG / NTB scanpix
Annonse

Nils Rune Langeland tapte mot Kunnskapsdepartementet. Universitetet i Stavanger hadde lovlig grunn til å gi ham avskjed, slår Oslo tingrett frem i en dom på hele 26 sider. Dommen er akkurat så arbeidsrettslig knusktørr som jeg hadde håpet. Her legges det vekt på hensynet til arbeidsmiljøet, og på at arbeidsgiver har gitt Nils Rune Langeland en rekke muligheter til å forbedre seg. Heldigvis legger dommen null vekt på Langelands ytringer som privatperson på fritiden, og dermed også null vekt på hva disse meldingene kan ha betydd for universitetets omdømme.

Professorer som går bananas på Facebook i fylla kan herved trekke et lettelsens sukk. Facebook-meldingene om rimming og om trusekjøp, det som skapte mediestormen rundt Nils Rune Langeland, blir bare så vidt nevnt i dommen mot ham, og da som noe retten «ikke går nærmere inn på». Langelands påstand om at han var Norges første metoo-offer, slik han hevdet i VG, blir altså langt på vei tilbakevist i denne dommen.

Langeland har mistet jobben, og han får ingen erstatning. Som et lite plaster på såret slipper han motpartens saksomkostninger, slik undertegnede spådde i Morgenbladet at han ville gjøre. Retten mente at han hadde en viss grunn til å få prøvet saken, fordi behandlingsopplegget rundt rusbruken hans bare så vidt var etablert da han fikk avskjed. Rusavhengigheten ble, som forventet, Langelands eneste gode kort i saken.

Langeland har mistet jobben, og han får ingen erstatning.

Jeg hadde ønsket meg en dom som enda klarere ga uttrykk for at chattingen med unge forfattere og samfunnsdebattanter var totalt irrelevant som avskjedsgrunn. At Langeland oppførte seg som en idiot på fritiden, med meldinger som «ser for meg fitta di streng og smal» bør ikke få betydning i en avskjedssak så lenge det ikke rammer studenter, sjefer eller kolleger. Like fullt hadde universitetet trukket dette inn i avskjedens begrunnelse, og regjeringsadvokaten hadde stevnet et vitne som hadde mottatt slike meldinger, men som ellers ikke hadde satt sine ben på Langelands arbeidsplass (Heidi Helene Sveen). Dersom dommeren hadde gitt regjeringsadvokaten medhold i at «uakseptabel opptreden i sosiale medier» var relevant i saken, fordi en professor i kraft av sin stilling må ta særlige hensyn, hadde vi vært på ville veier. Til det er ikke disse fyllemeldingene alvorlige nok.

Dommer Elisabeth Jordan Ramstad avskriver disse forholdene som noe hun ikke trenger å ta stilling til. Hun slår altså ikke fast at de er irrelevante, men hun gidder ikke gå inn på dem. Dette grunngir hun med at staten har tilstrekkelig avskjedsgrunn knyttet til det som skjedde på jobben. Dommen legger vekt på kollegers og sjefers krav til et levelig arbeidsmiljø, og nesten bare det.

Og om dette er dommen både utfyllende, ryddig og tydelig. Det har vært møte etter møte der sjefene har bedt Langeland ta seg sammen i fylla, og der de også har skrevet i referatet at tilsvarende oppførsel kan få betydning for arbeidsforholdet. Dommen beskriver i detalj hendelsene, tidspunktet og formen for oppfølging arbeidsgiver ga. Det er derfor dommen hevder at Langeland har «subjektiv skyld». Han ble gang på gang forklart alvoret i hvordan hans oppførsel virket på andre ved instituttet. Ethvert normalt menneske må ha forstått hvilken vei det bar, hvis han ikke tok seg sammen.

Men hvor normal er egentlig Langeland? I dommen står det at han hadde fått en fjerndiagnose: Kontrollert dipsomani. Ikke akkurat en vanlig diagnose, i Wikipedia finner jeg ordet dipsomani som et tidligere ord for alkoholisme.

Detaljene i dommen, og djevelen ligger som kjent i detaljene, viser at det ikke er dipsomanien som er hovedproblemet, men Langelands atypiske adferd når han drikker. De fleste av oss kjenner vel både stordrikkere og alkoholikere, uten at det innebærer at vi må tåle trakasserier à la Langeland. Hans modus med seksualisert, og av noen opplevd som seksualisert og truende adferd, samt svært aggressive utfall mot sjefer og kolleger, har vært mer enn et arbeidsmiljø trenger å tåle. Det er vanskelig å se hvor ankegrunnlaget skal være, etter denne dommen.

Dommen slår også fast at all virksomhet knyttet til jobben er å anse som en del av jobben, og at det særlig må gjelde i en jobb som professor. Dette er det lett å være enig i. Enhver konferanse, julebord eller forskningssymposium er for en professor en del av jobben, og i sterkere grad enn julebordet er det for folk i andre typer stillinger, som postbud eller lageroperatør. Ansvaret for å oppføre seg som folk i jobbsammenheng bør generelt være høyere jo mer status og makt du har på jobben.

Men ansvaret for å oppføre seg som folk går altså ikke inn i privatsfæren, slik regjeringsadvokaten ønsket da de trakk frem Langelands famøse rimme-kommentarer og forslag om å kjøpe trusene til unge, kjente forfattere. Dommeren avfeier dette som helt unødvendig å komme inn på. Samtidig som hun med stor grundighet beskriver detaljene i jobb-adferden. Det er det som gjør dette til en god dom.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok».
Helseministeren har selv sviktet sin informasjonsplikt overfor regjering, storting og befolkningen og han har heller ikke fulgt loven.
Enige er vi også om at skal du bli god til å skrive, må du ikke bare skrive selv, men du må også lese mye.
Til Espen Ottosen: Medisinen har  vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn.
«Problemet er tanken om at god skriving er en slags «kode» man kan lære seg ved hjelp av noen «nøkler».»