Annonse
08:32 - 18. oktober 2018

En politisk entreprenør av de sjeldne

Hege ba oss om å skjerpe oss og henge i fordi vi kunne komme til å gjøre en forskjell. Jeg kan ikke tenke meg likestillingsdebatten uten henne, skriver Cathrine Holst. 

Hege Skjeie (1955–2018).  Foto: Marte Christensen / NTB scanpix
Annonse

Jeg ble kjent med Hege Skjeie for snart tyve år siden, rett etter at hun i 2000 hadde blitt Norges første kvinnelige professor i statsvitenskap. Jeg hadde nettopp startet på doktorgraden. Hun satt i forskergruppen for Makt- og demokratiutredningen (1998–2003) og ga meg i oppdrag å redigere en bok som skulle komme til å bli hetende Kjønnsrettferdighet. Utfordringer for feministisk politikk. Jeg har først i etterkant forstått hvor lite opplagt det var at Hege ga meg denne muligheten, og jeg fikk aldri riktig takket henne for det.

Hege tok dissens til Maktutredningens sluttrapport NOU 2003: 9 Makten og demokratiet. Der utredningsflertallet konkluderte med at «folkestyret forvitrer», blant annet som en følge av «rettsliggjøring», understreket Hege hvordan inkorporering av internasjonale konvensjoner i norsk lovverk hadde bidratt til en styrking av individers vern mot diskriminering og dermed deres mulighet til «samfunnsdeltagelse på like vilkår», som Likestillingsutvalget Hege ledet fra 2010 til 2012 formulerte det. Hege reagerte særlig, og med rette, på hvordan utredningsflertallet gjennom sin brede rettsliggjøringskritikk bidro til å usynliggjøre sammenhengen mellom et styrket diskrimineringsvern, minoriteters rettigheter og «kvinners bemektigelse», for å låne Heges uttrykk fra dissensen.

Hege brydde seg ikke om å bli likt av alle, men jeg vet det kostet å ta dissens, selv for henne. Det er også åpenbart at dissensen reflekterte reelt ulike vurderinger hos henne og utredningsleder Øyvind Østerud, og både Hege og Øyvind ga etter som årene gikk uttrykk for at den splittede innstillingen om ikke annet var «bra for debatten».

Uenighetene blant utrederne bidro definitivt til mer debatt. Hvor god debatten har vært, kan diskuteres. Ganske mange tror for eksempel, ser det ut til, at man må velge mellom å være «for» folkestyre og «for» individuelle rettigheter. Den splittede innstillingen fra Maktutredningen og disputten rundt «rettsliggjøring» ga dessverre professoral autoritet til denne misoppfatningen. Det meste av moderne demokratiteori dreier seg naturligvis om hvordan utforme lover og institusjoner som ivaretar både flertallshensyn og rettighetshensyn.

I Norge bringer vi sammen ulike samfunnsinteresser og forskere med ulike syn i offentlige utredningsutvalg. Her diskuterer de seg frem til felles problemforståelser og forslag til ny politikk. Spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår overlates i stort monn til partene i arbeidslivet som forhandler seg frem til løsninger alle involverte synes de kan leve med. Dette er den nordiske konsensusorienterte styringsmodellen. Det er blitt sagt mye om at Hege var en dissenter – og det var hun – men hun var ingen motstander av konsensus, bare den var fremkommet på en måte som ikke privilegerte noens interesser over andres. Et av de mest nyskapende forslagene fra Skjeie-utvalget – også det med Heges signatur – var modellen for hvordan partssamarbeidet kunne organiseres så kvinners interesser ble bedre ivaretatt.

Jeg satt selv i Skjeie-utvalget, og Hege var ingen stor tilhenger av at jeg eller andre i utvalget skulle dissentere for mye i rapportene vi leverte. Mine fineste minner fra samarbeidet med Hege er arbeidsmøtene der vi satt, ofte i timevis, over tekst og jobbet med detaljer i formuleringer så de ble riktige for oss begge. Likestillingsutvalget foreslo omfattende reformer av norsk likestillingspolitikk- og apparat. Jeg gikk til verket som selverklært liberaler, opptatt av «grenser for staten» og upartisk myndighetsutøvelse, og var nok mer opphengt i at tiltakene vi foreslo kunne gis en holdbar prinsipiell begrunnelse, enn av tiltakene i seg selv. Det må tidvis ha vært en prøvelse for Hege, men hun ga meg aldri opp, og jeg følte aldri at mine anfektelser var forstyrrende eller på siden, selv når de antageligvis var det.

Mine fineste minner fra samarbeidet med Hege er arbeidsmøtene der vi satt, ofte i timevis, over tekst og jobbet med detaljer i formuleringer så de ble riktige for oss begge.

Hege var en politisk entreprenør, strateg – og, vil jeg si, leder – av de sjeldne, og jeg greier ikke å forestille meg norsk likestillingspolitisk debatt uten henne. Dette engasjementet maktet hun å kombinere med en usedvanlig internasjonal forskerkarriere. Doktoravhandlingen fra 1992 om forståelser av kjønn i politikken, var banebrytende. At den nordiske sosialdemokratiske feminismen er for «likhetsorientert» er blitt noe av et mantra, men Hege viste hvor avgjørende retorikk om kvinners forskjellighet og særlige bidrag har vært for likestillingspolitiske gjennomslag. Da hun mottok en prestisjetung europeisk pris for sin likestillingsforskning i 2017 (ECPG Gender and Politics Career Achievement Award), kunne det ikke vært mer fortjent, men det var vemodig, fordi vi visste at karrieren nærmet seg slutten.

Hege hadde mye ugjort som forsker. Før hun ble for syk, ledet hun arbeidet med en grandios forskningssøknad om betingelser for transnasjonal spredning av likestillingsnormer og likestillingspolitikk. Sammen med Mari Teigen, leder av CORE – Senter for likestillingsforskning ved Institutt for samfunnsforskning, og Heges nærmeste samarbeidspartner, leverte Hege på det siste en skarp analyse av årsaker til den stadig sterkere oppslutningen om kvotering i norske eliter. Og sammen med Mari og meg, skulle Hege ha sluttført en bok nå i høst om hvordan europeisk integrasjon har påvirket nordisk likestillingspolitikk.

Christine Koht skrev i en spalte jeg tror Hege hadde likt om hvor lei hun er av kvinneråd om «å si nei» og «ta vare på seg selv». Hege prioriterte beinhardt, og øverst tronet hensynet til familien, døtre og barnebarn. Som forskerkollega var hun nærværende og støttende. Jeg hørte henne imidlertid aldri si til kvinner rundt seg at de burde slappe mer av og drive mer egenpleie. Hun ba oss heller om å skjerpe oss og henge i fordi vi kunne komme til å gjøre en forskjell. Sånt er slitsomt å høre, men jeg tror Hege var så viktig, for meg og for mange andre, fordi hun var som hun var og sa ting som dette.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

«Historia om Heinrich Glogau kunne gått i gløymeboka.»