Annonse
09:20 - 10. september 2018

Økonomifaget lar virkeligheten komme i andre rekke, skriver Ebba Boye.

Økonomifaget lar virkeligheten komme i andre rekke, skriver Ebba Boye.

Nærsynt: De rådende økonomiske teoriene før finanskrisen undervurderte hvilken rolle bankmennene på Manhatten spiller i å skape noe så viktig som penger. Hva annet er det teoriene gjør oss blinde for, spør samfunnsøkonom Ebba Boye. Foto: Aapo Huhta.
Annonse

Ti år etter finanskrisen

15. september 2008 gikk storbanken Lehman Brothers konkurs. Konkursen utløste en global finanskrise som ble den dypeste økonomiske nedturen siden depresjonen på 1930-tallet.

Hvordan ser konsekvensene av krisen ut ti år etter? Kan det skje igjen?

Morgenbladet har invitert norske økonomer til å skrive sine tanker om hva vi burde lære av finanskrisen.

Les flere analyser og reportasjer her.

I flere tiår bidro økonomifaget til at folk, politikere og økonomer misforsto hvilken rolle penger, gjeld og banker spiller i økonomien. Det fikk alvorlige konsekvenser da finanskrisen traff i 2008. Ti år senere kan vi ikke si oss fornøyd fordi økonomene nå inkluderer bank og finans i modellene. Skal lærdommen gå dypere, må vi stille spørsmål ved hvilke økonomiske sammenhenger økonomene gjør oss blinde for i dag.

Økonomifaget er lenge blitt utviklet i en retning der målet er å finne verktøy som gjør det mulig å si noe objektivt sant om økonomien. I dette arbeidet hentet de tidlig inspirasjon fra fysikken og matematikken. Ved hjelp av matematiske teoremer, abstrakt matematikk og en praksis med å beskrive menneskelig adferd gjennom enkle ligninger, har studentene lært å finne svar de kan sette to streker under. Politikere, journalister og byråkrater har satt pris på økonomer som kan levere tall og klare konklusjoner, og økonomenes makt og innflytelse over samfunnet har økt.

Men har dette ført oss nærmere sannheten?

Som økonomistudent lærte jeg mye som var sant om økonomi. Og mye som var direkte feil. Som regel var problemet at det bare ble fokusert på en liten del av sannheten, gjerne den delen som kunne beskrives i en formalisert, matematisk modell.

Først av alt; det finnes uten tvil mange gode eksempler på at en slik metode er nyttig. Abstrakt tenkning er et viktig verktøy, og et økonomifag som er redd for å ta i bruk matematikk og forenkling, vil miste mye av sin funksjon. Samtidig viser erfaringen at dagens metode gjør det for enkelt å ignorere sentrale deler av hvordan en kompleks økonomi opererer. Feilaktige antagelser skjules enkelt i komplisert matematikk og vi bringes lenger vekk fra virkeligheten. Det var dette som gjorde økonomene ute av stand til å se finanskrisen som var under oppseiling. Helt frem til krisen dundret inn og gjorde modellfeilen åpenbar.

Feilen handler om hvordan økonomer har forstått bankenes rolle i økonomien. I 2014 publiserte den britiske sentralbanken en artikkel der de forsøkte å oppklare det de omtalte som en rekke misoppfatninger om hvordan penger skapes. De ønsket å gjøre det helt klart at banker ikke først og fremst er mellommenn som låner ut folks sparepenger. Det eksisterer heller ingen multiplikatoreffekt, bankene kan ikke «gange opp» sentralbankpenger for å skape utlån. Dette har lenge vært en vanlig misoppfatning blant økonomer [1], og grunnen til at ratingbyrået Standard & Poor så seg nødt til å publisere en artikkel i 2013 med tittelen «Repeat After Me: Banks Cannot And Do Not Lend Out Reserves».

Det som virkelig bidro til å dytte økonomene vekk fra virkelighetens verden, var utestengingen av alternative økonomiske teorier.

Hvordan kan det ha seg at økonomer lenge har operert med en så feilaktig forståelse av bankenes rolle i økonomien? Utenfor modellene, i den virkelige verden, skaper banker ferske penger hver gang de utsteder nye lån. Når du får et lån på tre millioner inn på kontoen din, har banken skapt de tre millionene ut av ingenting, ved noen tastetrykk på en pc. Banken sitter igjen med et verdipapir, som representerer ditt løfte om at du skal betale tilbake lånet. Etter hvert som du betaler tilbake lånet til banken, blir pengene tilintetgjort. Banken sitter igjen med renteinntektene. Denne sammenhengen er blitt mer allment akseptert etter at den engelske sentralbanken gikk god for den i 2014, og finnes nå i de nyeste pensumbøkene.

For å utdype: Dette betyr selvsagt ikke at banken kan skape penger helt ubegrenset. Den viktigste begrensningen er personers og bedrifters ønske og behov for å pådra seg mer gjeld. Bankene må også ha nok egenkapital som sikkerhet. Bildet er noe sammensatt, men dersom du fortsatt tror at bankene flytter penger fra dem som sparer til dem som trenger lån, har du gått glipp av en vesentlig del av samfunnsutviklingen de siste tiårene.

Finansmarkedene har gjennom stadig nye gjeldsprodukter kunnet skape astronomiske pengesummer. Penger som blant annet er blitt brukt til å pumpe opp prisen på aksjemarkedet, boligmarkedet og på ulike finansprodukter. Resultatet ble skyhøye bonuser og stadig mer risikofylte operasjoner. Finanssektorens andel av økonomien ble tredoblet i USA og Storbritannia mellom 1950 og 2000. I rike land økte privat gjeld i gjennomsnitt fra 50 prosent av BNP i 1950 til 170 prosent i 2006. Denne utviklingen ble tilslørt ved en feilaktig forståelse av finansmarkedene og særlig bankenes sentrale rolle i å skape nye penger. Utviklingen ble til og med sett på som positiv, den ga mer effektive markeder, økte investeringer og bedre risikospredning.

I dag er det en bred enighet om at årsaken til finanskrisen i 2008 var oppbygging av finansielle ubalanser, og da særlig den kraftige private gjeldsoppbyggingen. Bankenes evne til å skape penger, og myndighetenes manglende vilje til å regulere dem, fører til «boblemekanismer» i økonomien. Tradisjonelt var finanskriser etterdønninger etter store børsbobler som oppsto i kjølvannet av store teknologiske gjennombrudd, som IT-boblen sist på 1990-tallet. Nå skaper bankvesenet slike bobler alene. Den amerikanske økonomen Hyman Minsky beskriver fenomenet som «destabiliserende stabilitet»: I gode tider med stabile forhold konkurrerer bankene om markedsandeler og skaper stadig mer kreditt, men denne stabiliteten gjør at systemet blir stadig mer forgjeldet og risikabelt ettersom stadig flere ikke blir i stand til å betale avdrag og etter hvert heller ikke renter. Krisen begynner med det som kalles «Minsky-øyeblikket»: Når «alle» forstår at dette er en boble som må sprekke, og bankene begynner å selge verdipapirene de sitter på.

I etterkant er det mange som har spurt hvorfor økonomene ikke klarte å forutse krisen. Økonomene har kommet til at slike kriser nok ikke kan forutsies, det er ikke det modellene er laget for. Det mer presise spørsmålet blir i så fall hvorfor økonomene baserte seg på modeller der det var umulig å forutse store bobler og kriser i økonomien. Modellene inkluderte rett og slett ikke finanssektoren, Minskys teorier var ikke på pensum. Man må spørre: Hvordan det er mulig? Ville det ikke bare vært å ta en titt opp fra regnearket, ut av vinduet, og kaste et blikk på den virkelige økonomien der ute?

Den feilaktige forståelsen av hva en bank driver med er en viktig del av forklaringen. Men hvor godt treffer kritikken fra den britiske sentralbanken og Standard & Poor hjemme i Norge? Professor Steinar Holden ved Universitetet i Oslo var for eksempel tidlig ute og forklarte mekanismene allerede i 2006, men på en såpass komplisert og fordekt måte at de fleste studentene rett og slett ikke fikk det med seg. I den nye pensumboken fra 2014 er det svært tydelig og godt forklart, likevel undervises det fortsatt i «de gamle» teoriene rundt omkring ved landets læresteder, og misoppfatningen har satt seg. En del av forklaringen er kanskje at økonomene ikke har tatt ansvar for å rope høyt og tydelig at «sorry, vi tok feil». Den objektive sannheten har endret seg, men ingen har fått det med seg.

Den objektive sannheten har endret seg, men ingen har fått det med seg.

Da finanskrisen brøt ut for ti år siden, satt derfor økonomer og økonomistudenter rundt i Norge med en forestilling om banker som en nøytral aktør som ikke påvirker realøkonomien, i hvert fall ikke på lang sikt. Det var det de hadde lært på landets universiteter og høyskoler. De hadde heller ingen verktøy for å forstå finanssektorens økende makt til å påvirke samfunnsutviklingen, i en ny artikkel påpeker professor Heinz Kurtz at makt er et begrep som i stor grad er blitt utelatt fra økonomifaget. Tradisjonelle økonomer var mer opptatt av å analysere hvordan voksende finansmarkeder bidro til å allokere gitte ressurser på en mer (eller mindre) effektiv måte.

Det som virkelig bidro til å dytte økonomenes sannhetssøken vekk fra virkelighetens verden, var den aktive utestengingen av alternative økonomiske teorier. Teoriretningen post-keynesiansk teori har for eksempel i årtier hatt modeller som viste hvordan bankene skapte penger, men de ble ikke lyttet til. Post-keynesiansk teori er en annen versjon av Keynes’ teorier enn dem vi møter i lærebøkene. Teorien legger vekt på vår genuine usikkerhet om fremtiden, beskriver økonomien som grunnleggende ustabil, og er som en hovedregel utelatt fra pensum. Det fantes mange økonomer som fulgte med på den økende gjelden og finanssektorens makt, men de ble utdefinert fra «mainstream» i faget fordi de ikke brukte «riktig» metode. Som et resultat klarte ikke økonomene å forklare resten av oss hva som var i ferd med å skje.

Jeg tror mye av forklaringen på hvordan dette kunne skje ligger i måten dagens økonomiundervisning er organisert på. Man har valgt en metodikk der studentens oppgave i nesten alle fag er å regne ut likevekter ved bruk av abstrakt matematikk. For å klare det må man lage noen svært strenge og urealistiske antagelser om økonomien. For eksempel har den stadige insisteringen på at samlet sparing er lik samlet investering uten tvil bidratt til økonomers misoppfatning om at landets investeringer først og fremst henger sammen med hvor mye befolkningen sparer.

Kronikkserien

10. september: Ebba Boye, leder Rethinking Economics Norge.

11. september: Torfinn Harding, førsteamanuensis ved NHH, og Magne Mogstad, professor ved University of Chicago og medredaktør for Journal of Political Economy.

12. september: Karine Nyborg, professor ved Universitetet i Oslo.

13. september: Lars Peder Nordbakken økonom i Civita.

14. september: Kalle Moene, professor ved Universitetet i Oslo, leder for Esop – Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling.

Morgenbladets podkast markerer tiårsdagen for finanskrisen med tam, tysk sitronøl.

Det er viktig å lære studenter matematikk og å tenke abstrakt. Forenklinger og antagelser er svært nyttige verktøy. Men hvorfor må det være det samme abstrakte rammeverket som går igjen i alle emner? De samme antagelsene som gjentas? Det gjør det lett å forvirre modellene med virkeligheten, som at investeringer kommer fra sparing.

Slike antagelser er ikke forenklinger, de er idealiseringer. De er først og fremst nødvendige for å få likevekten til å gå opp, og økonomifaget er fullt av dem. I løpet av økonomiutdanningen lærer man dermed å forholde seg stadig mindre til virkeligheten.

Andrew Haldane, sjeføkonom ved den britiske sentralbanken, mener økonomiske modeller har «ofret for mye realisme på alteret av matematisk renhet». Økonomiundervisningen er blitt for smal, mener Haldane, noe som har ført til «et stadig økende fokus på den matematiske gymnastikken det er å optimere modeller og for lite fokus på den hverdagslige øvelsen det er å forstå hvordan økonomien fungerer».

Det at vi oppdager at et fag har drevet med vranglære, altså vært tause om sammenhenger som er viktige for å forstå kriser, gjør at vi må spørre hvilke andre sammenhenger som blir oversett. For eksempel at samfunnet er integrert i og avhengig av det tynne laget rundt Jorden vi kaller biosfæren. Bør ikke dette påvirke hvordan vi forstår vekst? Og overser vi menneskets unike evne til samarbeid når studentene lærer å bruke rasjonelle, nyttemaksimerende aktører som utgangspunkt? Utelukker vi kanskje alle sammenhenger som ikke kan tallfestes? Glemmer vi i det hele tatt å stille spørsmål som ikke gir kvantitative svar? Fortsatt har ikke faget tatt inn over seg hva slags makt finanssektoren har opparbeidet seg. Eller hvordan globaliseringen påvirker maktforhold mellom land.

Det viktigste vi har lært ti år etter finanskrisen kan ikke være at vi nå har forstått hvordan penger skapes, eller at vi endelig inkluderer finanssektoren i modellene. Økonomifaget må ta inn over seg at måten de utdanner studenter på, og måten forskningen premieres på, fører til at nye ideer blir utestengt – i hvert fall hvis ideen ikke presenteres på en spesifikk måte. Når kun ett perspektiv er inkludert, også på norske pensumlister, blir studentene i for liten grad satt i stand til å reflektere kritisk rundt eget fag. Faget har satt seg fast i en snever metode som gjør at virkeligheten kommer i andre rekke. Økonomenes ønsker om å finne objektive sammenhenger i økonomien har så langt brakt oss lenger fra sannheten. Ti år etter finanskrisen er det på tide å bringe faget tilbake til virkeligheten.


[1]http://www.primeeconomics.org/articles/the-keen-krugman-debate

https://www.businessinsider.com/your-textbooks-lied-to-you-the-money-multiplier-is-a-myth-2010-8?IR­T

Ebba Boye er leder i Rethinking Economics Norge, et nettverk av akademikere og studenter som forsøker å ”fornye og berike økonomifaget”. Nettverket ble først startet av studenter i Manchester i 2011 og har avdelinger på universiteter i mange land.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.