Av de mange rare tingene vi gjør, er nok monogami noe av det lureste, skriver Kyrre Wathne.

Min medspaltist Espen Ottosen har hatt en debatt med lederen av Polynorge, Lynn Myrdal, i kjølvannet av DNBs reklamefilm i anledning Pride, der en polyamorøs trio inngikk.

Ottosen er bekymret for hvilke konsekvenser denne livsstilen vil ha for barn. Han trekker frem mor-far-barn-relasjonen som unik, og et resultat av biologiske kjensgjerninger, hvilket selvsagt er riktig.

Men når vi er inne på biologiske kjensgjerninger, kan det kanskje ha interesse å spørre om monogami er en samlivsform Homo sapiens har gode biologiske forutsetninger for å mestre. Ligger det for oss å ligge med én?

Det er ikke mange andre arter som har valgt det særegne systemet vi etterstreber for familielivet. Mange fuglearter var lenge antatt å være monogame, men det var før forskere begynte å gå dem på klingen med DNA-tester. Da viste det seg at utroskap var regelen heller enn unntaket. Av omtrent 4000 pattedyrarter er det bare en håndfull som anses som monogame, og selv blant dem er det mye taskenspilleri.

Blant våre nærmeste slektninger menneskeapene praktiseres litt ulike systemer. Sjimpanser og bonoboer er alt annet enn monogame. Tenk en swingersklubb med liberale inntakskriterier. Gorillaene har en haremsstruktur der én hann monopoliserer en gruppe hunner så lenge han makter. Orangutanger har et så eksotisk system at du må lese om det her, men i korte trekk parer dominante hanner seg med flere hunner. Gibboner er de mest monogame: De danner livslange par, ispedd litt utroskap her og der.

Hvor passer vår art inn? Vi er åpenbart ikke like trofaste som gibbonene, ei heller så seksuelt uinnskrenkede som sjimpansene. Noe skjedde antagelig på den evolusjonære reisen fra den urmoderen både sjimpansene og vi har i slektstreet.

Dette noe er sannsynligvis hjernekapasitet. Menneskebabyer fødes som spesielt hjelpeløse krek. Hadde de lignet på andre primater, hadde de tilbragt 12 måneder til i fosterlivet, men da hadde hjernestørrelsen gjort fødsel umulig. Babyer trenger hjelp til absolutt alt, og det er såpass arbeidsintensivt at tilstedeværelse av far får betydning for babyens ve og vel. I jeger/sanker-kulturer har barn med fraværende far materielt dårligere overlevelse.

Så en viktig forskjell på sjimpansene og oss er farsrollen. Krevende ungestell har smeltet mann og kvinne sammen, i hvert fall for en stund. (Det er kanskje ingen tilfeldighet at mange ekteskap tar slutt etter 4–8 år, når barna har kommet seg gjennom den mest hjelpeløse tiden.)

Et annet spor ligger i forskjellen på kvinner og menns kropper. Når det er kjønnsforskjeller i fysiologi, peker evolusjonsteori i retning av seksuell seleksjon. For det å skaffe mat og å overleve stiller jo de samme kravene til hunner og hanner, og burde gi oss like kropper i utgangspunktet. Men når hanner konkurrerer innbyrdes, gir det seleksjon på større og sterkere kropper.

Det er ikke så stor høydeforskjell på kvinner og menn, men det er dramatiske forskjeller i styrke. Gjennomsnittsmannen har 60 % mer ren muskelmasse enn sin gjennomsnittssøster, og sterkere overkropp enn 99,9 % av kvinner. Ja, vi snakker altså om en typisk dad bod.

Disse musklene er ikke der for moro skyld. De er indikasjoner på at menn har banket andre menn i konkurranse om kvinner. De er ikke et tegn på at menn og kvinner i fred og fordragelighet har paret opp, to og to. Hos de nokså monogame gibbonene er derimot hunner og hanner nesten like.

Ser vi på kulturer rundt om i verden, er det ganske stor variabilitet i hvordan ekteskapelige forhold organiseres. At menn med høy status har flere koner, er ikke uvanlig, også i jeger/sanker-kulturer. (Det finnes også kulturer som praktiserer flermanneri, men det er ytterst sjeldent.) Mer enn 80 prosent av beskrevne kulturer er faktisk polygame, i betydningen at flerkoneri praktiseres av noen.

Det er dermed litt upresist å snakke om polygami. Hos mennesker er det stort sett polygyni det går i, altså én mann og flere kvinner. Det høres jo kjekt og greit ut for menn, men hva får en kvinne ut av å være kone nummer to? Det viser seg at biologer har en elegant modell for å forklare det, den såkalte polygyniterskelmodellen. Oversatt til menneskespråk innebærer den at det er mer fordelaktig å være kone nummer to hos en ressurssterk mann, enn å være eneste kone hos en pratmaker. (For å styrke intuisjonene rundt dette: ville du valgt å være andrekone for Haakon Magnus eller førstekone for, tja, Petter Pilgaard?)

Det er vanskelig å slå genetikk som datakilde, og det er kommet flere relevante studier de siste årene. Ved å se på variasjonen i de delene av DNA som bare arves gjennom enten mor (mitokondrie-DNA fra eggcellen) eller far (Y-kromosomet, som bare menn har), er det mulig å estimere forholdet mellom hvor mange kvinner og menn vi har blant våre forfedre. Er det flere kvinner enn menn, er dette et tegn på historisk flerkoneri, og resultatene er forenlige med moderat historisk polygami.

I sum er det altså lite som tyder på at vi er skapt for livslangt monogami. På den annen side er vi heller ikke skapt for å kjøre bil eller komponere sonater. Vi mennesker gjør mye rart, og vi har stor frihet til å improvisere over våre naturlige forutsetninger.

Av de mange rare tingene vi gjør, er nok monogami noe av det lureste. At alle skal stå fritt til å leve som de vil, høres jo sympatisk ut, men det som ofte glemmes, er at den enes frihet til å ha to koner er den andres påtvungne sølibat. Matematikken er nådeløs så lenge det fødes omtrent like mange kvinner som menn.

Det er neppe tilfeldig at de 20 mest ustabile landene i verden alle praktiserer polygami. Det lukker den reproduktive døren for en betydelig andel av den mannlige befolkningen, og setter dem i en evolusjonær nødssituasjon. Følgene er forutsigbare. Så hva Zevs, Allah eller Jahve mener om dine livsvalg, er det liten grunn til å legge vekt på. Men menn som lever i ufrivillig sølibat er ikke en minoritet som bør få vokse.

Kyrre Wathne

Gründer med master i evolusjonspsykologi