Ideer

Jordan Peterson og Per-Willy Amundsen slåss mot stråmenn

Påstandene om en sammensvergelse i akademia er i virkeligheten et sammensurium.

---

Dette er Logikksjekk

Filosofene Ole Hjortland og Pål Antonsen ved Universitetet i Bergen driver Logikksjekk, en undersøkelse av argumentene i offentlig debatt.

Logikksjekk søker ikke å avsanne påstander, men å vise styrker og svakheter i argumentasjonen, enten konklusjonen er riktig eller ikke.

Logikksjekk bruker redskaper fra logikk, argumentasjonsteori, språkanalyse og retorikk.

---

Ifølge tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) står det ille til på norske universiteter og høyskoler. I et innlegg på Facebook skriver han:

«Farlige mennesker fyller unge sinn med farlig sludder. Jordan Peterson kaller dem «postmodernistene»: nymarxistiske professorer ved høyskoler og universiteter. Finansiert med våre skattepenger.»

Konklusjonen som antydes er at skattebetalernes finansiering av «farlige mennesker» i universitets- og høyskolesektoren bør opphøre.

Det er ikke første gang Amundsen advarer om at det finnes en marxistisk sammensvergelse. Han sier for eksempel at det er «galskap å bruke milliarder av kroner på en hypotese om at eventuelle klimaendringer er menneskeskapt». For tiltakene handler egentlig om « å gjennomføre sosialistisk politikk. Karl Marx er død, de trengte en erstatning».

Når Den europeiske menneskerettighetsdomstolen innsnevrer bruken av glattcelle, eller når politistudenter lærer om kriminologi og sosiologi, skyldes dette også, ifølge Amundsen, en «kultur som har vokst inn i akademia og i Politihøgskolen … Dette er nymarxisme».

Denne gangen støtter Amundsen seg på professor Jordan Peterson (University of Toronto). Innlegget hans gjenspeiler nemlig Petersons åpningsord i videoen han deler:

«You may not realize it, but you are currently funding some dangerous people. They are indoctrinating young minds throughout the West with their resentment-riddled ideology. They have made it their life’s mission to undermine Western civilization itself, which they regard as corrupt, oppressive, and patriarchal. If you’re a taxpayer – or paying for your kid’s liberal arts degree – you’re underwriting this gang of nihilists.»

Hvem er disse farlige ideologene? Ifølge Peterson er de postmodernister. Med mindre de stoppes, så vil de «do to America and the entire Western World what’s already done to its universities».

La oss først se på hva Peterson mener med «postmodernisme». I videoen lister han opp en rekke oppfatninger som han mener er definerende for tankeretningen. Vi blir fortalt at postmodernistene blant annet tror følgende:

(1) «All truth is subjective».

(2) «All sex differences are socially constructed».

(3) «Western imperialism is the sole source of all Third world problems».

(4) «You are … either a victim or an oppressor. No wrong can be done by anyone in the former group, and no good by the latter».

I den bestselgende boken 12 Rules of Life legger han til ytterligere to teser:

(5) «One group’s morality is nothing but its attempt to exercise power over another group».

(6) «Logic itself – along with the techniques of science – is merely part of the oppressive patriarchal system)».

Peterson hevder å ha identifisert en dominerende tankeretning innenfor akademia, men det er helt ugjennomsiktig hvor (1) – (6) er hentet fra. Han oppgir ingen referanser eller sitater. Vi får dermed ingen innsikt i hvem som faktisk har disse oppfatningene.

Problemet er at Petersons «postmodernist» er et fugleskremsel. Argumentasjonen stiller nemlig opp en stråmann som skal tjene to formål. For det første skal den være avskrekkende: Fordi den postmodernistiske ideologien er en trussel mot den vestlige sivilisasjonen, er det kritisk at bevegelsen stanses.

For det andre skal stråmannen være absurd og banal. Strategien er å hevde at identitetspolitiske synspunkter på venstresiden er forankret i den postmodernistiske ideologien. Jo mer absurd ideologien fremstår, desto enklere blir det å avskrive politiske meningsmotstandere. Særlig gjelder dette hvis meningsmotstanderne ikke engang tror at «people of good will can exchange ideas and reach consensus».

Legg også merke til at påstandene Peterson tilskriver postmodernistene er kategoriske: Alle sannheter er subjektive (hva enn det betyr), det finnes ingen biologiske kjønnsforskjeller, vestlig imperialisme er den eneste kilden til problemer i den tredje verden, osv. Petersons postmodernister er ikke bare imot ytringsfrihet, men underminerer også logikk og vitenskap.

Peterson fester altså merkelappen «postmodernisme» på en rekke oppfatninger, men uten å identifisere noen som forfekter dem. Jacques Derrida utpekes riktignok som postmodernistenes leder (12 Rules of Life, kap. 11), men det nærmeste vi kommer et sitat av Derrida i boken er følgende:

«Derrida famously said (although he denied it, later): il n'y a pas de hors-texte – often translated as "there is nothing outside the text.". It is almost impossible to overestimate the nihilistic and destructive nature of this philosophy.»

For det første er det lite troverdig (uten referanser) at Derrida skal ha benektet at han sa «il n'y a pas de hors-texte». Setningen forekommer tross alt i boken De la grammatologie (eng: Of Grammatology), del II, seksjon 2. For det andre sier Derrida selv i hvert fall at han bare mente at «there is nothing outside context» (Limited Inc, 1988, s. 136). Tanken om at alt må kontekstualiseres er ganske radikal, men den impliserer for så vidt ikke (1) – (6).

Muligens finnes det personer som har hevdet én eller flere av påstandene (1) – (6), men for at Petersons påstand skal berettiges må han vise at dette er en innflytelsesrik bevegelse i akademia. Han hevder nemlig at den postmodernistiske ideologien er et utbredt problem. I et intervju med Epoch Times forteller han at farlige forelesere «dominate all of the humanities», i tillegg til «a huge proportion of the social sciences».

Denne påstanden blir heller ikke understøttet med kilder. Vi får ingen henvisning til undersøkelser av hva akademikere tror, meta-studier av forskningslitteraturen eller eksempler på innflytelsesrike forelesere. Det er med andre ord liten grunn til å tro at det finnes en postmodernistisk bevegelse i Petersons forstand.

Det er uansett ikke tilstrekkelig at det finnes forelesere som underviser i det «postmodernistiske» tankegodset. For problemet er selvfølgelig ikke at det foreleses om teorier som Peterson er uenig i. Snarere er påstanden hans at foreleserne er aktivister som indoktrinerer studenter med sin ideologi. De er faktisk «hell-bent on demolishing the fundamental substructure of Western civilization».

«That’s no paranoid delusion», forsikrer han intervjueren. «That’s their self-admitted goal».

Det er vel knapt verdt å nevne at vi ikke kan finne noen dokumentasjon på dette heller. Det Peterson fremstiller som en postmodernistisk sammensvergelse er i virkeligheten bare et sammensurium av filosofiske «sound bites».

Oppsummering: Per-Willy Amundsen og Jordan Peterson ønsker å kutte i finansieringen av høyere utdanning, fordi studentene indoktrineres av postmodernister. Men Petersons fremstilling av forelesernes ideologi og agenda er ikke annet enn en stråmann.

antonsen@logikksjekk.no

hjortland@logikksjekk.no

Twitter: @logikksjekk

Mer fra Ideer