Annonse
15:07 - 05. juni 2018

Ytterfløyene på den amerikanske politiske hesteskoen er bare en byrde, skriver Sturla Haugsgjerd.

Det holdt ikke lenger å se virkeligheten fra over dammen, jeg ville forstå den, skriver Sturla Haugsgjerd.

Den politiske diskursen i USA kommer aldri til å bli den samme igjen, skriver Sturla Haugsgjerd. Bildet viser en kvinne i et demonstrasjonstog mot Richard Spencer, mannen som populariserte begrepet «alt-right».  Scott Olson/Getty Images
Annonse

(Kultur)krigen over dammen

Sturla Haugsgjerd er podkast-vert for Skravleklassen, klassen han selv har sitt hjem i. 

I månedene fremover skal han skrive om den nye kulturkrigen mellom høyre- og venstresiden i USA.

Denne gang: Amerikansk kulturkrig: Fra nyateisme til Intellectuell Dark web, en introduksjon av den nye «kule høyresiden» i USA. 

Hør en episode om «den ukule venstresiden» fra Haugsgjerds podkast, Skravleklasse:

Sam Harris, Jordan Peterson og resten av den såkalte Intellectual Dark Web-bevegelsen har tatt internett med storm, og også i Norge finner man flere og flere tilhengere. Denne bevegelsen oppsto ikke i et vakuum, men er blitt kokt opp i en nettkulturell heksegryte. Når kulturkrigen nok en gang raser på dataskjermene våre, er det kanskje verdt å ta en titt på noen av ingrediensene i gryta. Men først må vi gå nesten 20 år tilbake i tid.

Da flyene braste inn i World Trade Center 11. september 2001, var det åpenbart først og fremst en tragedie med geopolitiske konsekvenser vi fortsatt kan føle ringvirkningene av, men for min generasjon oppsto også et skifte i hvordan vi så amerikansk popkultur. Over natten var de store filmstudioenes ambassader på Colosseum og Saga byttet ut med 24-timers livedekning på CNN. Etter 9/11 fulgte Irak-invasjonen, og vårt første møte med det medie-guru David Shields et snaut tiår senere døpte for «Reality Hunger», var et faktum. Fra 12. september og fremover var det virkeligheten som gjaldt. Eventyr og romantikk var passé. Krig og reality-tv var det nye.

Men det holdt ikke lenger å se virkeligheten fra over dammen, jeg ville forstå den. Med sosiale plattformer som Youtube og Twitter var det nå også en overkommelig oppgave for en halvstudert røver fra Nisseland å kunne utdanne seg om hvordan Obama vant valget, og til og med selv melde seg på debatten med en og annen 140-tegns spissfindighet. Det som en gang hadde vært et rent avsender/mottager-forhold, var nå en slags dialog.

Fokuspunktet skiftet samtidig sakte, men sikkert fra Hollywood til Washington DC og New York. Hva Denzel Washington eller Meryl Streep måtte mene var irrelevant. Det nye var Late Night Show-verter og politiske kommentatorer som Jon Stewart og Bill Maher.

Mer interessant enn å følge Obamas vei til Det hvite hus, var å følge de såkalte «Four Horsemen of the Apocalypse» – de fire intellektuelle «nyateistene» Daniel Dennett, Richard Dawkins, Christopher Hitchens og ikke minst Sam Harris, deres korstog mot religionen og deres mål om å, via forelesninger og debatter på Youtube og andre plattformer, en gang for alle begrave den Gud som Nietzsche erklærte klinisk død et århundre tidligere.

Min generasjon unge i Vesten hadde vokst opp med en vag fornemmelse av at religion var totalt avleggs, men endelig fikk vi beviset i form av fire vitenskapsmenn som debatterte grundig på internett og satte to streker under svaret, og ikke minst satt de og «eide» teister i videoer med hyperaggressive klikkagn-titler som «Watch Hitchens DESTROY Baptist Preacher».

Konturene av en eller flere nye internettbevegelser begynte å komme til syne, selv om det politiske for det meste lå foreløpig i bakgrunnen, men med diverse kriger pågående i Midtøsten uten noen umiddelbar ende i sikte ble det etter hvert umulig å ikke ta standpunkt. Hitchens gikk sågar etter 11. september fra å være svoren sosialist som en gang hadde bare halvveis spøkefullt proklamert at han ikke ville bli lykkelig før Den røde armé lot hestene sine drikke i Themsen, til å – med stolthet – skaffe seg amerikansk statsborgerskap og et ekstremt haukaktig, nykonservativt syn på utenrikspolitikk. Følgelig ble han en intens forsvarer av Irak-invasjonen til han døde av kreft i 2011.

Ytterfløyene på den politiske hesteskoen er nå bare en byrde.

«The Four Horsemen of the Apocalypse» hadde i stor grad kommet sammen fordi de alle ga ut sterkt religionskritiske bøker på mer eller mindre samme tid, for så å promotere bøkene ved å debattere religiøse ledere, andre intellektuelle og hverandre på universiteter og møtehaller rundt om i USA. Disse debattene ble så lagt ut på nettet og slukt rått av seere over hele verden, og de intellektuelle ateistene ble nærmest rockestjerner. Da debatt-turneene var over gikk de fire rytterne hver til sitt, men intellektuell og underholdende debatt på nett var nå kommet for å bli.

Internett ble rundt 2010 delt inn i flere leirer, fra høyreradikale og konspiranoide grupperinger som Alt-Right, til venstreorienterte aktivister, nedsettende omtalt som «Social Justice Warriors» (SJW). Sistnevnte ønsket å vekke til live den på det tidspunktet snart 50 år gamle borgerrettighetsbevegelsen, nå med nyervervet fokus på rettighetene til transpersoner og «dreamers» (immigranter fra Latin- og Mellom-Amerika) i tillegg til kvinner og fargede.

Men i stillhet dukket det også opp en gruppering som i ettertid er blitt omtalt som «det radikale sentrum», med apokalypserytteren Sam Harris som en lederskikkelse og podkast som fortrukket medium. Etter hvert dukket det opp flere som ville ta del i denne nye utviklingen, hvor man fant en umettelig etterspørsel etter sentrumsidealer, langsnakkede formater og intellektuell nysgjerrighet. De tidligere standupkomikerne Dave Rubin og Joe Rogan fikk seg hver sin podkast som tangerte Harris’ prosjekt, og etter hvert kom også den jungiansk inspirerte kanadiske psykologen Jordan Peterson på banen, og det med et brak. Disse står i dag i spissen for det som nå kalles The Intellectual Dark Web (IDW).

Med Harris og Peterson i spissen pågår det nå en kulturkrig i USA vi foreløpig ikke kjenner utfallet av. Men det kan se ut til at den lettere høyreorienterte IDW-bevegelsen er i ferd med å overta kulhetshegemoniet som i stor grad har vært reservert for venstresiden siden 1968. I kjølvannet av denne maktovertagelsen har det dukket opp en hel rekke begreper, nesten et nytt språk, der unge, sentrums/høyre-orienterte stemmer på nettet slenger rundt seg med uttrykk som «kulturmarxisme», «postmodernisme», «røde piller», «klassisk britisk liberalisme», «intellektuell ærlighet» og «den regressive venstresiden», uten at det alltid er klart hva som egentlig menes med disse, litt avhengig av hvem som bruker dem. Samtidig er både Alt-Right og deres krakilske, venstreradikale motstandere i større grad enn for bare kort tid siden både utskjelte og uinteressante i møte med denne nye kulturen. Ytterfløyene på den politiske hesteskoen er nå bare en byrde.

Det er en forvirrende og temmelig bisarr bevegelse som nå stavrer seg på bena og går løs på verden, men én ting er imidlertid sikkert: Det Harris og hans venner har satt i gang kan forandre den politiske diskursen i Amerika for alltid. Om prosjektet deres vil føre til mer eller mindre polarisering i et USA som er i ferd med å sprekke i to, er vanskelig å si. Men sentrum står ikke lenger stille.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.