Annonse
00:00 - 18. mai 2018

Du godeste, Terje Tvedt

Hos Terje Tvedt dominerer ideologien over politikken, skriver Grete Brochmann.

Fremmedarbeidere, Oslo 1976: Innvielsen av Fremmedarbeiderforeningens lokaler i Schultzgt. 1, med gratis hjelp til å fylle ut selvangivelsen.  Foto: Rolf Ulrichsen/Aftenposten/NTB scanpix
Annonse

Du godeste, tenkte jeg da jeg leste Terje Tvedts mastodont-svar etter min 4000 tegns baksidekommentar om hans siste bok Det internasjonale gjennombruddet. Han bygget riktignok også noen av punktene på et paneldebattinnlegg jeg hadde på Nasjonalbiblioteket noen uker tidligere, der jeg kunne bruke noe mer plass. 

Svaressayet hans i Morgenbladet 11. mai har form av et kraftoppgjør. Det er forunderlig all den tid jeg har sagt og skrevet at jeg er enig med Terje Tvedt i mange av hans observasjoner i boken, at jeg synes hovedideen hans er fruktbar; å sammenstille globaliseringens to hovedelementer «da Norge møtte verden og da verden kom til Norge». Jeg sa meg enig i at utfordringene overfor nasjonen Norge ikke ble tematisert da innvandringen begynte å gjøre seg gjeldende på 1970-tallet (det ble ennå ikke ansett som noe problem), og jeg sier meg enig i at den ideologien han beskriver lenge hadde hegemoni i offentligheten (hvis man ser litt stort på definisjonen av «multikulturalisme»). 

Jeg understreket også at dette høyst sannsynlig har forsinket erkjennelsen av problemer. Oppgjøret til Tvedt i forrige ukes avis står også i sterk kontrast til møtet i Nasjonalbiblioteket, der han sa seg enig i de fleste av mine innvendinger.

Min kritikk av Tvedts analyser har handlet om at han har et smalt kildegrunnlag og at han overdriver betydningen av ideologi. Jeg sier ikke at ideologi er uviktig. Jeg har alltid vært interessert i ideologi, og jeg har også brukt mye energi på å studere de samme ideologiske strømningene som Tvedt er opptatt av. 

Men: jeg hevder at myndighetene og de fleste ledende politikerne opp gjennom årene siden 1970-tallet i praksis har vist at ideologi har betydd mye mindre enn de andre tunge føringene i norsk politikk; arbeidslivet, velferdsstaten og skolen. Jeg brukte på Nasjonalmuseet et eksempel fra Tvedts bok, der han undres over at Jens Stoltenberg i sine memoarer overhodet ikke reflekterer over multikulturelle problemstillinger. Tvedt tolker dette inn i sitt ideologiske prosjekt, og synes å mene at Stoltenberg vegrer seg for å ta i dette vanskelige feltet. Min mothypotese er at det trolig heller reflekterer at Stoltenberg – som mange andre politiske ledere – ikke har syntes at dette ideologiske feltet er viktig nok. Han har rett og slett ikke hatt det på radaren. Det som har vært viktig for norske regjeringer opp gjennom tiårene, er først og fremst å få nykommere i arbeid, å få velferdsstaten til å fungere under nye forhold, hindre diskriminering samt satse på at skolen sosialiserer nye samfunnsmedlemmer inn i folden.

Og det er utvilsomt et poeng med en «virkelighetssjekk» drøyt fire tiår etter importen av multikulti-ideologien: Man kan diskutere hvor vellykket integrasjonspolitikken har vært på ulike områder, og kulturmangfoldet har uten tvil økt kraftig (Tvedt påpeker helt riktig at innvandringsraten i Norge har vært høyere enn i de fleste andre OECD-land de senere årene), men – som jeg skrev – jeg tror de færreste i det store og hele ser en nedbygd nasjonalstat med selvutslettende nasjonal identitet. 

Like fullt, som Terje Tvedt og jeg sikkert er enig om, er kulturen i endring mer eller mindre kontinuerlig, og det er ikke tvil om at den omfattende innvandringen fra land i sør har påvirket norsk virkelighet og ikke minst politikeres handlingsrom opp gjennom disse tiårene. Nye samfunnsmedlemmer har rettigheter, de deltar i valg, og er de mange nok, kan de få gjennomslag for sine motstridende verdier og saker. Selve legitimitetsgrunnlaget kan forandre seg underveis. Og det har åpenbart også skjedd i Norge. Verdikonflikter, som tidligere ikke fikk mye oppmerksomhet fra ledende politikere, dominerer nå ofte nyhetsbildet, og Fremskrittspartiet er ikke lenger alene om å være bekymret. New Yorks 11. september og karikatur-striden var viktige vendepunkter i så måte. 

I dag leter ledende politikere etter gode grep som setter grenser for kulturelle praksiser som står i veien for integrasjon. Men det er vanskelig, dels på grunn av menneskerettigheter (særlig religionsfrihet) og dels fordi en politikk som oppleves som for inngripende i folks liv, lett kan slå kontra hvis målsettingen er bedre integrasjon. Og ikke minst – dette er stadig et felt der det er store motsetninger innad i de største partiene.

Selv ikke i det omfattende svarinnlegget fra forrige uke, styrer Tvedt unna formuleringer som underbygger inntrykket av intensjon

Min andre hovedkritikk av Terje Tvedts bok del II, handlet om det jeg kalte det bevisst strategiske som han – mener jeg – tilla myndighetene i Norge når det gjaldt å bygge ned nasjonen da innvandringen tok til. Mine egne studier har funnet et mer sammensatt bilde, der forvirring og inkonsistens har preget løpet. Man har famlet seg frem gjennom ad hoc løsninger, prøving og feiling, og ikke minst gjennom vedvarende import fra Sverige – ikke bare av ideologi men av praktisk politikk og erfaringer.

Til min store forbauselse hevder nå Tvedt at han overhodet ikke har ment at det var noen plan eller strategi fra myndighetenes side, at nedbyggingen av nasjonale verdier ikke var intendert. Jeg trodde faktisk at dette var en bærende idé bak hele boken. At eliten(e) bevisst har fulgt en multikulturell linje for å endre norsk statsbyggingsideologi. 

Jeg kan ikke annet enn å ta dette til etterretning, men noterer meg at selv ikke i det omfattende svarinnlegget fra forrige uke, styrer Tvedt unna formuleringer som underbygger inntrykket av intensjon: Tvedt sier hans perspektiv «gjorde det mulig å oppdage hvordan statsledelsen allerede fra slutten av 1970-tallet søkte å bytte ut den nasjonalstatlige statsbyggingsideologien […] med en ny, importert multikulturell statsbyggingsideologi». Han skriver også at det var et «rasjonelt ønske» om å gjøre denne omleggingen.

Rådende ideologier er viktige og interessante å studere, men det er også relevant å se i hvilken grad ideologiene faktiske blir fulgt opp i praksis, på hvilke måter og hvordan de eventuelt endrer seg. Ideologienes forhold til de tunge driverne i samfunnsutviklingen hører hjemme i slike analyser hvis vektingen skal bli mest mulig treffsikker.

Man kunne kanskje ha forventet – gitt Tvedts kritiske prosjekt – at han hadde oppdaget spriket mellom liv og lære. Svulstige prinsipper som i liten grad ble fulgt opp i praksis, og som i økende grad er blitt gjenstand for kontrovers og justering. Dette er interessant, og man kunne trekke på erfaringer både fra bistands-feltet og fra innvandrings- og integrasjonspolitikken.

Grete Brochmann

Leder av to offentlige utvalg som har sett på innvandringens konsekvenser for det norske samfunnet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer