Annonse
00:00 - 27. april 2018

Glemte dere forskningen, Nordahl?

Når regjeringen nedsetter et såkalt ekspertutvalg for barn med læringsutfordringer, er det ikke for mye å forvente at rapporten er faglig oppdatert. 

Læringshjelp: Å gi god hjelp til elever som strever, betinger at vi som samfunn tar oppgaven alvorlig og gir nødvendig støtte. De viktigste tiltakene som foreslås regjeringens ekspertgruppe, er ikke veien å gå for å lykkes med dette. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Annonse

Hver høst starter nesten 60 000 forventningsfulle og spente førsteklassinger på skolen i Norge. For en ganske betydelig andel av disse barna vil gleden over å starte på skolen dessverre raskt bli snudd til nederlagsfølelse fordi de har store utfordringer med læring. Dersom ikke disse barna får riktig hjelp, kan det ha store negative konsekvenser for videre skole- og livsløp.

Det sies at hvordan man behandler utsatte barn sier mye om kvaliteten på et samfunn. Dersom spesialundervisning gjenspeiler dette, er det lite lovende. 

4. mars leverte den regjeringsoppnevnte ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging, ledet av Thomas Nordahl (Høgskolen i Innlandet), sin rapport «Inkluderende fellesskap for barn og unge» til kunnskaps- og integreringsministeren. 

Hovedkonklusjonen til utvalget er at spesialundervisning har dårlig kvalitet og kommer for sent. Dette samsvarer med konklusjonen fra en rekke tidligere utredninger, og vi er selvsagt enige med utvalget til Nordahl om at dette ikke kan fortsette. 

Å utforme politikk er ikke vitenskap. Likevel, når man nedsetter et offentlig såkalt «ekspertutvalg» for å utrede et problem, er det ikke for mye å forvente at rapporten er faglig oppdatert. Det er ikke denne rapporten, og dermed kommer den på villspor i mange av sine løsningsforslag. Det er spesielt fem punkter der Nordahl-utvalget bygger sine konklusjoner på lite forskningsbasert kunnskap.

1. Hvem skal utrede elevene? De fleste vil se at for å finne ut hvordan man mest effektivt kan hjelpe et barn med læringsutfordringer, må man vite hva som er problemet. Det er solid forskningsstøtte for at et tiltak må være målrettet for å ha effekt. Denne type utredningsarbeid blir i rapporten avvist som byråkratisk sakkyndighetsarbeid, og bare de få som har antatt varige behov, skal få utredning. I lys av at rapporten selv konkluderer med at lærerutdanningene inneholder for lite spesialpedagogikk, virker det urealistisk at skolene skal ta seg av all kartlegging utover dette. Forslaget ser dessuten helt bort fra at foreldre selvsagt vil vite hvorfor barnet strever på skolen. Dette kan åpne opp for et marked for private utredninger, hvor de som betaler får hjelp. Det er ingen tjent med.

2. Hva forårsaker læringsutfordringer? Ifølge rapporten er dagens system basert på et ensidig problemfokus hos barnet, fremfor miljø. Dette er et ekko fra 70-tallet, hvor individ og miljø ble sett på som to motsetninger. Med det hopper rapporten over minst tyve år med solid forskning som viser at vansker med læring har såkalte multifaktorielle årsaker, altså at arv og risikofaktorer virker sammen med et miljø som hemmer eller fremmer disse. Svært få, om noen, pedagogisk-psykologiske rådgivere arbeider i dag ensidig med et individperspektiv. I en forskningsbasert utdanning har dette samspillet mellom individ og miljø vært en naturlig del av pensum i en årrekke.

Rapporten hopper over minst tyve år med solid forskning.

3. Hyppighet av vansker. Rapporten konkluderer med at mellom 1 og 3 prosent av alle barn har varige hjelpebehov. Denne konklusjonen fremstår som helt ubegrunnet, uten en eneste referanse. En oversikt over epidemiologisk forskning vil avdekke at dette tallet er urealistisk lavt. 

For å forstå utfordringer med læring, må man forholde seg til det faktum at både læringsforutsetninger, språk-/leseferdigheter og matematikk følger en gausskurve, såkalt normalfordeling. Selv med ganske konservative kuttpunkter for hva en vanske er, vil derfor minst 10 prosent i hvert barnekull ha relativt varige spesielle behov som neppe kan løses ved ordinær tilpasset opplæring. 

Hos oss på Institutt for spesialpedagogikk (UiO) har vi lenge argumentert for, på linje med ekspertutvalget, at spesialundervisning ikke kan dekke behovene til 15–20 prosent av elevene, slik det er i noen kommuner på ungdomsskolen. Men derfra til 1–3 prosent er et langt skritt som både er urealistisk og ubegrunnet.

4. Hvilke tiltak har egentlig effekt? Rapporten har lite oppdatert forskning om hva som faktisk har effekt for barn med læringsutfordringer. En type undersøkelser som gir oss kunnskap om dette er randomiserte forsøk, hvor deltagere fordeles tilfeldig til tiltak og en sammenligningsgruppe, og deretter sammenlignes. Dette er den sikreste måten å finne ut om et tiltak faktisk fører til bedre læring hos elevene. 

En rekke slike undersøkelser viser at tiltak over tid i mindre grupper har god effekt. Rapporten referer bare til to, hvorav én av dem både er galt gjengitt og galt referert. I stedet går rapporten i to forskningsmetodiske feller: Det vises gjentatte ganger til en grov oppsummering, som er en utrolig blanding av ulike undersøkelser med få randomiserte forsøk. I tillegg har utvalget krydret teksten med bokser fulle av anekdotiske bevis på hvordan angivelig å kutte ut spesialundervisning har positive effekter. Det utvalget fester lit til er generelle skolebaserte tiltak, men ikke én eneste referanse er satt opp som støtte for at skoletiltakene rapporten ramser opp faktisk virker.

5. Tidlig innsats er ikke alt. Rapporten tar for gitt at dersom flere får hjelp tidlig, vil behovet bortfalle eller reduseres senere. Ingen referanser er gitt til undersøkelser som faktisk viser dette. Selv om tidlig innsats utvilsomt er viktig, er nok dette mer komplisert enn som så. For mange av barna er det naturlig at behovene blir større på ungdomsskolen fordi læringsmengden i alle fag øker. Å tro at store vansker går over fordi man tidlig får intensive kurs på seks–syv uker, slik det foreslås i rapporten, er helt urealistisk. Vårt miljø gjør jevnlig randomiserte kontrollerte studier av tiltak, og vi har gjentatte ganger vist at å forbedre læring slik at elevene henter igjen de andre krever svært sterk innsats over tid.

En forutsetning for at spesialundervisning kan ha effekt, er at innholdet har høy kvalitet og blir fulgt opp av dyktige fagpersoner. Opplæringsloven bør derfor endres, slik at disse elevene sikres rett til opplæring av fagperson med godkjent utdanning og kompetanse. Dette samsvarer med Barneombudets rapport, som for øvrig fremstår som langt mer velfundert og velbegrunnet enn rapporten fra Nordahl-utvalget.

En satsing på god, forskningsbasert spesialundervisning kan ha stor samfunnsgevinst, mange har potensial for å bli aktive deltagere i utdanning, samfunn og arbeidsliv. Spesialundervisning kan foregå i klassen eller i mindre grupper, og implementeres den på en god måte, så trenger dette hverken å være segregerende eller stigmatiserende. Å gi god hjelp til elever som strever, betinger imidlertid at vi som samfunn tar oppgaven alvorlig og gir en nødvendig støtte. De viktigste tiltakene som foreslås av utvalget til Nordahl, er ikke veien å gå for å lykkes med dette.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Problemet er at forfatteren Knausgård bruker én av disse karakterene til å mistenkeliggjøre et gjenkjennelig menneske.»