Annonse
00:00 - 06. april 2018

Den moderne liberale familien

Barn trenger omsorgspersoner, trygge rammer, anerkjennelse, kjærlighet og stabilitet: Barns beste er veldig mye mer enn biologiske bånd.

Foto: NTB scanpix
Annonse

Hva skjer med familien når koblingen til biologi kan brytes, som ved sæddonasjon og eggdonasjon? Hva er da en mor? Hva er en far? Disse svært aktuelle og viktige spørsmålene diskuteres i Øyvind Håbrekkes bok «Den liberale familien».

Han vil beskytte et prinsipp som har vært forankret i norsk lovgivning siden de Castbergske barnelovene av 1915, nemlig at det er biologien som definerer foreldreskap. Å tillate sæddonasjon og eggdonasjon er et autoritært og illiberalt inngrep fra statens side, fordi det naturlige utgangspunktet er at foreldreskap bestemmes ut fra biologi. Den liberale familien defineres altså i praksis som den biologiske kjernefamilien. Men hvor liberalt er egentlig det?

Biologi er ikke den eneste kilden til foreldreskap, og langt fra den viktigste.

Forskning på barn og unge er ganske entydig når det gjelder betydningen av nære og gode omsorgspersoner for barns helse og trivsel, og for hvordan det går med dem som voksne. Hvor mye biologi har å si, er det mindre enighet om. Når Håbrekke definerer barns beste som ensbetydende med å vokse opp med en biologisk mor og far, blir det lavt under taket i den liberale familien.

Utgangspunktet bør være enkeltmenneskets frihet, ikke familien. Alle mennesker skal kunne utvikle seg og leve frie liv. Barn trenger en familie, men den moderne familie er mangfoldig.

De Castbergske barnelovene koblet farskapet til den (de trodde) var den biologiske faren. Barn fikk arverett og de fikk rett til å bære farens navn. Far ble ansvarliggjort. For Håbrekke er dette lover som viser hvor viktig den biologiske faren er.

Men barnelovene må forstås ut fra de sosioøkonomiske forholdene på den tiden. Det «å havne i uløkka» eller vokse opp som «uekte barn» på begynnelsen av 1900-tallet var alt annet enn lett. Disse lovene gjorde svært mye for frigjøringen av kvinner, men også for at barn født utenfor ekteskapet skulle kunne leve friere liv.

Katti Anker Møller var søsteren til Johan Castbergs kone Karen, og blir av mange regnet som selve arkitekten bak barnelovene. Moren fødte ti barn, og døde bare 50 år gammel, utslitt av fødsler og barnepass. Kanskje ikke så rart at Katti engasjerte seg for prevensjon og seksualopplysning. Hun var også opptatt av å sikre mødres økonomi, og i 1919 foreslo hun at kvinner med barn skulle få «mødrelønn» av staten. Forslaget fikk oppslutning, blant annet fra Det Norske Arbeiderpartiet som nedsatte en komité. Dette var forløperen til barnetrygden.

På denne tiden var det far i huset som var garantisten for økonomisk trygghet. Problemet var altså ikke primært biologi, men økonomi. I moderne samfunn der kvinner jobber og velferdsstaten har gode støtteordninger, er situasjonen gudskjelov en annen.

Det kommer ikke til å bli sånn at folk løper mann og kvinne av huse for å få sædceller og egg.

Tre av fire barn vokser opp med sin biologiske mor og far, ifølge SSB. Så er det skilsmissebarna, som også har en biologisk mor og far, men ikke bor sammen med begge to samtidig. I 2012 ble det registrert 166 barn født med sæddonor. BUF-etat behandlet 31 søknader om stebarnsadopsjon i 2017. Selv om det kan være mørketall, gjelder det altså veldig få barn.

Det biologiske prinsippet står altså sterkt. De fleste vordende foreldre har et sterkt ønske om å få barn på «vanlig» måte, og at barnet har deres arvemateriale. Det er jo også den langt enkleste og minst kostbare måten å få barn på. Det kommer ikke til å bli sånn at folk løper mann og kvinne av huse for å få sædceller og egg.

Hverken vi som samfunn eller barna er tjent med at vi setter den biologiske kjernefamilien opp på en pidestall, og lar alle andre varianter av familie være avvik fra en tenkt perfekt modell. Men kan Håbrekke som verdikonservativ, men også som tolerant liberaler erkjenne mangfoldet- og utvide begrepet familie til også å omfatte alenemor og et barn, alenefar og et barn, to mødre og et barn, to fedre og et barn, og alle de andre variantene vi vet fungerer som familier i beste velgående? Først da mener jeg at tittelen «Den liberale familie» lar seg forsvare. Da vil den liberale familie være den moderne familie, og favne alle barn, både de i og utenfor kjernefamilien.

Hilde Nagell

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Akkurat nå er det opptil 50 prosent rabatt. Bli abonnent
Annonse

Nok en gang blir klassisistene karakterisert som konservative og reaksjonære
Journalisten kunne tatt buss fra Oslo til Göteborg klokken 9.
FFAC kan ha et oppriktig ønske om å hedre søstrenes kunstsamlermor.
Nevnte paragraf gir nemlig kun visse minoritetsgrupper, som Alis, et vern mot «dehumanisering» og andre «hatefulle ytringer».