Annonse
16:15 - 22. mars 2018

Listhaugs avgang bunner i en taus forståelse mellom Ap og Frp etter 22. juli, skriver Asle Toje.

Listhaugs avgang bunner i en taus forståelse mellom Ap og Frp etter 22. juli, skriver Asle Toje.

Annonse

Makt er også makten til å definere virkeligheten. Avsettelsen av justisminister Listhaug var et mesterstykke i opposisjonspolitikk fra Jonas Gahr Støre. Han tok en sak som handlet om å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere og gjorde det til et spørsmål om Frp og 22. juli. Regjeringen lot seg presse til å kaste en av sine mest populære skikkelser.

Det er naturligvis noe «bananrepublikkaktig» over å kaste landet ut i regjeringskrise over noe som sto i en Facebook-oppdatering. Det er vanskelig å forstå hvordan opposisjonen kunne erklære mistillit og samtidig tilby den tillitsuverdige en annen ministerpost. Og debatten fikk hatet man ville komme til livs, til å øke dramatisk – i alle leirer.

Så hvorfor hadde denne saken slik sprengkraft, og hvorfor ble 22. juli et tema? Det hele startet med at regjeringen åpnet for dobbelt statsborgerskap i Jeløy-plattformen. Fremskrittspartiet var i utgangspunktet skeptiske. De lot seg trolig overbevise av at den nye ordningen ville gjøre det mulig å frata farlige kriminelle statsborgerskapet.

Og Arbeiderpartiet støttet vitterlig regjeringens forslag om at kriminelle ved dom kan bli fratatt sitt norske statsborgerskap. Men Ap sa nei til en ny paragraf 26b i statsborgerloven som åpnet for tap av statsborgerskapet uten domstolsbehandling. Listhaug postet da: «Ap mener terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Det var urimelig.

Frp er kanskje ferdig med 22. juli, men 22. juli er ikke ferdig med Frp.

Listhaug brøt, trolig i vanvare, en gjensidig, stilltiende forståelse som oppsto i kjølvannet av 22. juli. Jens Stoltenberg valgte å behandle de høyreradikale terrorangrepene som en nasjonal tragedie. Han trosset intern motstand og inviterte Frp med på minnehøytidelighetene, til tross for at Anders Behring Breivik en tid hadde vært medlem av nettopp Frp.

Dette skuffet dem som så muligheten til å «ta rotta» på Frp, en gang for alle. Kjøligere hoder tenkte kanskje at en slik strategi ville fostre dyp uforsonlighet og uansett trolig ikke lykkes. For forståelsens andre side var at Frp ikke knyttet de manglende sikkerhetstiltakene og sjokkerende krisehåndteringen 22. juli 2011 til Aps sikkerhetspolitikk.

Om dette sier Støre, i et intervju med Dagens Næringsliv (25.12.17): «Det var noen temaer som vi bevisst skar unna, som at Anders Behring Breivik hadde vært medlem av Fremskrittspartiet og hatt tillitsverv i ungdomsorganisasjonen. Det husker jeg godt at vi i dagene etter 22. juli var opptatt av å ikke gjøre til et tema. Det mener jeg var riktig der og da.»

Etter å ha blitt utmanøvrert av Frp under valgkampen syntes Støre å være i tvil om dette fortsatt var klokt. I et tidligere intervju med Vårt Land (09.12.17) gjorde han det klart at «vi [har ikke] snakket godt nok i offentligheten om at 22. juli-terroren var et politisk attentat». I ettertid vil enkelte lese dette som et signal om et forestående oppgjør.

Da oppgjøret kom, var en uforbeholden beklagelse ikke godt nok. Å kreve en unnskyldning, for så å ikke akseptere den, er naturligvis smålig. Men ingen ser sin egen smålighet. Vippepartiet KrF grep sjansen til å hevne uvennlige ord som Listhaug hadde rettet mot dem. Dette handlet nå om noe viktig, viktigere enn såre tær, ja, om selveste «tonen» i norsk politikk.

For Frp virket nok dette grovt urimelig. De opplevde jo å bli gjort ansvarlige for terror basert på et postmoderne premiss hvor tone = språk = handling. Men slik er tiden vi lever i. Det var ikke Frp som definerte virkeligheten denne gangen. De satt stille mens inntrykket fikk feste seg om at Listhaug hadde nøret opp under hatet som førte til terroren 22. juli 2011.

Mye spesielt har skjedd de siste dagene. Det er spesielt at Listhaug ikke innså at en formulering som var ment å støte, opplevdes støtende. Det er spesielt at Venstre falt sin egen statsråd i ryggen. Det er spesielt at Minerva og Civita sluttet seg til regjeringsjakten. Det er spesielt at Arbeiderpartiet støttet et mistillitsforslag ført i pennen av arvefienden Rødt.

Det er spesielt at Minerva og Civita sluttet seg til regjeringsjakten.

Det er også spesielt at riksmediene ble et unisont ekko av opposisjonens narrativ, uten at noen spurte om dette var en rimelig tolkning. Den første konklusjonen vi kan trekke, er at Frp etter fem år i regjering har forbausende lite sympati blant landets journalister og politikere. Partiet er kanskje ferdig med 22. juli, men 22. juli er ikke ferdig med Frp.

En annen innsikt er at makten har vendt tilbake til Stortinget. Som under Jagland-regjeringen (1996–97) har den døsige forsamlingen funnet ny energi i møte med en svak mindretallsregjering. Erna Solberg må, om Jagland-parallellen holder, være ytterst varsom for ikke å provosere stortingsflertallet, og likevel lide hyppige ydmykelser.

Trass gode meningsmålinger er dette et forsmedelig nederlag for Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet vil trolig gjenoppta arbeidet for å isolere dem fra all innflytelse i norsk politikk. Og Frp? Partiet kan ikke leve med Støres anklage om at det «bevisst og kalkulert nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli». Nå har den politisering som Stoltenberg ville unngå, skjedd. Splid og uvennskap vil følge.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Problemet er at forfatteren Knausgård bruker én av disse karakterene til å mistenkeliggjøre et gjenkjennelig menneske.»