At vi er truet som nasjon og individer er ikke nytt. De fysiske sporene er lesbare. Fra 1980-tallet har vi den kalde krigens tilfluktsrom. 11. september førte til omfattende sikkerhetskontroller på flyplasser. Miltbrannbrev avstedkom et lager av vaksiner på Folkehelseinstituttet. Konflikter i Midtøsten kan leses av blant annet barrikadene utenfor det mosaiske trossamfunn.
Hvilke fysiske svar skal de senere års vilkårlige terrorangrep ha? Hvordan skal det prege samfunnet og hverdagen vår? Det bør diskuteres.
I skrivende stund er Karl Johan fylt av midlertidige sperringer, og Statsbygg har skrevet kontrakt om prosjektering av det nye Regjeringskvartalet etter en avblåst rettssak om arkitektkonkurransen.
Det knytter seg en rekke spørsmål til planleggingen av Regjeringskvartalet. Ikke bare til arkitektkonkurransen, men også til kvalifiseringen, bestillingen for kvartalet og prosessen den har opphav i. En prosess styrt internt av statsforvaltningen, der arkitektenes formgivnings- og problemløsningsevne ikke er gitt det spillerommet vi kunne vært tjent med.
Departementets uttalte vektlegging av en åpen og demokratisk prosess har en hul klang. Regjeringen har satt likhetstegn mellom regjering og stat i avgjørelsen om å rive Y-blokken og å samle departementer. Det er regjeringens eget sikkerhetsråd som har vurdert de sikkerhetsmessige aspektene, men grunnlaget for avgjørelsen er unntatt offentlighet.
En samling av departementer og en rivning av Y-blokken av sikringshensyn har opplagte logiske mangler. En samling gjør det enklere å ramme flere departementer samtidig, og skaper et mer attraktivt terrormål. Y-blokken kan inneholde statlige funksjoner med lavere sikringskrav eller bygges om ved å løsrive nordlige fløy, slik Riksantikvaren har åpnet for.
Regjeringen virker å operere i en gråsone der nasjonale føringer settes til side av «sikkerhetshensyn». Riksantikvaren og Oslo bystyres innspill ignoreres, og departementsansatte klager over manglende medvirkning. Plan- og bygningslovens høringskrav omgås i praksis når det viktige ved forslaget ikke er det som er gjenstand for høring.
Regjeringen virker å operere i en gråsone der nasjonale føringer settes til side av «sikkerhetshensyn».
Rapporteringen til Stortinget fremstår samtidig som mangelfull. Statsråd Jan Tore Sanners svar i ordinær spørretime 18. oktober kan i beste fall karakteriseres som en retorisk smart måte å unngå å svare på spørsmål fra stortingsrepresentant Jan Bøhler. Spørsmålene er imidlertid viktige.
Det er synd om den viktigste lærdommen som tas etter 22. juli 2011 er at Grubbegata burde ha vært stengt tidligere. Det er en kilde til dårlig samvittighet i Rådhuset, der kommunale politikere i sin tid trenerte prosessen med å stenge den. Men hva hadde skjedd hvis Grubbegata var stengt? Det vet vi ikke. Sannsynligvis hadde terroristen funnet andre veier.
Terrorhandlinger burde avstedkomme mer enn isolerte sikringstiltak, som har begrenset effekt og ikke alene gir gode nok svar. Å la omgivelsene romme historie fra fortiden fremfor å viske den vekk, kan eksempelvis bidra til å bygge forståelse. Fysiske sikringstiltak bør sees i større sammenheng, både mellommenneskelig og i bybildet, og bør baseres på tverrfaglig kompetanse så vel som demokratiske prosesser. Økonomiske kostnader bør veies opp mot samfunnsøkonomiske investeringer.
Stortinget skal vedta budsjettet for et nytt regjeringskvartal i 2019. Dersom Y-blokken rives før den tid, undermineres Stortingets rolle. Før Stortingets behandling, og gjerne før blomsterpotter på Karl Johan og andre tiltak i det offentlige rom gis endelig form, bør det diskuteres hvordan Norge skal svare på behovet for sikkerhetstiltak. Diskusjonen bør favne vidt.
Grunnleggende bør det diskuteres i hvilken grad nasjonale retningslinjer og konstitusjonelle prinsipper kan tilsidesettes av sikkerhetshensyn, og hvilken plass regjeringen skal ha i bybildet – sett i lys av at makten er delt og at regjeringen nå ønsker stor plass.
Det har kommet mange varsku-rop i forbindelse med planleggingen av det nye Regjeringskvartalet. Vi er i ferd med å miste en gylden anledning til å bekrefte det norske demokratiet gjennom prosess og resultat.