Annonse
12:56 - 09. november 2017

Diagnoser er mer enn språkspill

Psykiatrisk diagnostikk skal tjene mennesker med mentale lidelser, ikke være en arena for professorers retoriske revirmarkeringer.

Psykiatrien har ikke konsistente diagnoser, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Talen Ashton / EyeEm / Getty Images
Annonse

I diskusjonen om kategoriseringen av mentale lidelser har professor og organisasjonspsykolog Paul Moxnes et forfriskende innlegg. Her illustrerer han prototypenes åpenbart subjektive og ofte tilfeldige karakter. Han viser hvordan den som tildeler prototypene, sitter med definisjonsmakten, mens den som blir klassifisert, har en tilsvarende avmakt. Ikke alle pasienter kan like suverent som insektene i «Alice in Wonderland» unnlate å svare for «navnene» de blir tildelt. Som professor Sigmund Karterud ganske riktig påpeker i sitt svar til Moxnes: diagnoser har betydning ikke bare for pasienters oppfatning av seg selv og lidelsen sin, men direkte konsekvenser for trygdeytelser og behandlingstilbud. Men derfra å beskylde Moxnes for sjamanvirksomhet, er likevel drøyt.

Somatikkens prototyper er ikke mer presise enn psykiatriens, påpeker professor Bjørn Morten Hofmann. Han unnlater imidlertid å nevne den avgjørende forskjellen: I somatikken er prototypen kun en inngang til den egentlige diagnostikken. Nyrestein påvises med røntgen eller ultralyd, magesår med gastroskopi, i begge tilfeller diagnoser av biologisk, objektiv karakter. I psykiatrien suppleres derimot prototypen bare av spørreskjemaer med dobbelt sett av subjektivitet og tolkningsmuligheter. Dessuten er det overlapp med en rekke andre diagnoser, hvor det mest påfallende er det overlappende mellom personlighetsforstyrrelse og bipolar 2, der vannskillet mellom Øst- og Vestlandet fortsatt definerer diagnosevalget.

Å redusere dette til et språkspill er faglig uredelig og dypt umoralsk.

Som Moxnes konkluderer: prototyper er i bunn og grunn fantasiprodukter, som i møte med virkeligheten løser seg opp, nærmest som en intellektuell lek for de profesjonelle. Naturlig nok protesterer Karterud på dette. Han har brukt et langt yrkesliv på å komme nærmere diagnosenes kjerne og utvikle gode behandlingstilbud. Når det gjelder behandlingstilbud har han lyktes, men når det gjelder diagnosenes substans, er vi ikke engang i nærheten, til tross for at det ligger «et hav av forskning» bak. Mengden forskning er uinteressant. Det er det manglende resultatet vi må vedkjenne oss: Psykiatrien har ikke konsistente diagnoser. Som fagfolk skylder vi derfor oss selv, offentlige myndigheter og allmennheten, men aller mest pasientene våre, å erkjenne dette i klartekst.

I motsetning til Hofmann har jeg ingen prinsipielle innvendinger mot pakkeforløp. De utvalgte fagområdene vinner i kampen om ressursene. Det hadde psykisk helsevern fortjent. Og jeg har ikke hørt kreftpasienter klage over at de ikke blir behandlet som «mennesker». Så har de også en medisinsk diagnose med definerte behandlingsalgoritmer. Psykiatriens problem er nemlig at faget mangler det pakkeforløpene står og faller på: diagnoser og definert behandling. Derfor blir pakkeforløp i psykiatrien et kostnadssluk som stjeler ressurser, gir økt byråkratisering og svikter prinsippet om lik behandling. Det har ikke skortet på advarsler. Helsemyndighetene må enten være arrogante eller ha usedvanlig lite kjennskap til fagfeltet.

Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, i psykiatriens tilfelle: håp om klinisk anvendbare diagnoser. Å redusere dette til et språkspill er faglig uredelig og dypt umoralsk. For det er pasientens helvete dette dreier seg om, ikke vårt eget.   

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.