Psykiaterne Marianne Mjaaland og Sigmund Karterud har i Morgenbladet en interessant meningsutveksling om «prototyper» og nytten av kategorisering av mentale lidelser. For meg som organisasjonspsykolog er det en selvfølge at kategorisering av mennesker er «prototyper», ikke «objektive kategorier». Å kategorisere andre er et hjelpemiddel for å komme seg ut av tåkeheimen, slik jeg hevder i min bok om prototyper i det menneskelige samspillet (Organisasjonsmytologi, Universitetsforlaget 2013).
Jeg mener å ha belegg for at det finnes 14 prototyper av urfantasier i den menneskelige psyke, og at særlig 12 av dem streber etter å bli til virkelighet i samspillet med andre mennesker. Disse kaller jeg for «dyproller». De er fantasier som forveksles med virkelighet – og blir virkelige i sine konsekvenser. I hverdagslivet er det så å si «stilling ledig» for fantasy-roller som heks, troll og et dusin slike. Tilsvarende er det innen psykiatrien «stilling ledig» for omtrent et dusin personlighetsforstyrrelser, som «psykopat» og «narsissist». Det skal ikke så mye til før vi finner noen som passer til rollen. Noen få kriterier, et ord, et utseende, en handling kan være nok til at en person blir klistret til rollen for lang tid. Psykologen Fritz Redl kalte dette allerede i 1942 for ‘role-suction’ – å bli sugd inn i en rolleprototyp. Så lenge psykiatriske diagnoser kun hviler på telling av symptomer, er det stor sannsynlighet for at også psykiatere lar seg påvirke av føringer fra dyprollene.
Når vi først har prototypen i hodet, har vi også lett for å se mennesker som passer til den.
Psykiatriens typologi av personlighetsforstyrrelser er altså prototyper på mennesker, menneskelig adferd eller menneskelige fantasier. Få mennesker, om noen, er akkurat slik typologien beskriver dem. Men noen er mer slik enn andre. Vi kan derfor si at alle prototyper er en forestilling om mennesker som vi måler enkeltmennesket opp mot. Ja, vi kan endog si at prototypen svarer til Platons begrep om ideen – det urbildet som den ytre verden er mer eller mindre en dårlig kopi av. Prototypen eller urbildet (ideen) er tingen slik tanken eller «sjeleøyet» ser den. Hvis det viser seg at et menneske har kjennetegn som passer til en prototyp, sier vi lett at mennesket er slik. Selvfølgelig er ikke dette mennesket nøyaktig lik prototypen, men noen av prototypens trekk har det altså i seg – tilstrekkelig til at vi føler vi kan gjøre en kategorisering og stille en diagnose – som for eksempel «borderline» eller «narsissist».
Faren er selvsagt at når vi først har prototypen i hodet, har vi også lett for å se mennesker som passer til den. Slik kan mennesker som egentlig ikke har så veldig mye til felles med en prototyp, likevel av ivrige diagnostikere få en psykiatrisk merkelapp – slik det skjedde i den første rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breivik. Her ble psykiaterne beskyldt for å ha gått i «bekreftelsesfellen», noe de sannsynligvis gjorde da retten valgte å se bort fra deres diagnose.
Blant kritikere av klassifiseringer heter det at de er mer til nytte for den som klassifiserer, enn for den som blir klassifisert. «Hvilken nytte er det å gi dem navn når de ikke svarer?» spør myggen Alice (i Eventyrland). «Ingen nytte for dem som får navnene, men til nytte for dem som deler dem ut», forklarer Alice. Hun har helt rett. Psykologer, psykiatere, forskere og helsebyråkrater har selvsagt nytte av psykiatriske diagnoser og klassifiseringer – mer enn hva pasientene har. Gjennom et langt liv har jeg kjent mennesker som har fått diagnostiske merkelapper av personlighetsforstyrrelsestypen, som så bestemte seg for å leve opp til prototypen – siden samfunnet nå likevel hadde satt dem i bås. Det vi da med sikkerhet kan si, er at psykiateren etter noen år ville få bekreftet riktigheten av sin diagnose. Men jeg kjenner også til helt andre skjebner, der diagnostiserte mennesker ikke tok diagnosen som skjebne, ja, som i jakten på et bedre liv tvert imot gikk inn for å motbevise den – og som – ved å satse på andre sider ved sin personlighet – lyktes i dette – til beste for dem selv.
Psykiatrisk forskning fører ikke bare til klarhet, men også til oppløsning og forvirring. For meg er dette en påminnelse om at psykiatrisk kategorisering har store elementer av fantasi i seg – og som de fleste fantasier går de i oppløsning ved konfrontasjon med virkeligheten – slik dyprollene gjør.