Annonse

Annonse

18:03 - 10. oktober 2017

Å gå seg vill i åpenheten

Når ungdommens psyke er blitt et marked, er det på tide å problematisere det vi kaller ærlighet og åpenhet.

I den norske dokumentarserien «Jeg mot meg» følger vi åtte unge mennesker som dokumenterer sine psykiske utfordringer sammen med psykolog Peder Kjøs. Foto: Andris Søndrol Visdal / ANTI / NRK

Ærlighet og åpenhet er blitt vår største løgn, skrev Stein Mehren i sin essaysamling «Her har du mitt liv» fra 1984. Han gikk til angrep på en betroelseskultur som allerede da var i emning. Åpenheten selger, hevdet han. Den er blitt en vare.

I dag selger åpenhet mer enn noen gang. Reklamebyrået Antis etterlysningstekst for å rekruttere en ny gjeng til NRK-serien «Jeg mot meg», er tidstypisk: «Vi prøver å finne de som kan vise oss hva som er under overflaten og bak lukkede dører – helt åpent, helt ærlig» og «Deltakerne skal filme livet sitt og beskrive utfordringene rått, ærlig og usminket». Ungdommens liv og psykiske helse skal flombelyses.

Åpenhet om psykiske lidelser blir hyllet. Ungdommen bekjenner sin angst, sin depresjon, sitt kroppspress, sine spiseforstyrrelser på alle tilgjengelige medieplattformer til de voksnes jubel. De som er åpne, sier de gjør det for å hjelpe andre i tilsvarende situasjon, slik at også de kan åpne seg. Tabuer skal brytes ned. Hele det nye samfunnsprosjektet om forebygging av psykisk helse kan kort oppsummeres til: «Vær åpen. Si det.». Ungdommens psyke er blitt et marked, med store kommersielle interesser. Ikke bare for medie- og legemiddelindustrien, men også for forskere, psykeksperter og politikere.

 

Et av ungdommens privilegier har alltid vært retten til å holde seg i skjul og lukke døren.

På kort tid har symptompsykiatrien gått amok. Medisineringen øker drastisk, og forskerne overgår hverandre i å skape krisebilder knyttet til økningen av psykiske lidelser. Psykeksperter konkurrere om å tilby de beste metoder for behandling. Politikere sloss om hvem som skal implementere den beste hjelpen. Og for mediene er hver nye krise, betroelse og diagnose en begivenhet som gir garanti for klikk, «likes» og seertall. Når ungdom i dag inviteres til åpenhetens arena for å snakke om sine problemer, er det dette feltet de inviteres til, et felt bestående av konkurrerende voksne interesser, som bekrefter forestillingen om en økning i psykiske lidelser. Det er blitt umulig å skille mellom alvorlige psykiske lidelser, livskriser og helt normale ungdomskriser. De som har det aller vanskeligst, er dømt til å tape i dette uklare landskapet.

Når ungdommens psyke er blitt et marked, er det på tide å problematisere det vi kaller ærlighet og åpenhet. Stein Mehren hevdet at å være fullstendig ærlig var en illusjon. Det er alltid noe i oss som er usynlig når vi betror oss. Når vi avslører noe, tilslører vi noe annet. Vi er dermed alltid noe mer enn det rollespillet vi uttrykker oss gjennom. Selv om lyset fra solen, stjernene eller mediene kan befeste oss i øyeblikket, er det viktigste av oss likevel skjult. Å forstå iscenesettelsen og dette «usynlige» i oss, er en del av det å bli voksen.

Mange ungdommer har ennå ikke lært seg spillereglene når de hiver seg ut på betroelsenes mange arenaer. De er fanget i et krav om åpenhet før de har lært seg iscenesettelsen. Det er bare å se til virkelighetslitteraturen hvilke problemer illusjonen om åpenhet og ærlighet kan skape.

Et av ungdommens privilegier har alltid vært retten til å holde seg i skjul og lukke døren. Hvorfor skal de nå røkes ut fra sine naturlige gjemmesteder og jages til overflatens pseudoåpenhet? Spørsmålet er: Deler vitenskapen, den positivistiske psykologien og mediene i dag et felles ubevisst raseri mot menneskets rare, sammensatte og umålbare psykiske liv?

I ungdomsfasen trer den rare psyken vår frem med full styrke. Mange av ungdommene i NRK-serien «Jeg mot meg» brukte også ordene «fasade» og «rar» for å beskrive seg selv. Valget deres sto mellom å kalle iscenesettelsen (fasaden) for en løgn og den rare delen for psykisk syk. Løsningen gir seg selv, og samsvarer med tidsåndens mantra om at ærlighet og åpenhet knyttes til det å stå frem. Dermed får de ikke bare et galt bilde av rollespillets nødvendighet. De definerer også den rare delen for psykisk syk. Vi ser at den livsviktige dynamikken mellom åpenhet og det private forstyrres av samfunnets intervensjoner. Ungdommens bevegelige identitetsformer kan dermed bli frosset fast i imaginære negative eller positive jeg-bilder, av typen «der kommer han eller hun som sto frem.» Eller de kan miste nysgjerrigheten på den rare delen av seg selv (det ukjente).

Den engelske psykoanalytikeren Donald Winnicott forsto ungdommens rollespill gjennom begrepene det ekte og falske selvet. Han påpekte viktigheten av å ha et falskt selv som beskyttet det ekte selvet. I ungdomsfasen knuses skallet som har holdt om barneidentiteten. Ungdommen kastes ut i et opprørt hav. Noe nytt skal bygges opp. Det falske selvets funksjon er å beskytte de sårbare og gryende prosessene som ungdommen står i, slik et drivhus beskytter de skjøre plantene om våren. Ungdommen har et behov for å bli sett og hørt, men de har et enda større behov for å være i fred og ikke bli forstått. Winnicotts råd var derfor å gi ungdommen tid og rom til å finne svarene selv, mens de var på oppdagelsesferd i sitt nye landskap. Samfunnets sunnhet og evne til selvfornyelse kan måles i om voksne klarer å avstå fra å servere ungdommene de riktige svarene.

Å tilintetgjøre alle former for distanse, gjennom å vise alt eller komme helt nær, gjør oss nærsynte.

Det ekte selvet er ikke en gitt identitet, snarere er det en prosess med mange stemmer, ansikter, roller, dybder og flater, synlig og usynlig på samme tid. Unge jenter på 12 år legger ut seksuelle bilder, de blottlegger sine arr og gryende pubertet i et sjablongspråk om smerte og lyst. Hvorfor gjør de det? Hvorfor eksponerer de sin seksualitet og sin smerte i bilder, før de har et eneste ord for det? Jo, fordi deres idealer gjør det. De vet at flomlyset er der hvor kropper og psykiske lidelser vises frem. Idealene bidrar derfor ikke bare til mer (imaginær) åpenhet, men også til at psykiske lidelser smitter. Det er nesten blitt populært, noe også kjendisenes bekjennelser av sine livskriser bidrar til. Resultatet er en svært uheldig cocktail av åpenhet, pirrende betroelser, medienes flombelysning, spekulative interesser og symptompsykiatri.

Det er som om vår kultur har gått seg vill i åpenheten. Kanskje burde vi lese Karl Ove Knausgårds Min Kamp en gang til når han skriver: «Jeg kan jo ingenting om mitt eget liv en gang! Det er det handler om, for svarte». Hans bøker kan på et plan minne om reality-tv som viser oss deler av andre menneskers dagligliv som vanligvis er skjult, for eksempel å gå på do, pusse tenner, onanere eller kutte seg med et barberblad. Han har kanskje fanget opp samtidens begjær etter å titte inn i alle hemmelige rom. Han gir oss det vi vil ha, men vet samtidig at han selv er i skjul.

Å tilintetgjøre alle former for distanse, gjennom å vise alt eller komme helt nær, gjør oss nærsynte. Uten perspektiv ser vi svært lite. Og kanskje skaper det intense og overveldende nærværet som samtiden vrenger ut og beruser seg i, mer angst enn prestasjonskravet. Ungdommen blir oppfordret til å bli virkelige gjennom ytre påtvungne bilder, samtidig som de samme bildene låser deres mulighet til å bli seg selv. De lukkes inn i klaustrofobiske rom hvor det som virker frigjørende, samtidig blir deres fengsel.

Annonse