Annonse
08:36 - 04. juli 2017

Norsk unnfallenhet

FN trapper opp kampen mot seksuell vold i konflikter. Men Børge Brende vil ikke snakke om kjønn.

Vold og diskriminering av kvinner er ikke noe som skjer i kampens hete, men er en integrert del av en terrorideologi hvor det er kjønnsroller som skal rammes. Bildet er fra kvinner på flukt i Mosul i Irak. Foto: Carl Court/ Getty Images
Annonse

Frihet, makt og muligheter (2016–2020)

  • Planen har fem hovedmål:
    Å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutter.
  • At kvinner skal delta på lik linje med menn i det politiske liv.
  • At kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter og delta på lik linje med menn i arbeidslivet.
  • Å avskaffe vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner.
  • Å fremme jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

Kilde: Regjeringen.no

«Norge er en supermakt på likestilling», sa utenriksministeren på lanseringen av Utenriksdepartementets handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken, Frihet, makt og muligheter (2016–2020) i august 2016. Han smilte så bredt som bare Børge Brende kan. Det er ikke ofte Norge er en supermakt.

Etter at FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon i år 2000 om kvinner, fred og sikkerhet (resolusjon 1325), har det globale arbeidet for å fremme likestilling i fredsbyggingspolitikken, i sikkerhetspolitikken og i utviklingspolitikken skutt fart. Mange land ser til Norge og Norden for å lære og høste av erfaringene vi har med likestillingsordningene våre. Det er altså en forventing om at Norge vil levere resultater innenfor forskning, ­politikkutforming og internasjonalt engasjement på likestillingsområdet og for kvinners rettigheter.

Det er derfor underlig at den nye Stortingsmeldingen (Meld. St. 36) «Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk» handler så lite om likestilling. Da prosjektet ble sparket i gang, var likestillingstenkning fraværende. Det var heller ingen refleksjon over hvordan de nye utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringene som meldingen er ment å svare på, har kjønnsspesifikke konsekvenser knyttet til migrasjon, klima, ekstremisme og et Europa i endring. Meldingen skal spisse hva som er Norges interesser og legge grunnlaget for utenriks- og sikkerhetspolitiske prioriteringer. Om vi er en supermakt på likestilling, er det vel i Norges interesse å opprettholde den statusen?

Andre land har ønsket å profilere seg sterkere på likestillingsfeltet – og får det til. I Sverige har utenriksminister Margot Wallström proklamert at Sverige nå fører en feministisk utenrikspolitikk som innebærer at man skal vurdere kjønnsdimensjoner ved politisk representasjon, rettigheter og ressursfordeling. I Australia har utenriks- og sikkerhetspolitikken blitt kvinnenes domene ved at flere kvinner har vært forsvars- og utenriksministre. I Storbritannia tok tidligere utenriksminister William Hague ansvar for å få fortgang i arbeidet med å gi kvinner i krig bedre beskyttelse, og har gått i bresjen for en storstilt internasjonal satsing på bedre rapportering og straffeforfølgelse av dem som forgriper seg seksuelt i krig gjennom deres Preventing Sexual Violence Initiative (PSVI). Dette initiativet kom som en respons på FNs sendrektighet på det samme området, og britene har langt på vei tatt internasjonalt ansvar i arbeidet med kjønn og overgrepsproblematikk i krig. Men hva med Norge?

Jentene og kvinnene kan videre bli utsatt for en ny form for mistenkeliggjøring ved at de kan ha måttet gi etterretnings-informasjon videre.

Norge har i lang tid ført en utenriks- og sikkerhetspolitikk som langt på vei kan sies å være feministisk: Norge har innført kjønnsnøytral verneplikt – med en uttalt målsetting om å få flere kvinner inn i forsvaret, den nåværende regjeringen har utdanning for jenter som en av sine fanesaker, Norge har vært en politisk og økonomisk pådriver for å fremme likestillingstenkning og -tiltak i FN og NATO. Flere eksempler kan hentes frem. Men å bruke f-ordet om den samme politikken, slik svenskene gjør, sitter langt inne. Det kan være gode grunner til å velge ulike betegnelser for å karakterisere utenriks- og sikkerhetspolitikken, og kanskje skal ikke Norge kopiere svenskene på dette punktet. Men å utelate likestilling og kjønnsperspektiver i stortingsmelding 36 («Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk») er uheldig.

Hvor stort behovet er for oppfølging av kjønnstematikken i utenriks- og sikkerhetsfeltet ble synliggjort da FNs sikkerhetsråd den 15. mai hadde sin årlige åpne debatt om bruken av seksuelle overgrep i konfliktsituasjoner. Debatten var basert på en rapport om dagens konfliktbilde. Temaet er ikke nytt, men måten det nå snakkes om på, har endret seg fordi sikkerhetsbildet har endret seg. Med økt oppmerksomhet mot voldelig ekstremisme, terror og transnasjonale kriminelle nettverk har den nye generalsekretæren i FN uttrykt en ny utålmodighet med denne formen for vold. Hans utgangspunkt er at seksuelle overgrep ikke bare er et resultat av sikkerhetsmessig ustabilitet, men en betydelig grunn til usikkerhet og ustabilitet i seg selv. Derfor er denne tematikken helt sentral for FN, for militære organisasjoner og for alle som vil bekjempe krig og bygge fred, og burde dermed også være sentral for Norge i veivalgene fremover.

Årets rapport viser til noen foruroligende trender der seksuelle overgrep mot kvinner og jenter (samt gutter og menn, men i mindre rapportert omfang) blir brukt som en rekrutteringsstrategi til terror- og ekstremistgrupper, som en måte å holde befolkninger i okkuperte områder i sjakk på, som en måte å terrorisere mennesker på flukt fra utvalgte områder på – og for å skaffe etterretningsinformasjon gjennom å tvangsgifte utvalgte kvinner som kommer fra familier eller befolkningsgrupper som terror- og ekstremistgrupper ønsker å vite mer om. I tillegg, understrekes det, er disse overgrepene ofte en del av en overordnet ideologi og et verdisett basert på diskriminering av kvinner og seksuelle minoriteter. Denne formen for vold blir dermed ikke noe som skjer i kampens hete, men er en integrert del av en terrorideologi hvor det er kjønnsroller som skal rammes. IS’ omfattende overgrep mot Yesidi-kvinnene i Irak er et eksempel på dette.

Rapporten trekker også frem langtidsvirkningene av denne formen for vold, og hvordan den rammer individer og samfunn hardt. Frigitte jenter og kvinner som har vært holdt fanget av terror- og ekstremistgrupper, kan bli holdt tilbake av antiterror grupper som vil ha informasjon og vite om hvordan terror- og ekstremistgrupper opererer. Dette byr på flere utfordringer, blant annet at medisinsk og psykologisk hjelp kan bli utsatt eller må vike for politiske hensyn. Jentene og kvinnene kan videre bli utsatt for en ny form for mistenkeliggjøring ved at de kan ha måttet gi etterretningsinformasjon videre. Og alt dette skjer i en situasjon hvor det å være utsatt for seksuelle overgrep, for så å skulle gjenoppta et nytt liv etter å ha kommet ut av en traumatisk og voldelig situasjon, gjør deg stigmatisert og i verste fall utstøtt fra familien og lokalsamfunnet. Bekjempelse av stigmatisering er derfor et helt sentralt tema i rapporten. Det samme er bekjempelse av straffefrihet for overgripere, om de så er tilhørende ekstremist- eller terrorgrupper, FN-styrker eller, nasjonale militære styrker.

Selv med et så dystert tema og med så urovekkende utviklingstrekk avslutter FNs generalsekretær rapporten med å understreke at vi nå er i en ny tid. FN er bedre rustet med kunnskap, ressurser og beredskap til å hjelpe ofre og bekjempe denne formen for vold, men trenger drahjelp fra sine medlemsland. Dersom norske myndigheter ønsker å opprettholde den selverklærte statusen som supermakt på likestilling, må de bevise den. I veivalgene som skal gjøres i utenriks- og sikkerhetspolitikken, kunne den nye stortingsmeldingen ha vektlagt at analyser av sikkerhetsutfordringene vi står overfor, også skal ha et kjønnsperspektiv, at kjønnsspesifikk vold i Europa og globalt er en sikkerhetsutfordring, at migrasjonsstrømmene skaper ulike sårbarheter for menn og kvinner, at kampen mot ekstremisme og fredsbygging må inkludere menn og kvinner på alle nivåer fra sivilsamfunnsorganisasjoner til politikkens toppsjikt, både for å sikre bred informasjonstilgang og for å kunne fatte gode beslutninger.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Civita har ikke utviklet noen «felles ideologisk plattform» rettet mot «unge sjeler og sinn»
Rekorden i antall uføre er et problem
Heideggers søken etter det ekte, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme