Skal Norge bli et lavutslippssamfunn, må endringer starte allerede nå. En stor utfordring i klimapolitikken er å styrke folks tillit til at den vil vedvare. Hvis ikke, kommer ikke bedrifter og andre beslutningstakere i gang med omstillinger som krever tid. Den norske klimastrategien er å overlate mye av kontrollen til EUs institusjoner og tiltroen folk har til dem. Det viktigste norske politikere nå kan gjøre, er å sørge for tillitsvekkende informasjon om EUs virkemidler og oppnåelser.
To klimapolitiske hendelser har nylig funnet sted. 16. juni la klimaminister Helgesen frem stortingsmeldingen om norsk klimastrategi. Dagen etter vedtok Stortinget klimaloven. Begge skal hjelpe Norge med omstilling til lavutslippssamfunnet. Klimapolitikkens største utfordring er å få i gang de mest gjennomgripende endringene allerede nå. Da må lavutslippsmålet være troverdig.
Kan disse to begivenhetene bidra til det? Politisk og økonomisk forskning viser at det er vanskelig å få bedrifter og andre til å stole på at framtidas politikk blir slik dagens politikere hevder. Dermed utløses ikke nødvendige handlinger for omstilling.
Mens klimastrategimeldingen ikke inneholder noe nytt om bindende mål eller nye virkemidler, har klimaloven et større potensial for å styrke tilliten til en langsiktig politisk satsing. Den er tross alt vedtatt nettopp for å binde storting og regjering. Det er heldig for tilliten at kontroll delvis overføres fra politikerne til rettsapparatet. I tillegg setter den ikke bare lavutslippsmål for 2050, men delmål på veien. Faktisk inneholder den en grense for akkumulerte utslipp fra 2021–2030, slik at kutt allerede fra første året vil telle.
Det er en slående mangel i klimaloven at kvotepliktige utslipp ikke er underlagt rapporteringsrutiner.
Likevel vil verken klimaloven eller klimastrategien kunne bidra nevneverdig til få den norske omstillingen i gang. Årsaken er rett og slett at ingen av dem inneholder noen bindende mål for norske utslipp verken på kort eller lang sikt. Dette gjelder mest opplagt for kvotepliktig sektor. Den har ingen mål for innenlandske utslippskutt, bare at summen av kutt og kvotekjøp holder seg innenfor et gitt krav. Med den nye klimastrategien vil det samme også gjelde for utslippene utenfor kvotepliktig sektor, som transport og jordbruk.
Norge har satt seg fore å gjennomføre sine utslippsløfter i samarbeid med EU. Følgen blir at Norge kan kjøpe utslippsenheter i EU istedenfor å kutte innenlands. Vi kjenner ennå ikke de detaljerte reglene eller mekanismene, men EU-kommisjonen ønsker slik fleksibilitet velkommen da det vil redusere kostnadene.
For Norge vil kostnadene ved en slik fleksibel løsning kunne mer enn halveres, ifølge beregninger vi har gjort i Statistisk sentralbyrå. Dermed er det vanskelig å feste lit til politikernes mål om og forventninger til store kutt på norsk territorium. Klimalovens første formål er å gjøre Norge til et lavutslippssamfunn innen 2050. Men fordi norske klimamål og politikk knyttes til EUs, er vi avhengig av at Europas mål og virkemidler utløser ønskede omstillingstiltak – både her hjemme og ellers i Europa.
Utfordringen for norske myndigheter blir å skape tillit til EUs institusjoner, slik at omstillingen her hjemme kommer i gang. I klimalovens andre hovedformål ligger kanskje nøkkelen: Den skal fremme åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift i lavutslippsarbeidet gjennom lovfestede informasjons- og overvåkingsrutiner. Mer informasjon og debatt kan være med på å skape tillit til at politikken er i tråd med målene eller eventuelt skape politisk press hvis opinionen ikke stoler på at klimapolitikken er på rett vei. Det mangler imidlertid fortsatt noen viktige brikker for at overvåkingsarbeidet skal være godt tilpasset samarbeidet med EU. Den norske opinionen må følge EUs framskritt og utfordringer med haukeøyne, ikke bare den norske, slik klimaloven fokuserer på.
For det første bør regjeringens lovpålagte redegjørelse av ståa i ikke-kvotepliktig sektor inkludere tydelig rapportering av hvordan oppfyllelsen av målet her skjer – satses det på norske tiltak eller på kjøp av utslippsenheter i EU? Kjøp av utslippsenheter i Europa kan være billig, og kanskje også viktig for norske bedrifter som opererer i europeiske markeder. Men omstillingen av det norske samfunnet vil også kreve innenlandske tilpasninger. Det er ikke likegyldig for politikkens troverdighet hvordan denne balansegangen gjøres.
For det andre er det en slående mangel i klimaloven at kvotepliktige utslipp ikke er underlagt rapporteringsrutiner. For å styrke folks tillit til kvotesystemet – navet i EUs klimapolitikk – bør det redegjøres for hvordan det fungerer og brukes, i hvilke europeiske sektorer og land kuttene gjøres, og spesielt, hvor de norske utslippskuttene skjer og hvor mye den norske kvoteforpliktelsen lener seg på kvotekjøp.
For det tredje kunne klimaloven gått lenger i å forplikte regjeringen til å måle den norske omstillingen. Omstillingstiltak som tar tid vil ikke være synlige i utslippsstatistikken. Myndighetene legger opp til tekstlige vurderinger av slike tiltak. Her kan forskning og statistisk ekspertise bidra til å utvikle et mer systematisk indikatorsett som kan måle utviklingen i forskning og innovasjon, i klimapolitikken og i langsiktige investeringer i teknologi og infrastruktur. Dette arbeidet burde starte nå.
Taran Fæhn er seniorforsker i Statistisk sentralbyrå.