Når sant skal føles

NRKs dokumentarprogram «Fiks meg» i serien Innafor handler om intimkirurgi. Programmet gir kvinner urealistiske forhåpninger til at plastikkirurgen kan gi dem et bedre liv. «Går det an operere bort et dårlig selvbilde», spør programleder Emma Clare Gabrielsen. «I veldig stor grad. Helt klart», fastslår plastikkirurg Halfdan Vier Simensen. Svaret blir stående som programmets faglige fasit på intimkirurgiens innvirkning på psyken.

Plastisk kirurgi får en markedsføring det ikke er grunnlag for. Det er bakgrunn i forskning for å si at plastisk kirurgi i noen grad bedrer pasientenes kroppsbilde, som utgjør en del av selvbildet. Kvinner som tar plastiske operasjoner, har dårligere mental helse enn andre. En stor norsk undersøkelse viser at operasjonene ikke hjelper på det mentale, men at man heller ser en tendens til økning i angst, depresjoner og spiserelaterte problemer i etterkant. Dette er det større bildet.

Media har en utfordring: Hvordan engasjere publikum i krevende søk etter sannhet i en postfaktuell tidsalder der fakta teller mindre, følelser mer. «Svaret NRK har kommet fram til, ser ut til å være […] fortell hva du føler», kommenterer Dagblad-journalist Marie Kleve, og applauderer Innafor. Men er det veien å gå?

«Jeg er så lett påvirkelig», sier programleder for Innafor, Emma Clare Gabrielsen. Inn i kamera. Hun er i sine følelsers vold. Etter ett møte med plastikkirurg Simensen er hun blitt usikker på om hennes egen venusblomst er så stygg at noe må fjernes. Premisset for Simensens forretning er at det finnes en standard for indre kjønnslepper. De skal ikke synes. «Som jeg pleier å si til pasientene mine. Naturen har døpt dem til indre.» Sammen ser de to på et bilde av en venusblomst som Simensen har skåret ned til en strek: «Det er jo liksom ryddig», kommenterer journalisten. «Det er ryddig. På godt norsk ja. Det er ryddig», forsterker en tydelig fornøyd Simensen. Oj! Hun har adoptert hans premisser! Han er mannen som rydder opp i rotete underliv!

Gabrielsen føler nå behov for å få sitt underliv vurdert av Simensen. Hun er i bakrus. Grudde seg sånn at hun drakk seg full kvelden før: «Å fy faen, jeg blir kvalm, jeg. Jeg har så lite lyst til at han skal si noe annet enn at du er helt normal og ser helt fin ut.»

Simensen er ikke helt fornøyd: «Misliker at du har to sånne tapper som henger ut. Ja, ja, å ta bort de er ikke noen big deal hvis de hadde plaget deg.» Han er snar til å understreke at det er opp til henne. Men han har lagt sin «faglige» autoritet i vektskåla. Det var her Gabrielsen burde tatt kraftig til motmæle. Kanskje ikke så merkelig at hun er spak. Journalisten har plassert seg i en posisjon med knærne i taket og blikket til reportasjeobjektet Simensen i det nakne skrittet sitt. Hva er det vi lærer når hun forholder seg taus? Vi oppfatter at det finnes objektive kriterier på hva som er fine underliv. Vi ser Simensen i en rolle hvor han med autoritet kan like eller mislike en kvinnes underliv og gi retningslinjer for tiltak. Hun tilkjenner hans foretak status og rettmessighet. Hun normaliserer det uakseptable.

Ryddig? Helt normal? Helt fin? Det finnes ingen normal for hvordan underliv skal se ut. Naturen har sørget for variasjon, og et naturlig følge-perspektiv vil være at variasjon er spennende. Journalisten forsterker det manipulative språket til Simensen gjennom å legge det i egen munn. Denne karen som arrogant tøfler rundt i klinikken sin, har ingen spesiell autoritet på hva som er fine fitter. Tvert om. Han er inhabil. Han tjener penger på å skjære og kutte.

Det kan se ut som om fraværet av distanse og analyse er et bevisst valg. I et intervju i KK forteller Gabrielsen at hun er ute etter å levere «en mer ærlig og balansert journalistikk» ved å bruke seg selv i reportasjen. Dermed kan hun få oss til «å forstå hvordan det føles». Hun framhever at det kan være noe positivt i det å «ikke ha peiling». Hun vil «ikke være forutinntatt». Spontan, ufiltrert formidling av opplevelser og følelser framstår som idealet. Men følelser er subjektive og individuelle. Og jo sterkere de er, desto større tendens har de til å svekke vår evne til å observere og gjengi fakta.

Gabrielsen understreker kraftig at programmene ikke skal ta stilling til «hva som er rett og galt». Men når vi som seere iakttar hvordan hun innordner seg og underordner seg, når vi følger med på hennes følelsesbarometer, får vi likevel skjulte, men kraftige, føringer. På hva som er «innafor», på hva hun vurderer som bra og dårlig. Det hadde bare vært så mye bedre om programmet heller hadde gitt plass for en åpen moralsk refleksjon.

Programserien Innafor er blitt kritisert, blant andre av spaltist Linnéa Myhre i Morgenbladet, for å kunne friste ungdom til å gjøre ting de burde holdt seg unna. Gabrielsen har imøtegått kritikken (Morgenbladet 24. februar). Poenget hennes er at kontroversielle spørsmål ikke kan forties selv om det kan føre til at enkelte tar uheldige avgjørelser. Overskriften på innlegget hennes er «Når sant skal ties». Men hva er sant og vesentlig? At nedkuttede underliv er ryddige? At indre kjønnslepper ikke skal synes? Hva står igjen som sannhet når skjermen går i svart? Gabrielsen hevder at sannheten er hennes misjon, og fremstiller kritikken som sensur.

Følelser kan være sanne i form av at de er autentiske. Jeg tillater meg å tvile på om Innafor hele veien og alltid byr på ekte følelser. Er det virkelig slik at Gabrielsen føler et spontant behov for å få underlivet bedømt av Simensen i det hun kommer ut fra første møte? Eller er dette en redaksjonell beslutning som gir en sensasjonalistisk scene og perfekt dramaturgi?

Det at vi bruker ordet sanne følelser for ekte følelser kan forvirre. Autentiske følelser kan være tilslørende. Innholdet i følelsesuttrykk kan være nonsens eller i strid med objektive fakta. Om journalisten, i sine følelsers vold, opptrer som en nikkedukke for makt og manipulasjon, kommer vi ikke ett hakk nærmere sannheten. Sant kan ikke føles.

Georg Blichfeldt er statsviter og lærer i mediefag.