Annonse

Annonse

00:01 - 23. september 2016

Pål Norheim: Islamretorikkens pris

At IS ikke har noe med islam å gjøre, er retorikk, skriver Pål Norheim.

Hva har terrorbevegelser som IS og al-Qaida med islam å gjøre? Spør en kontrajihadist, og hun vil svare at de uttrykker essensen i islam: erobring, terrorisme, halshugging, slavehold og grotesk undertrykking av kvinner. Spør en teolog fra Al-Azhar-universitetet i Kairo, og han vil si at disse bevegelsene er uislamske. Spør en sjiamuslim fra Iran, og hun vil si at de står for vranglære. Spør en religionshistoriker, og han vil trolig svare at de riktignok er marginale og ytterliggående, men at det dreier seg om en retning innenfor islam som i de siste tiårene har fått økt oppslutning.

 

Hva så med vestlige statsledere som så ofte, særlig etter terrorangrep i europeiske storbyer, straks iler til med å erklære at «dette har ingenting med islam å gjøre», og at islam er en «fredens religion»? Tror de selv på dette, eller er de feige politikere som ikke våger å se sannheten i hvitøyet?

Det finnes et tredje, innlysende alternativ: at når den britiske statsministeren, den tyske kansleren og den franske eller amerikanske presidenten hevder at islamistisk terror ikke har med islam å gjøre, så handler det om politisk og militærstrategisk retorikk med en bestemt adressat og et bestemt siktemål. De henvender seg til en femtedel av menneskeheten – verdens muslimer fra Marokko til Indonesia – og til landenes ledere (foruten muslimske borgere i egne land). Målet er ganske enkelt å isolere den voldelige jihadismen fra mainstream islam, og støtte de muslimske landene som bekjemper dem. Hadde de gjort det motsatte, og erklært at problemet er islam, så ville det være ensbetydende med å erklære krig mot en verdensreligion. Motstanden og hatet mot Vesten ville blitt tidoblet over natten – også blant fredsommelige muslimske borgere i vestlige land. Det ville med stor sannsynlighet resultert i en slags verdensborgerkrig – en langtrukken krig som alle parter ville vært dømt til å tape.

De kommer til å si at det har alt med islam å gjøre.

 

George W. Bush vakte oppsikt, for ikke å si forferdelse, da han i en tale etter 11. september 2001 uttalte at «De som ikke er med oss, er imot oss.» Advarselen var ikke myntet på Canada, Australia eller Norge, som vi kanskje kunne tro, men på land som Pakistan, hvor establishment samt sikkerhetstjenesten rommet sterke pro-talibanske elementer. Når lederen for verdens mektigste nasjon taler, lytter en hel verden, og budskapet blir oppfattet forskjellig, avhengig av hvem som lytter.

Men retorikken har sin pris, ettersom den klinger falskt i ørene til mange borgere i vestlige land. Den største bieffekten er at den svekker tilliten til politiske ledere, og styrker troverdigheten til høyrepopulister i opposisjon, som «tør å snakke rett fra levra». Og skulle disse vinne, en Donald Trump i november eller en Marine Le Pen i det franske valget til neste år, så vær du sikker: De kommer til å si at det har alt med islam å gjøre. Også dét vil ha en pris.

Annonse