Annonse

Annonse

00:00 - 16. september 2016

Et forsvar for eurosentrisme

Kulturell selvkritikk er en sympatisk europeisk verdi, som gir rom for Dag Herbjørnsrud også.

Fra Europa Regina til EU: På 1500-tallet begynte man å gi Europa-kartet form som en dronning. - Det er mulig at det gikk opp for europeiske eliter at de hadde en felles kulturell identitet ikke når Europa blomstret, men når det var truet, skriver Nina Witoszek Illustrasjon: Christian Belgaux.

Det er nesten umulig å definere europeisk kultur: Europas navn har etter sigende assyriske røtter, dets grunntekst ble skrevet på et ikke-indoeuropeisk språk, dets intellektuelle rikdom er samlet sammen fra Asia, Orienten, Hellas og den arabiske verden. Men det er mulig at det gikk opp for europeiske eliter at de hadde en felles kulturell identitet ikke når Europa blomstret, men når det var truet: da de forente, «kristne» statene slåss med Det osmanske imperiet i 1680-årene. Det var på dette tidspunktet de europeiske elitene ble oppmerksomme på at de hadde felles verdier å forsvare og at Europa var sårbart. De ble nødt til å se på sine egne kulturer gjennom andres øyne, tyrkiske øyne. De ble til og med tvunget til å betvile sin overlegenhet. Det er dette momentet som filosofen Leszek Kolakowski fremhever som en av de europeiske «åpenbaringer» («Looking for the Barbarians», 1990).

Kjernen i Kolakowskis artikkel er en provokativ definisjon av nøkkelverdien i den europeiske kulturelle arven: «Vi stadfester vår tilhørighet til den europeiske kulturen med vår evne til å betrakte oss selv på avstand, kritisk, gjennom andres øyne; med det at vi verdsetter toleranse i det offentlige livet og skepsis i det intellektuelle arbeidet; og med det at vi anerkjenner at vi er nødt – både i vitenskapelige og juridiske sfærer – til å konfrontere så mange meninger som mulig» (side 22).

 

Annonse