Sammensauset om fyllerør

«Det er på tide å gjenreise forskjellen på fyllerør og voldtekt», skriver Elin Ørjasæter (19. august). At folk har forskjellige tanker om hva som er fyllerør og hva som er voldtekt er nok riktig, men det blir særdeles problematisk når Ørjasæter trekker inn rettssystemet. Når det gjelder voldtektssaker er det jo nettoppforskjellen mellom fyllerør og voldtekt domstolene skal avgjøre.

En av påstandene til Ørjasæter er at «(…) det var sex mellom noenlunde jevnbyrdige personer der begge var overstadig beruset. Men like fullt voldtekt etter Høyesteretts tolkning av paragraf 192 i straffeloven.» Advokatene Fries og Myhre hevder noe lignende i Aftenposten for omlag et halvt år siden, og det gjorde også Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad i mars.

Problemet er at ingen av disse har kommet med eksempler der dette har skjedd. På forespørsel ønsker Ørjasæter ikke å oppgi hvilken dom det er hun sikter til. Det burde forventes av en samfunnsdebattant med en posisjon slik Ørjasæter har at man kan vise til kilder på kategoriske utsagn om hvordan lovverket vårt fungerer.

Etter temmelig grundige søk på Lovdata av både meg og andre finner vi ikke dommer der det er bevist at partene var noenlunde jevnbyrdig og overstadig beruset, og Høyesterett har idømt straff. Heller ikke i lagmanns- eller tingrettene finner jeg slike eksempler.

Det finnes dommer som TOSLO-2013-150502, der den tiltalte selv påberoper seg en slik forklaring, men dette setter retten til side som ikke troverdig.

Selvfølgelig vil en person tiltalt for voldtekt hevde at det var gitt samtykke til samleiet, men man kan ikke slutte av det at man faktisk hadde et samtykke dersom fornærmede benekter dette og det fins andre sterke holdepunkter som gjør tiltaltes påstand lite troverdig.

Ørjasæter tar også noen av sine poenger fra Rune Bård Hansens artikkel i Lov og rett 10/2013. Blant annet skriver hun «Det man oppnådde med lovendringen i år 2000, var at gråsonetilfellene ble straffet langt hardere», en påstand som i og for seg er riktig. Det hun og Hansen imidlertid overser, er at man i 2009 føyde til straffelovens §294 for grov uaktsom voldtekt. Den har ingen minimumsstraff. Det er også lettere å bevise da man slipper å bevise forsett.

Dette ugyldiggjør ikke kritikken, domstolene skal fortsatt bruke «riktig» bestemmelse. Men det er et ganske vesentlig poeng, som bør være en del av premisset for debatten om minstestraff.

Det er også et problem at bestemmelsen ikke brukes nok. Det så vi i hemsedalsaken, der blant annet John Christian Elden mener saken kunne ankes til Høyesterett grunnet manglende saksbehandling, da det bestemmende mindretall ikke i stor nok grad vurderte å dømme for grov uaktsom voldtekt.

I tillegg vil jeg være helt enig i at straffen for grove voldtekter ofte er for lav. Som Hansen viser finner vi flere eksempler på hårreisende voldtekter som straffes alt for mildt. Debatten om minstestraff er en viktig debatt, den må bare tas på riktige premisser, og ikke sauses sammen med debatten «hva er voldtekt».

For det beste med Hansens artikkel er hvor klar han er på at alle dommene han bruker som eksempler var voldtekter. Han er bare uenig i straffenivået.

Så klar er derimot ikke Ørjasæter. «Voldtektsbegrepet blir tolket svært vidt (…) i dagens lovverk.» Det er ifølge Ørjasæter det store bildet. Implisitt sier hun at det eksisterer domfellelser der ute som ikke var voldtekt. Jeg savner de konkrete eksemplene, slik at vi kan diskutere dem, og ikke bagatellisere noe så alvorlig. For det er nemlig ikke slik Ørjasæter skriver, at hvis din sexpartner er overstadig beruset, så kan man bli dømt for voldtekt. Man må være ute av stand til å motsette seg handlingen (noe overstadig beruselse ikke nødvendigvis medfører at man er), i tillegg til kravet om subjektiv skyld i form av forsett eller grov uaktsomhet.

At vårt rettssystem systematisk kaster kåt og nysgjerrig ungdom i fengsel på grunn av fyllerør, er en påstand som må dokumenteres og underbygges. Ellers blir det bare en fremming av myter som undergraver og fordummer den rettspolitiske debatten. I tillegg bidrar Ørjasæter her til ytterligere stigmatisering av de voldtektsofrene som har fått oppreisning i retten. Selv de ytterst få domfellelsene som skjer, i tråd med Ørjasæters kronikk, kan og vil bli møtt med påstander som «det var jo sikkert bare fyllesex hun angra på».

Tarjei Ellingsen Røsvoll er student ved Det juridiske fakultet i Bergen.