Annonse

Annonse

00:00 - 05. august 2016

Espen Søbyes eskapisme

Søbye tillegger meg meninger som er stikk motsatte av det jeg har beskrevet og det jeg faktisk står for.

INNVANDRING Med utgangspunkt i min bok Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid, har Espen Søbye skrevet to sider i Morgenbladet 29. juli.

Normalt ville jeg ikke svart på noe som skulle være en bokanmeldelse. Alle har selvsagt rett til sin egen mening om en tekst og forfattere bør tåle kritikk, både positiv og negativ. Men Søbyes framstilling skiller seg så til de grader fra det som faktisk står i boken og hva som er mine holdninger, at jeg gjerne vil dele mitt faktiske ståsted med Morgenbladets lesere.

Søbyes tekst er problematisk på flere områder:

Han tillegger meg holdninger jeg er motstander av, og kobler meg til kontroversielle intellektuelle og samfunnsaktører jeg uttrykkelig er uenig med.

• Han lanserer en egenkonstruert definisjon av begrepet parallellsamfunn, og bruker den som utgangspunkt for å kritisere min bekymring for segregering og utenforskap.

• Han fremstiller meg feilaktig som «innvandringsskeptisk», og som en «høyreavviker» i Arbeiderpartiet.

Norge har de siste tiårene blitt et mer etnisk mangfoldig samfunn, og det har oppstått et behov for å redefinere vår nasjonale identitet. Det er ikke lenger like innlysende hva det betyr å være norsk i dag. I boken vier jeg en del oppmerksomhet knyttet til et behov for en ny nasjonal identitet, det Jonas Gahr Støre har kalt «Det nye norske vi».

Jeg har bakgrunn som flyktning fra krigen i det tidligere Jugoslavia, og har førstehånds erfaring med hva nasjonal sjåvinisme, ekskludering og dehumanisering av «de andre» kan føre til. Derfor tar jeg til orde for en inkluderende og verdibasert identitet, i motsetning til flere av de andre intellektuelle jeg underveis i boken har referert til. Søbye kan ikke ta mer feil enn når han skriver at «Taraku [er] skeptisk til multikulturelle («fleretniske») statsdannelser», eller at «Taraku slutter seg til det tyske nasjonsbegrepet, som bygger på felles kultur, språk og historie, og tar avstand fra det franske, som bygger på konstitusjonen …»

Søbye tillegger meg her meninger som er stikk motsatte av det jeg har beskrevet og det jeg faktisk står for. I boken skriver jeg: «Som en erstatning for tradisjonell nasjonalistisk patriotisme trenger vi nå en liberal verdipatriotisme. I motsetning til nasjonalisme er en slik patriotisme inkluderende og fellesskapsbyggende i en multikulturell kontekst.»

Jeg kan ikke i min beste mening se at noe av det jeg skriver kan tolkes som forslag til «diskriminering», «overvåkning», eller forbud mot dannelse av subkulturer.

Søbye greier likevel å koble meg til Francis Galton (som jeg ikke nevner i boken) og eugenikken, som etter andre verdenskrig blir assosiert med Nazi-Tysklands jødeutryddelser. Han setter meg i bås med den tyske politikeren Thilo Sarrazin og hans sterkt innvandringskritiske bok, «Deutschland schafft sich ab» (Tyskland avskaffer seg selv), som jeg kritiserer i min bok. Når han derfra trekker en linje og spør om ikke min argumentasjon står «i fare for å måtte hevde at Slobodan Miloševic med sin etniske rensning praktiserte «en dypere form for solidaritet», blir det hele nokså absurd for meg. Men Søbye har mer på lager.

Et kapittel i min bok handler om Sverige. Jeg mener vi har noe å lære av svenskenes erfaringer med innvandring og integrering. Basert på personlige erfaringer, intervjuer og diverse rapporter beskriver jeg problemene i svenske gettoer. Jeg bruker ikke begrepene «parallellsamfunn» eller «no-go soner», slik Søbye gjør i sin tekst. Det ene unntaket er der jeg skriver at svensk politi ikke betrakter de 55 «utenforskapsområdene» i Sverige som parallellsamfunn, der det hersker en alternativ samfunnsorden.

Søbye lanserer en nokså oppsiktsvekkende egen definisjon av parallellsamfunn som foreninger og subkulturer, og hevder at «de fleste deltar i et eller flere slike samfunn». Han trekker frem Kristiania-bohemen som et eksempel og konkluderer med at: «Den som vil at innvandrere skal integreres, må derfor si: Etabler parallellsamfunn og subkulturer!». Det kan selvfølgelig oppleves som både kontrært og fiffig, men sier mest om Søbyes eskapisme.

Selv mener jeg at segregering i seg selv ikke behøver å være et problem. Subkulturer må ikke være negative for et samfunn. De kan like ofte være en berikelse. Jeg kan ikke i min beste mening se at noe av det jeg skriver kan tolkes som forslag til «diskriminering», «overvåkning», eller forbud mot dannelse av subkulturer. Det jeg derimot er opptatt av, er hvordan vi skal motvirke økende sosial ulikhet, ekstrem sosial kontroll, utenforskap og mistillit mellom ulike grupper i samfunnet.

Min bok drøfter muligheter for en bedre håndtering av utfordringene Norge og Europa står ovenfor i møtet med irregulær migrasjon og et stort antall mennesker på flukt.

Mine ideer kan vanskelig plasseres i kategoriene «streng» versus «liberal» i norsk asyldebatt. Jeg ønsker en politikk som motvirker irregulær migrasjon, samtidig som flyktningbeskyttelsen gjøres bedre tilgjengelig. Min realisme står ikke i motsetning til idealer om solidaritet med mennesker i flukt. Dette er idealer jeg setter høyt og personlig har erfaring med betydningen av. Vi må likevel være realistiske. Utfordringene er reelle, og politikken kan ikke baseres på ønsketenkning.

Det kan nok være forvirrende for personer som er opptatt av å plassere folk i båser og vurdere dem ut ifra det, å forholde seg til min bok. Søbye karakteriserer meg nedlatende som en «drømmeinnvandrer» og «glansbildeflyktning» og har et ønske om å plassere meg på høyresiden. Der jeg ifølge ham befinner meg «mentalt», hva nå det måtte bety.

I forordet av boken skriver jeg om alarmister og moralister som er med på å ødelegge debattklimaet: «Alarmistene lager så mye støy og bruker en retorikk som gjør at problemene de drøfter ikke blir tatt på alvor. Moralistene snevrer inn rommet for hva det er legitimt å mene og si i den offentlige samtalen.» Søbye tilhører de sistnevnte. Innvandringsdebatten har imidlertid beveget seg og blitt mer kunnskapsbasert og mindre fordomsfull, men Morgenbladet og Søbye følger ikke med.

Sylo Taraku kom som asylsøker til Norge fra Kosovo i 1991. Han er utdannet statsviter og har arbeidet i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Utlendingsdirektoratet (UDI) og i integreringsorganisasjonen LIM. Rådgiver i Tankesmien Agenda siden april i år.​

Annonse