Da jeg logget inn på Facebook forrige lørdag, ble jeg møtt av et portrett av meg selv i form av ei pjuskete katte. «Lørdagskattepus – Pål», stod det under bildet, som var signert Thomas Knarvik. Tegningen moret meg sånn at jeg gjorde den til mitt profilbilde. Karikaturen var ledsaget av en statusoppdatering fra kunstneren, hvor det fremgikk at den var et svar på at jeg nylig hadde kritisert ham i en VG-kronikk – ikke minst hans fremstilling av Trond Giskes og Haddy N`ijes baby som en ape.
På tråden til Knarvik oppsto det en debatt utover ettermiddagen og kvelden, og jeg bestemte meg for å delta – det var en fin anledning til å oppklare noen åpenbare misforståelser. Reaksjonene på innleggene mine delte seg raskt i to leire. Noen roste meg for å opptre saklig, humoristisk og selvironisk. Andre anklaget meg for å være slu, feig, arrogant og manipulerende – kort sagt et løgnerisk og ryggesløst svin.
Diskusjonen tok en stygg vending da det rundt midnatt dukket opp en drapstrussel mot meg på Knarviks tråd fra en som skrev under pseudonym. Jeg reagerte umiddelbart med å rapportere det til politiet, og skrev også en FB-oppdatering hvor jeg erklærte at voldstrusler i det offentlige ordskiftet er helt uakseptabelt.
Knarviks reaksjon fikk hans kunstneriske ytringsfrihetsprosjekt til å fremstå i et nytt og grelt lys.
Nå er drapstrusler dessverre intet uvanlig fenomen: Mange profilerte samfunnsdebattanter, kvinner som menn, erfarer det svært ofte etter å ha ytret seg i offentligheten. Men det som så skjedde, vil jeg betegne som uvanlig: Thomas Knarvik repliserte under min nye oppdatering med å erklære at jeg led av krenkelseshysteri og ikke hadde baller, og at folk som reagerer på slike trusler i sosiale medier, er medlemmer av «Persillebladforeningen». Han viste kort sagt null forståelse for folk som reagerer på drapstrusler – med mindre de da kommer fra islamistisk hold. (Det skal i rettferdighetens navn sies at Knarvik privat snakket mannen til rette, og at denne trakk trusselen tilbake; følgelig kommer jeg ikke til å anmelde ham.)
Knarviks reaksjon på min tråd fikk hans kunstneriske ytringsfrihetsprosjekt til å fremstå i et nytt og grelt lys. Han vil ikke bare rasismeparagrafen til livs (et standpunkt det finnes argumenter for), han betrakter åpenbart også volds- og drapstrusler som utsagn som bør vernes av ytringsfriheten. Med dette blottstiller han seg som en militant aktivist som bare har hån til overs for dem som måtte utsettes for voldstrusler fra hans egen leir. Det underminerer selvfølgelig også hans moralske harme over at meningsmotstandere som Ali Esbati og andre altfor rundhåndet stempler folk de er uenige med, som rasister. Det hele koker ned til et spørsmål om hvem som trakasserer hvem, ikke trakasseringen som sådan. Man må gjerne være en pøbel, bare man tilhører den rette fraksjonen.
Det er et paradoks at enkelte av ytringsfrihetens mest fanatiske riddere skaper et klima som er så ubehagelig at det skremmer mange, ikke minst kloke og sindige folk, fra å ytre seg. De forsvarer et prinsipp de selv aldri har forstått et kvidder av.
En vital og åpen offentlig debatt forutsetter at det er rom for kontroversielle ytringer, at grenser utfordres. Men den kritiske og åpne samtalen sikres ikke ene og alene gjennom juridisk romslige rammevilkår. Den forutsetter også et debattklima som gjør at folk flest våger å ytre seg.
Dette innebærer flere ting. For det første bør man tenke seg om før man stigmatiserer debattanter som formulerer seg på måter som avviker en smule fra konsensus. De verbale minefeltene er mange i sensitive spørsmål som handler om minoriteter, kjønn, innvandring, flyktninger og religion, og bare profesjonelle meningsytrere kan forventes å vite hvordan man trår riktig i dette landskapet. Hårsårheten på andres vegne kan nå et slikt omfang at ordskiftet forfaller til et krenkelsesteater.
Men ytringsrommet blir ikke bedre hvis man lar de uansvarlige bøllene sette tonen. Pøbelen tiltrekkes av ytterpolene – ikke bare i demonstrasjonstog og opptøyer, men også i den offentlige samtalen. I en epoke hvor polariseringen tiltar, kan situasjonen bli kritisk. Skremmes de moderate stemmene vekk fra offentligheten fordi den oppleves som for ubehagelig, svekkes og uthules den faktiske ytringsfriheten, selv om den i juridisk forstand forblir intakt. Den forfaller til en skyttergravskrig hvor alle nyanser viskes bort, og hvor hver ytring tolkes som en identitetsmarkør som røper hvilken fraksjon, hvilken stamme du tilhører. I en slik situasjon er det viktig at man setter foten ned når meningsfeller opptrer som bøller. Og kanskje enda viktigere: At flest mulig moderate, kunnskapsrike og fornuftige stemmer på begge sider våger – og orker – å ta ordet så ofte som mulig. Hvis ikke risikerer vi at samtalen opphører – at ordskiftet oppsplittes i to eller flere deloffentligheter som ikke lenger snakker med hverandre.
Hvis voldstrusler og hemningsløse stigmatiseringer aksepteres som en normal bestanddel av ytringsfriheten, vil dette innebære en regresjon tilbake til – jepp – du gjettet riktig: apestadiet.