Annonse
12:42 - 03. mai 2016

Hjem til Nasjonalgalleriet

Annonse

Vi er mange som beklager at Nasjonalgalleriet ikke får leve videre som vår fremste utstillingsarena for norsk og europeisk malerkunst. Når beslutningen om at hovedverkene skal vises på Vestbanen ser ut til å være ugjenkallelig, er likevel forslaget om å bruke Nasjonalgalleriet til å vise frem vår eldste billedkunst svært velkommen.

Vi er takknemlige for at Aksjon Redd Nasjonalgalleriet har holdt presset oppe hele veien, slik at det nå ligger til rette for at Nasjonalgalleriet fortsetter som nettopp et galleri for nasjonens fremste kunst. Det burde være tid for å feire seieren etter at mange uheldige bruksalternativer nå er lagt til side.

Begrepet «billedkunst» brukes om malerier og skulpturer minst tre tusen år tilbake i tid, og det er en stor begivenhet at Norge nå har mulighet til å hente frem den eldste kunsten, slik at publikum kan ta del i rikdommen. Mange er ukjente med at Norge eier samlinger med den eldste kunsten. Forslaget om å vise frem disse samlingene innebærer at Norge endelig kan løfte frem for publikum et norsk svar på Ny Carlsberg Glyptoteks suksessfulle verden, om ikke med en vinterhage, så med en café – Nasjonalgalleriets franske sal – som har et passende klassiserende interiør.

En antikkutstilling er ikke foreldet, men på mange måter mer aktuell enn noensinne.

Et museum for den eldste kunsten vil være et viktig pedagogisk, kunst- og kulturhistorisk komplement til det nye Nasjonalmuseet. Kulturhistorisk museums antikksamling og Egyptsamling ble kjøpt eller mottatt som gave via kjente personer som kong Oscar II, Ingvald Undset (Sigrid Undsets far), og fremfor alt Baron Plato von Ustinow. Nasjonalmuseets antikksamling begynte med konsul L.P. Spiegelthals donasjon av skulptur fra Tyrkia, Syria og Palestina i 1868, og vokste til å bli en internasjonalt anerkjent samling gresk og romersk skulptur.

Antikksamlingene i Norge er mindre enn de som finnes i våre naboland, men det vi har er samlet med omhu. Mange så derfor med fortvilelse på at Nasjonalmuseets antikksamling ble pakket bort i 2004. Blant de internasjonalt mest ettertraktede kunstverkene fra de norske antikksamlingene i dag er gravrelieffer av høy kunstnerisk kvalitet med fra Syria. Dette er kunst som påminner oss om vårt ansvar for kulturarven i en tid når kunst og arkitektur har blitt et offer for krigshandlinger og terror. En antikkutstilling er med andre ord ikke foreldet, men på mange måter mer aktuell enn noensinne.

Middelaldersamlingen til Kulturhistorisk museum viktig både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Samlingen av gjenstander, skulptur og maleri fra norsk middelalder er rikholdig og unik. Stavkirkene er det mest åpenbare eksemplet. Mange av de bevarte portalene er av høy kvalitet, og de fleste nordmenn kjenner til stavkirkene og er stolte av dem. For øyeblikket ligger mer enn 40 portaler pent på hyller i magasin, de ivaretas, men de oppleves ikke, og de er vanskelig tilgjengelige selv for forskning.

Stavkirkene er imidlertid ikke det eneste vi er alene om å ha. Reformasjonens behov for brudd med tidligere tider manifesterte seg mange steder i Europa med store ødeleggelser, og resultatet ble kirkerom ribbet for skulpturer og bilder. I Norge foregikk det ikke slik, derfor har vi hundredevis av treskulpturer som er forbløffende godt bevart etter 800 år. Vi har originale bemalinger helt fra 1100-tallet som aldri har vært malt over! Det samme gjelder de såkalte frontalene: vakkert malte billedtavler som var plassert foran altre på 12– og 1300-tallet.

Gjennom disse får vi innblikk i en kultur hvor helgenlegender og religiøse fortellinger formidles med felleseuropeiske konvensjoner. Samtidig forteller de også om et miljø av malere fullt på høyde med sine kollegaer i Europa, og som behersket oljemaleriet lenge før renessansen begynte i Italia. De var kyndige illusjonister som med forgyllingsteknikker og sofistikerte maleriske effekter skapte gnistrende altre i små, mørke kirkerom. Den store samlingen som ligger på lager avkrefter virkelig myten om den mørke middelalder.

Dette er kunst som sterkt preget norsk nasjonsbygging og selvforståelse langt inn i mellomkrigstiden. Det dreier seg om både sakral og sekulær kunst, men verdien av kirkekunsten fra middelalderens kan ikke understrekes nok. I et fattig land som Norge var kirken kulturbæreren fremfor noen. Slik katedralene har vært av betydning for arkitekturhistorien, har kirkekunsten vært driveren for utviklingen i store deler av kunsthistorien.

Antikkens og middelalderens formspråk har vært betydningsfull for all arkitektonisk utvikling frem til modernismen. De fleste bygninger vi ser langs Oslos gater er fulle av referanser. Når antikk- og middelaldersamlingen vises frem gir dette mennesker muligheten til å se dette. Tilgjengelighet er vesentlig for kulturhovedstaden Oslo og kunnskaps-Norges identitet. Like viktige er samlingene i et internasjonalt perspektiv. Da en Harvard-professor i kunsthistorie var på Oslo-visitt for et års tid siden og så Kulturhistorisk museums middelaldersamling, uttalte han at dette var en godt bevart hemmelighet og en vel så stor opplevelse som et besøk i Det sixtinske kapell!

Den internasjonale etterspørselen etter den norske middelalderkunsten er konstant stor, og sentrale malerier og skulpturer lånes jevnlig ut til utstillinger ellers i Europa og Amerika. Samtidig skal middelaldersalen i Kulturhistorisk museum pakkes ned mens resten av samlingen ligger allerede på vent i magasin.

En tredje samling som bør stilles ut igjen er Nasjonalmuseets rike utvalg av gispavstøpninger som ble pakket ned for noen år siden. Det er en studiesamlingen av Europas viktigste skulptur fra antikken til klassismen, og en viktig kilde til kunnskap om kunsthistoriens begynnelse. De antikke mesterverkene som er gjengitt i denne samlingen er berømte eksempler på høydepunkter i kunstens utvikling, som påvirket kunsthistorien.

Et museum for den eldste kunsten vil kunne benytte fagressursene i både Kulturhistorisk museum og Nasjonalmuseet og har potensiale for temautstillinger der linjer kan trekkes fra antikken til vår norske historie. Vi ser for oss en særdeles estetisk utstilling i et levende miljø, med studenter, kunstnere, forskere og publikum.

Sammen har vi et ansvar for å fremme nyskapning av undervisning, forskning og formidling i en faglig tradisjonsrik ramme. Dette er ikke slutten på Nasjonalgalleriet, men et nytt kapittel i en historie som begynte med Skulpturmuseet i 1881. Dette kan bli redningen for billedkunst og skulptur av uvurderlig betydning for beretningen om Norge og det norske: det vil si vår plass midt i Europa.

 

Marina Prusac Lindhagen, Kulturhistorisk Museum

Morten Stige, Byantikvaren i Oslo

Kristin Bliksrud Aavitsland, Menighetsfakultetet

Kaja Kollandsrud, Kulturhistorisk museum

Margrete Syrstad Andås, NTNU

Bjørn Bandlien, Høgskolen i Sørøst-Norge

Lena Liepe, Universitetet i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Ideer

«Forteljinga handlar om at vi har behov for å høyre til eit fellesskap og bidra med noko meiningsfullt.»