Annonse
00:00 - 13. mai 2016

Eugenikk og politikk

Annonse

Etter et lengre eksil som tabu blir eugenikk igjen fremmet som et mulig redskap for å løse samfunnsproblemer. Vi må ikke la følelser og historiske uheldigheter stå i veien for å utnytte de enorme mulighetene som naturvitenskapen åpner opp for oss, argumenterer forkjempere som filosof Ole Martin Moen. Så lenge dette gjøres i form av insentiver snarer enn tvang og voldelige midler – såkalt positiv eugenikk – så er det ikke noe å være redd for. Denne gangen er det de snille som styrer: what could possibly go wrong?

Spørsmålet er om ikke liberal eugenikk er litt som marxistisk revolusjon: noe som i teorien skal føre til et bedre samfunn – men som praksis leder til noe helt annet. Revolusjon var ikke noe mål i seg selv for Marx, men et steg på veien mot et samfunn uten undertrykking. På samme måte er ikke eugenikk et mål i seg selv for såkalte «transhumanister», men et steg på veien mot en utopi hvor alle er vitenskapsfolk, ingeniører og, skal vi tro Moen, vegetarianere (se intervju i Morgenbladet 22. april).

Marxistisk revolusjon har enda til gode å ende i et bedre alternativ til det borgerlige samfunnet. Faren med liberal eugenikk er likedan. Det er ikke sikkert at resultatet blir et samfunn av supermennesker, men et samfunn hvor menneskeverd knyttes til visse mer eller mindre tilfeldige seleksjonsindikatorer for «gode gener», for eksempel høy IQ.

Denne bekymringen er, ifølge Moen, grunnløs – det ligger ikke noe moralsk i eugenikk. For eksempel: å betale kvinner for å få barn med menn med høy IQ, som Moen foreslår i artikkelen «Bright new world», er ikke det samme som å si at mennesker med lav og normal IQ – de av oss som ikke er vitenskapsfolk, ingeniører og vegetarianere – er dårlige mennesker. Dette er ikke personlig, det er samfunnshensyn som ligger bak: vi trenger vitenskapsfolk, ingeniører og vegetarianere for å løse problemene våre – jo flere jo bedre.

Er det slik at vi har et dramatisk underskudd på vitenskapsmenn, ingeniører og vegetarianere som bare kan fylles gjennom et storstilt eugenisk program over flere generasjoner?

Det første vi kan stille spørsmål ved er om Moen har identifisert en reell løsning på et reelt samfunnsbehov. Er det slik at vi har et dramatisk underskudd på vitenskapsmenn, ingeniører og vegetarianere som bare kan fylles gjennom et storstilt eugenisk program over flere generasjoner? Det er ikke akkurat helt åpenbart.

Dersom vi i stedet fokuserer på å fjerne strukturelle barrierer som i dag hindrer menneskelig utfoldelse, slik som fattigdom og mangel på utdannelse, så skal du ikke se bort fra at vi får alle de vitenskapsmenn, ingeniører og vegetarianere vi trenger uten å måtte ty til eugenikk (ja, kanskje vi får noen ekstra kunstnere, filosofer og håndverkere også!). Et eugenikk-program er et ekstremt – og ekstremt spekulativt – tiltak vi burde ha veldig, veldig gode grunner til å innføre.

Dersom argumentet ikke bygger på samfunnshensyn, men på at mennesker med høy IQ har bedre liv enn mennesker med lav og normal IQ, så tar Moen feil: da er eugenikk også et stykke moralfilosofi. Det er for så vidt greit nok, men da får det i det minste være en selvbevisst moralfilosofi. Si det rett ut: det gode liv og høy IQ er to sider av samme sak, og dersom IQ er arvbart kan vi også avle frem det gode liv. Her er det imidlertid grunn til å være skeptisk.

Det er ingen tvil om at det hjelper å være smart for å komme seg opp og frem her i verden, slik som Moen peker på i sin artikkel, men er en stjernekarriere nødvendigvis den viktigste ingrediensen i et godt liv? Det er i det minste diskutabelt om ikke, for eksempel, gode sosiale relasjoner til syvende og sist er mye viktigere. Å være veldig flink til å løse logiske oppgaver er ikke det som fyller livene til de fleste av oss med mening. At mennesker med lav og normal IQ skulle ha noe dårligere liv enn mennesker med høy IQ – og at det derfor er behov for å avle frem en super-rase av smarte og dermed «lykkelige» mennesker for å rette på dette – det tviler jeg rett og slett på.

Det som er bekymringsfullt med den liberale eugenikken er ikke først og fremst verdiene transhumanister som Moen ønsker å fremme, men hvordan de ønsker å realisere sin visjon av det gode samfunn. En ting er å argumentere for at nåværende oppfatninger av rett og galt er utilstrekkelige – at ting vi i dag ikke anser som problemer, slik som å dra på fisketur, egentlig er brutalt og dypt umoralsk (se «Ny verden», Morgenbladet 6. mai).

Dette er ikke i seg selv problematisk: å dømme samfunnet etter fornuften har vært filosofiens oppgave siden Sokrates. Problemet er at det er ikke fornuften Moen setter sin lit til – det er ikke argumenter, men biologisk ingeniørskap som skal løse problemene. Skjønner ikke folk at fisk har følelser de også? Ja, da får vi klippe litt i genene, gi dem en sprøyte med moralsk medisin, eller sette i gang et eugenisk program som selekter for «moralske» markører.

Liberal eugenikk er for øyeblikket et rent akademisk fenomen, men det var Marxismen også en gang i tiden. Dersom liberal eugenikk vinner tilhengere blant personer som kan sette reell makt bak Moens ønske om «å styre utviklingen» i riktig retning ved hjelp av biologiske inngrep, så kan situasjonen bli riktig så ubehagelig. Et fokus på å dyrke frem individuell «smarthet» og god moral gjennom avl er feil fokus. Den virkelige utfordringen er å sikre at alle mennesker – uavhengig av hvordan de skårer på IQ-tester eller hva de i utgangspunktet måtte synes om fisketurer – har muligheten til å bli den beste versjonen av seg selv. Det er utopien vi burde jobbe mot.

Andreas H. Hvidsten er universitetslektor ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse