«Den som har visjoner», sa den nå avdøde tyske kansleren Helmut Schmidt, «bør søke psykiater». Norske politikere har visjoner, på vegne av verden. Eller som Venstre uttrykte det på årets landsmøte: «Vi skal bruke tid og krefter på å forestille oss en verden vi ønsker å skape.» Men de ville ikke legalisere cannabis, noe som nok kunne hjulpet i anstrengelsen.
For enkelte nordmenn er Norge så rent for lite, mens verden er så rent for stor. Så de blir hjemme og beklager seg. Som to av våre hjemlige kosmopolitter uttrykte det: «Mentalt sett er oljeplattformen Norge i ferd med å kappe sine fortøyninger til Europa.» Dette er naturligvis noe vrøvl. Ikke så å forstå at nordmenn flest er opplysningens lyskastere, men det er fanken ikke franskmenn flest heller.
Uttrykket «provinskosmopolitt» er hentet fra Jochen Schimmangs satire over tyske intellektuelle og deres hang til å abstrahere alt fra «ungjenters ganglag til den tyske provinsens forfall». Provinskosmopolitten er ofte en karikatur av de samme nasjonale attributter han avsverger. Han vet mye om det hjemlige, som han ringakter, men lite om den verden han tilber. Provinskosmopolittene tilhører ikke eliten, men identifiserer seg med den. De innser sjelden i hvilken grad deres kjærlighet til verden er uttrykk for sosial, ikke geografisk, aspirasjon.
«Provinskosmopolittene tilhører ikke eliten, men identifiserer seg med den.»
Norske eliter forblir sterke i troen på at mer internasjonalisering alltid er av det gode. Gjennom å overse Grunnlovens paragraf 93 – som er der for å beskytte vårt selvstyre – har våre politikere undergravet nei-et fra 1994 til et punkt hvor Norge har sluttet seg til mer EU enn enkelte medlemsland har gjort.
Dette sinnelaget er nå under press. Mest fordi internasjonalisme ikke lenger bare leverer sikkerhet, vekst og velstand. Globaliseringen har fått et mørkt, truende islett. Skillet mellom internasjonalister og de som ser til nasjonalstaten for å løse vår tids store spørsmål, er blitt en skillelinje i norsk politikk. Mangt faller langs denne aksen fra økende ulikhet til migrasjonskrise og den ordrike handlingslammelse som preger overregulerte samfunn.
Internasjonalismen står fortsatt sterkt her til lands. I eliten tas et internasjonalt sinnelag som et tegn på klokskap. Fiskes havet tomt? Etterspør en FN-løsning. Terrorister i kjelleren? En internasjonal løsning må til. Ukontrollert innvandring? Vent på en europeisk løsning. Det hele gir inntrykk av at Norge er produkt av et gruppearbeid mellom FN og EU. Men det er jo ikke Norge, men Kosovo: Europas kanskje minst velfungerende stat.
Mye vann har rent i Glomma siden Arbeiderpartiet i et internt notat fra 1952 tok til orde for å starte med bistand til «sysselsetting i et idealistisk arbeid for de mange norske 'intellektuelle'». Ved å gi kosmopolittene utløp i den tredje verden kjøpte man seg arbeidsro hjemme. Slik endte Norges fingeravtrykk opp på riktig mange av Afrikas mislykkede eksperimenter, og slik bygde vi en av verdens mest vellykkede nasjonalstater.
I takt med at de norske kosmopolittene har tapt innflytelse der ute, synes deres innflytelse å vokse her hjemme, nylig som flyktningkrisens ekspertkommentatorer, hvor deres solidaritet med flykningene kun ble overgått av deres manglende interesse for konsekvensene for Norge. Da Sverige knelte under presset av den ønskede politikken, skapte ikke dette ettertanke, fordi, som økonomen Victor Normann med et skuldertrekk uttrykte det: «Vi eier ikke dette landet.» Han forvekslet kan hende Norge med Eritrea. I så fall har han rett.
Norge er et lite, rikt land med frihandelsøkonomi. Det er derfor viktig og riktig at vi arbeider for internasjonale løsninger. Men kun i den grad de virker. Dessverre har det som var midler, blitt til mål. Selv har jeg aldri kunnet forstå hvordan noen kan elske en institusjon. Men jeg er tolerant overfor de fleste fetisjer så lenge det foregår på lukkede rom mellom villige parter. Jeg ser derfor beklemt i bakken når Jan Egeland snakker om «mitt elskede FN».
I mars skrev en annen av FNs visegeneralsekretærer, Anthony Banbury, et avskjedsbrev hvor han beskrev FN anno 2016 i følgende ordelag: «Systemet er et sort hull som fortærer utallige skattekroner og menneskelige aspirasjoner, aldri for å bli sett igjen». Norge, verdens 26. største økonomi, er FNs sjette største bidragsyter: alkohol til alkoholikeren.
Suverenitetsavståelser er blitt forklart for de der hjemme som nødvendig for å løse problemer som er for store for nasjonalstaten. Når løsningene nå uteblir, inntreffer et forklaringsproblem. Stadig flere innser at kosmopolittenes syn på nasjonalstaten som et onde som bør svekkes til det punkt hvor den kan druknes i badekaret, er forfeilet. Tilbakeslaget kommer også av at kosmopolittene har vært uinteresserte i globaliseringens negative sider, som jo oftest rammer andre enn dem selv.
Teologen Reinholdt Niebuhr balet med «universell og ubegrenset moralsk forpliktelse» i møte med den verden som ikke er preget av de verdiene idealistene hevder definerer den. Han pekte på nasjonen som «det eneste effektive middel til felleskap og samarbeid» og advarer mot å undervurdere «egenartens seiglivede makt». Gjennom å føre seg som om man lever i en annen, bedre verden står kosmopolittene i fare for å rive ned noe som muliggjør solidaritet, uten å erstatte det med noe som virker. Derfor skal vi mistro dem.