Tojes kommentar i Morgenbladet 26. februar 2016 sporer av fra start. Han henviser til det politiske forliket om skillet mellom stat og kirke i Stortinget i 2012, og skriver så: «Etter skilsmissen med staten har kirken søkt å finne seg selv. Prosessen har […] bragt politisk engasjement til Den norske kirke.»
Det er feil, og feilen er lett å påvise. I 2012 hadde instanser i Den norske kirke i uttalt seg politisk og sosialetisk rundt en hel drøss temaer i en mannsalder – minst. Om han vil, finner Toje et helt sosial-etisk kompendium på kirken.no og i de kirkelige arkiver. For eksempel i protokollene fra Mellomkirkelig råd, Bispemøte og Kirkemøte.
Den norske kirke strever og logrer, til det selvutslettende, med å være «relevant», inkluderende, bekreftende og jovial.
Her vil han finne tusenvis av sider med «politisk engasjement» fra 1970-, 80- og 90-tallet, uttalelser med til dels tydelig brodd mot politiske makthavere av alle politiske sjatteringer. Her tar man for seg – ofte nyansert og eksplisitt bibelsk begrunnet – temaer som abortlov, apartheid, bioteknologi, asylpolitikk, diskriminering av romfolk og tatere, for ikke å glemme de mange uttalelsene om miljøvern og klima fra 1969 og utover. Tojes påstand om at prester «som statstjenestemenn» har vært avskåret fra denne typen verbalt politisk engasjement, er altså grunnløs. Det er pussig at en profilert forsker med politikk som spesiale stuper uti på denne måten, basert på magefølelse snarere enn på solid kunnskap.
Han ligger også – rent faktisk – tynt an med sine påstander om at Den norske kirke har «gått bort fra legemets oppstandelse». Eller at kristen tro primært handler om de himmelske og åndelige ting, på bekostning av å «være jorden tro». Grunnretningen i kristen tro går ikke fra jord til himmel, men tvert om – det er tydelig allerede i de oldkirkelige bekjennelsene. Retningen er pregnant sammenfattet i Fader Vår: «La viljen din skje på jorden – slik som i himmelen». Inkarnasjonen – at Gud blir menneske – er nettopp et uttrykk for dette, at Gud forener seg, uløselig, med jordens og menneskenes skjebne.
Kirken er, i all sin skrøpelighet, forlengelsen av Jesu liv i verden. At dét har politiske implikasjoner, er opplagt – alle som er opptatt av jordens og menneskenes ve og vel havner før eller siden i det politiske. Når biskoper og andre «engasjerer seg politisk» er det derfor som oftest, men ikke alltid, et uttrykk for kirkens egenart.
Så er det samtidig et politisk crux her. Kristus avskjærer alle som vil fremme gudsriket med jordisk og politisk makt; kirkens gode budskap kommer til sin natur fra avmaktens posisjon. Og ja, mot dette grunnprinsippet har kirken syndet mye opp gjennom historien, også med god hjelp fra høyre og venstre.
Det forkjære utgangspunktet til tross: Det er en nerve i det Toje skriver som jeg kan si amen til. Etsteds bak retorikken står en mann som kjenner seg sviktet. Denne følelsen, oppgittheten, er verd å merke seg. Her er hva jeg hører: Den norske kirke står i fare for å redusere Gud til en kulisse for alt mulig annet. Den dyrker samfunnskontakt på bekostning av bønn, Bibel og gudskontakt. Den strever og logrer, til det selvutslettende, med å være «relevant», inkluderende, bekreftende og jovial. Det er som om prester og proster ikke helt stoler på kraften i det guddommelige de er satt til å formidle, som om de må være «flinkere enn Skriften», som om de tror det er dem folk kommer til kirken for å møte. Og da vil de for all del ikke skremme noen med eksistensielt alvor, eller den besværlige bekjennelse til menneskets ansvarlighet som bor i ordet synd: «Du står til regnskap for ditt liv!»
Å gjøre en slik beskrivelse til fasit for Den norske kirke, ville være grovt fortegnende. Men tendensene til sekularisering er der, og dem har Toje sett – gjennom sine blå blå briller.
Asle Finnseth er redaktør i det tverrkirkelige reportasje- og fordypningmagasinet Strek.