17:28 - 10. mars 2016

Jørstad Nilsen på fisketur

Hagerup,  Shafieian og Tenningen om Vagant og essayistikk.

En tekst i siste nummer av Prosa (offentliggjort her i Portalen) demonstrerer at Gro Jørstad Nilsen nå er blitt en av Morten Strøksnes’ disipler, takket være det smarte og effektive PR-stuntet han gjennomførte på vegne av sin egen essayistikk, og på vegne av sitt lyrisk-ekspansive essay Havboka. Disippel av Mesteren eller menneskefiskeren Strøksnes må hun naturligvis gjerne bli, men i iveren etter å forkynne sin beundring overser hun en rekke viktige ting.

Hun bifaller Strøksnes’ utlegninger om at det litterært orienterte eller metalitterære essayet har et slags hegemoni i dag ved å henvise til tre – 3 – bøker som ble publisert i fjor: Sigurd Tenningens Vegetasjonens triumf er total, Mazdak Shafieians Det urgamle materialet og Henning Hagerups Metafysisk skrapjern. Det statistiske grunnlaget er riktignok svært spinkelt, men argumentasjonen går i alle tilfelle ut på at disse temmelig marginale bøkene genrebetegner seg selv som essays og primært handler om litteratur – noe som åpenbart er en dødssynd. At bøkene befatter seg med litteratur er kanskje ikke så overraskende, i og med at de er skrevet av tre litterater som interesserer seg for sitt eget fagfelt, men dette affiserer ikke Jørstad Nilsen; på bakgrunn av denne kjensgjerningen konkluderer hun med at fjorårets utgivelser «bekrefter Strøksnes’ påstander».

Da må vi usle metalitterater tillate oss å gruble over om Jørstad Nilsen reagerer med tilsvarende mistenksomhet og aversjon når filosofer utgir essaysamlinger om filosofi, når musikologer skriver om musikk, kunsthistorikere om billedkunst, advokater om jus, botanikere om planter eller agronomer om jordbruk. Sikkert ikke, for Strøksnes har, med sitt egosentrerte utspill, sørget for å skape en solid skepsis til at litterater skal holde på med det de har størst kunnskap om – mens han selv i Havboka boltrer seg i litterære referanser (Melville, Rimbaud, Kielland, Hemingway), samtidig som han av en eller annen grunn prøver å fange en håkjerring som han litterariserer og mytologiserer ettertrykkelig. Denne aktiviteten – sportsfiske på det absolutte luksusnivå – tas så til de grader for god fisk av begeistrede kritikere og lesere at de oppfatter det som et eksempel på Strøksnes’ sublime nærhet til virkeligheten, og det må medgis at det har nappet skikkelig for mannen. Sett deg i en gummibåt og prøv å fange en fisk som aldri har gjort deg noe, så kan du være sikker på at du får mennesker som Gro Jørstad Nilsen på kroken.

Jørstad Nilsen skriver også, med en imponerende nyansert sans for antydningens kunst, at Tenningen, Shafieian og Hagerup er tilknyttet miljøet rundt tidsskriftet Vagant. Shafieian har aldri sittet i Vagants redaksjon, men blås i realitetene, de spiller visst ingen rolle i denne sammenhengen; hovedpoenget er tydeligvis at det er en forbrytelse at det oppstår fagmiljøer, og at mennesker innenfor disse miljøene utveksler tanker og ideer. Litteratene bør altså snarest mulig slutte å skrive om litteratur og slutte å snakke med hverandre – i det minste hvis samtaleemnet er noe annet enn fisk. Vi tar det til oss; neste gang vi tre møtes på en kafé, skal vi snakke om berggylt.

Avslutningsvis stiller vi Jørstad Nilsen noen spørsmål:

Tror hun man blir rik og får makt av å arbeide i et litteraturtidsskrift som Vagant?
Innbiller hun seg at det foregår en slags vedvarende konspirasjon mellom nåværende og tidligere vaganter?
Mener hun at litteratur ikke har noe med virkelighet å gjøre?
Synes hun det er galt at litterater skriver om litteratur?

De samme spørsmålene kan stilles til Morten Strøksnes, og han vil snart bli konfrontert med dem, i en lengre drøftelse av det han har satt i gang. Akkurat nå hadde det imidlertid vært spennende å høre hva Gro Jørstad Nilsen kan meddele oss; hun har sikkert reflekterte synspunkter i forbindelse med alt dette.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Kjetil Jakobsens artikkel om Norges vei til velstand og sosial likhet trenger noen utfyllende kommentarer.