Annonse
00:00 - 19. februar 2016

Uklart syn

Enten er Joralf Gjerstad klarsynt, ellers trikser han med kortene.

Hender til debatt: Joralf Gjerstad havner nok en gang midt i debatten rundt healere og klarsynte etter Margreth Olins film. Professor Kristian Gundersen mener advokat Cato Schiøtz kommer med skremmende meninger. Foto: Norsk Filmdistribusjon / Speranza Film
Annonse

Advokat Cato Schiøtz er en utrettelig ridder i Snåsamannens tjeneste. Schiøtz har et åndelig behov, og for ham synes det åndelige å stå og falle med Joralf Gjerstad. Dessverre skyter advokaten seg selv og Gjerstad i foten hver gang.

I debatten etter Ingar Sletten Kolloens bok var det fru Schiøtz’ skjeve hornhinner som var tema for Gjerstads klarsyn: en tilstand som er omtrent like vanlig som å være høyrehendt. Episoden ble en ypperlig demonstrasjon av de klarsyntes bruk av såkalte barnumutsagn.

Denne gangen hevder Schiøtz at Snåsamannen har helbredet kreft foran Margreth Olins subjektive kamera, og skriver: «Olins film inneholder en episode hvor Gjerstad møter en person som har fortalt ham at hun har kreft. Dette forstår ikke Gjerstad, og han konstaterer dette med overraskelse: Etter hans mening er hun frisk. Det er vel ikke placebo når Gjerstad i dette tilfellet foregriper en senere legeundersøkelse ikke lenge etterpå, som konkluderer med at den aktuelle personen ikke lenger har kreft?»

Den riktige beskrivelsen er at Gjerstad sier han ikke ser noen kreft, og at legen ved en senere filmet undersøkelse ikke finner at kreften har utviklet seg i gal retning. Legen smiler, men han virker ikke overasket. Det er mange kreftforløp som er slik. Det er altså ikke skjedd noen mirakuløs helbredelse, det er bare fortsatt stabilt bra for pasienten før og etter møtet med Snåsamannen.

Schøitz illustrerer ypperlig hvordan myten om snåsamenn oppstår.

Schiøtz illustrerer ypperlig hvordan myter om snåsamenn oppstår. Schiøtz ser det han gjerne vil se, husker ikke helt hva som virkelig skjedde og historien vokser til fem høns. Siden Gjerstads, legens og Schiøtz’ utsagn alle er på film eller papir, gir dette oss nesten en naturvitenskapelig dokumentasjon på hvordan healere skapes. Skal jeg utgi flere utgaver av boken min, Snåsakoden, skal jeg jammen ta dette med!

Bortsett fra gripende pasienthistorier synes jeg Gjerstads rolle i filmen blir repetitiv, overfladisk og litt kjedelig, omtrent som en kongereportasje. Det virker også som Gjerstad selv synes filmen mangler mirakuløse høydepunkter, siden han uttaler til NRK i forbindelse med premieren: «Når jeg behandler noen som er lam fra midjen og ned, og de blir friske etter tre-fire måneder, vil jeg spørre dem som ikke tror: Hva er det som skjer da?» At Gjerstad kan få de lamme til å gå er dessverre ikke med i filmen, og NRK skriver «Vi har ikke klart å bringe på det rene når eller om den omtalte hendelsen fant sted

Schiøtz hovedanliggende er at selv om snåsamannens overnaturlige evner ikke er bevist naturvitenskapelig, så er de likevel bevist. Men naturvitenskapen driver ikke med annen bevisførsel enn folk flest, bortsett fra at vi er grundigere og har lært oss noen triks for ikke å lure oss selv. Schiøtz mener rettslige bevis er noe helt annet enn de naturvitenskapelige, noe jeg synes er skremmende når det kommer fra en advokat. I Gjerstads tilfelle er det en rekke svake indisier som summeres av Schiøtz, Kolloen og Olin, og som så konstrueres som bevis. Og så er han jo så snill.

Schiøtz krever respekt for det gode mennesket fra Snåsa, nærmest en blasfemiparagraf. Han mener ord som cold reading, anekdoter og triks er usaklige. «Anekdotisk bevis» er en vitenskapsteoretisk fagterm, cold reading er også et teknisk begrep for evnen til bevisst eller ubevisst å kunne «lese» en person ved å ta hint. Triks er en vanlig term for kortkunster, og det er nettopp spillkortene som blir prøvestenen for det overnaturlige her.

Mens det er komplisert å teste helbredende evner, er det enkelt å teste Gjerstads påståtte evner til å lese kort med baksiden opp. Han demonstrerer kortlesning to ganger i Kolloens bok, så en statistisk tilfeldighet er det neppe. Da er det to muligheter igjen, enten er Gjerstad klarsynt, eller han trikset med kortene. At den klarsyntes edle karakter skulle tillegges vesentlig betydning i bevisførselen, tror jeg kan tilbakevises med historiske eksempler om andre sympatiske klarsynte der juks senere ble påvist.

Jeg har flere ganger tilbudt meg å innbetale 100 000 kroner av private midler til Marthe & Joralfs hjelpefond dersom han klarer å demonstrere sitt klarsyn under betingelser som utelukker juks og andre feilkilder. Testen kan sikkert gjøres under hyggelige forhold uten hvite frakker i Snåsa, men Gjerstad vil ikke. Schiøtz mener at fenomenet ikke vil opptre under betingelser som utelukker juks, og at det er krenkende å snakke om muligheten for juks. En slik avslutning er ulidelig forutsigbart i debatter om klarsynte. Igjen og igjen og igjen…

Kristian Gundersen er professor i fysiologi ved Universitetet i Oslo.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse