00:00 - 12. februar 2016

Et hus med bøker

Hvis nasjonalbibliotekaren er den største trusselen mot bøkene i norske bibliotek, går de en lys fremtid i møte.

Bibliotekstrategi: Kulturminister Thorhild Widvey (H) lanserer regjeringens bibliotekstrategi sammen med direktør for Nasjonalbiblioteket Aslak Sira Myhre i Drammensbiblioteket i 2015. Foto: Håkon Gundersen

I Morgenbladet 5. februar bruker avisens kommentator Bernhard Ellefsen to sider på å fortelle allmennheten at bøkene er truet av en massiv kasseringsbølge i norske bibliotek. Hyllene med gammel skjønnlitteratur er ifølge Ellefsen snart erstattet av alt annet enn litteratur og formidling av litteratur, og undertegnede er en slags personlig pådriver for denne påståtte utviklingen.

Heldigvis bunner Ellefsens virkelighetsbeskrivelse i frykt og mytologier heller enn det som skjer i norske folkebibliotek. Bibliotekene vil i all overskuelig fremtid være hus med bøker. Bøkene, de fysiske bøkene, er bibliotekets fremste kjennetegn, det er plattformen for formidling av skjønnlitteratur og leseglede, og det foretrukne mediet for lystlesing for et overveldende flertall av norske lesere. Mens man for noen år siden var midt inne i en lett hysterisk frykt eller tro på at all lesing om kort tid ville gå over på digitale plattformer, vet vi nå med sikkerhet at det moderne lesebrettet slik det fremstår i dag er slått av den utgamle papirboken.

I foredrag og avisartikler landet rundt, har jeg som nasjonalbibliotekar understreket nettopp bokens sentrale plass i fremtidens bibliotek. Det står i innledningen til nasjonal bibliotekstrategi og i begge artiklene Ellefsen siterer fra når han fremstiller meg som «den største trusselen mot bokens videre liv i biblioteket».

Det er ikke plass på hyllene til at bestanden skal vokse med én million bøker i året.

Ved et raskt søk på nettet fant jeg det samme i et titalls artikler og intervjuer (for eksempel i Aftenposten, Klassekampen, Rana blad, Bok og Bibliotek og Dagens Nærlingsliv). Etter alle solemerker er undertegnede en av de tydeligste stemmene for boken ikke bare i norsk, men i internasjonal bibliotekdebatt i dag. Det er derfor helt umulig for meg å forsvare meg mot Ellefsens angrep, rett og slett fordi han angriper en stråmann han har skapt helt selv.

Men er det så sant at bøkene er truet i norske bibliotek? Kasseres det bøker over en lav sko mens staten står applauderende på sidelinjen? Nei, heller ikke det stemmer. Staten er den desidert største bidragsyteren til boksamlingene i norske bibliotek. Gjennom fem ulike innkjøpsordninger kjøper den norske stat årlig inn bøker til bibliotekene for 120 millioner kroner. I 2014 ble over 550 ulike titler spredt i opp mot 650 000 eksemplarer til norske bibliotek.

Den årlige tilveksten i norske folkebibliotek er nærmere én million bøker. Til sammenligning er den samlede bestanden av bøker og tidsskrift i norske folkebibliotek i 2014 om lag 17 millioner. Statens andel av tilveksten til bibliotekenes boksamlinger er også voksende, både fordi antall bøker som kjøpes inn øker år for år, og fordi mange norske kommuner bruker mindre penger på innkjøp til bibliotekene. Dette siste er synd og skam, men det er knappest staten, nasjonal bibliotekstrategi eller undertegnede som har ansvar for det.

Med en så formidabel tilvekst som det er snakk om her, er kassering av bøker helt nødvendig for bibliotekene. Det er ikke plass på hyllene til at bestanden skal vokse med én million bøker i året, og dermed blir kasting en like viktig del samlingsutviklingen som innkjøp. For å få plass til noe nytt, må man kvitte seg med noe gammelt. Dette er et arbeid norske folkebibliotek har blitt langt bedre til de siste årene. Den økte vekten på kassering de siste ti årene, er heller et tegn på økt fokus på samlingsutvikling enn mindre. Å drukne lånere eller bibliotekarer i bøker gir hverken formidling eller lån, det er noe de aller fleste bibliotekarer vet av smertelig erfaring.

Når den nasjonale bibliotekstrategien tar til orde for å flytte magasiner fra landets folkebibliotek til depotbiblioteket i Mo i Rana, har det lite eller ingenting å gjøre med å svekke bokens plass i folkebibliotekene. De lukkede magasinene under landets folkebibliotek har aldri vært tilgjengelige for lånere. De har vært lagerplasser og fjernlånssentraler for omlandet. Det er denne fjernlånsfunksjonen som Nasjonalbiblioteket nå overtar stadig mer av.

Fjernlån fra Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana går raskere enn noen annen fjernlånsvei i Norge, og samtidig frigjør det ressurser i landets bibliotek. Det frigjør magasiner som nå kan åpnes for folk, enten det er som rom for arrangement, som i Stavanger og Kristiansand, eller som rom med bokhyller for publikum, som i Bergen. Og det frigjør økonomiske og menneskelige ressurser som brukes til nettopp det Ellefsen etterspør, formidling av litteratur.

Det tristeste med Ellefsens innlegg er ikke hans vilje til å misforstå, men heller den dikotomien misforståelsen bygger på. At det finnes en grunnleggende motsetning mellom det å utvikle bibliotekene som møteplasser og det å formidle litterær bredde til det norske folk. Norske folkebibliotek gjør hvert år en massiv innsats for å motvirke ensrettingen i bokbransje og mediemarked for øvrig. De lager arrangement og gjør biblioteket til en møteplass av samme grunn som de årlig kasserer bøker: For å kunne bygge samlinger og formidle og forvalte den norske folkeopplysningstradisjonen. Dette viser Bernhard Ellefsen tilsynelatende ingen forståelse og interesse for.

Aslak Sira Myhre er direktør for nasjonalbiblioteket.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse