Ideer

Brøggers bjørnetjeneste

Suzanne Brøgger aksepterer ekstremistenes narrativ når hun angriper Flemming Rose.

De siste ukene har det rast enda en ytringsfrihetsdebatt i Morgenbladets spalter. Debatten startet som følge av en leder skrevet av politisk redaktør Lena Lindgren. Lederen tar for seg Vebjørn Selbekks nye bok Fryktens makt og kritikken av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støres håndtering av karikaturstriden i 2006.  Bård Larsen, historiker i Civita, er uenig med Lindgren og oppfatter lederen som et dårlig forsvar for 2006-versjonen av Støre. Lindgren, på sin side, mener at Selbekk og noen andre profilerte stemmer i offentligheten går for langt i å beskrive Støres dialog-standpunkt for et svik og at ytringsfrihetsdebatten er preget av alt for mye etterpåklokskap og en la oss «settle a score»-mentalitet. «Du var sviker i 2006! Du forsvarte ikke den og den osv!». Debatten mellom Lindgren og Larsen har vært fruktbar og interessant.

Det samme kan ikke sies om deler av den danske forfatteren og erke-feministen Suzanne Brøggers (ellers lesverdige og gode) essay Danmark – fantastenes paradis, hvor hun blant annet går til frontalangrep på den tidligere kulturredaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose. «Om man skulle peke på én enkeltperson fra vår egen tid som har preget det siste tiåret, må prisen gå til den nå herostratisk berømte über-fantasten Flemming Rose.»

Rose er, og var heller ikke, en som innbilte seg at hans regionavis «kunne gå til krig mot hele den muslimske milliardverdenen.»

Da jeg leste essayet til Brøgger kom jeg til å tenke på boken til Flemming Rose, Taushetens tyranni, og hvordan den fikk i alle fall meg til å forstå hvor Rose kommer fra og hva som var årsaken til og motivasjonen for publiseringen av karikaturene. Jeg kunne ikke la være å tenke på at Brøgger kanskje ikke har tatt seg bryet med å lese sin landsmanns bok? Da ville hun fått svar på de fleste av påstandene hun kommer med.

I Taushetens tyranni trekker Rose en rekke nødvendige og relevante historiske, politiske og sosiale linjer for å forklare karikaturstriden og hans og Jyllands-Postens standpunkt. I boken er Rose det stikk motsatte av en über-fantast eller en som ønsker popularitet. Rose er, og var heller ikke, en som innbilte seg at hans regionavis «kunne gå til krig mot hele den muslimske milliardverdenen.»

I denne delen av essayet begår Brøgger en rekke typiske og klassiske feilslutninger som uheldigvis fortsatt er vanlig i ytringsfrihetsdebatter. Disse feilslutningene er vanlige hos noen venstrefolk og særlig venstreintellektuelle (noe juristen og kommentatoren Jacob Mchangama har skrevet etterrettelig og godt om i flere år). Og slik har det mer eller mindre vært siden Rushdie-affæren på 90-tallet, da 91 forfattere, kunstnere og intellektuelle med arabisk og/eller muslimsk bakgrunn bidro til en antologi som var ment som et forsvar for Rushdies ytringsfrihet.[1]

I denne delen av essayet begår Brøgger en rekke typiske og klassiske feilslutninger som uheldigvis fortsatt er vanlige i ytringsfrihetsdebatter.

De som begår en slik feilslutning har innbilt seg at samtlige av verdens muslimer lar eller lot seg provosere av innholdet i en roman eller noen tegninger. Konklusjonen om at ikke bare tusener eller millioner, men for å bruke Brøggers ord «muslimske milliardverdenen», opplever tegningene som en krigserklæring er ikke bare merkelig, men også virkelighetsfjernt. Det viser også hvor lite Brøgger forventer av verdens muslimer. Den kuwaitiske dikteren Abd al-Rahman al- Shimari sa det treffende og klokt for noen år siden i et intervju på tv-kanalen Al Arabiya. Da han ble spurt om hva han synes om reaksjonene i den muslimske verden mot de danske karikaturtegnerne svarte han: «Erklærte Danmark krig mot (danske) muslimer, og ødela de moskeene og de islamske samfunnene der? Eller var det en enkel person som tegnet en karikatur?  Er det på dette grunnlaget rimelig å forvente at et muslimsk land - eller alle muslimske land - skulle bryte de diplomatiske forbindelsene med Danmark? På grunn av en tegner?»

Det er fullt lov å føle seg krenket. Det er også forståelig å påpeke at en betydelig andel av verdens muslimer ikke har sans for slike karikaturer og at en liten andel av dem demonstrerte (til tider voldelig, slik at det gikk utover både folk og ambassadebygninger) og at igjen en liten promille av dem ikke har noe imot terrorhandlinger mot satiretegnere og karikaturtegnere. Men det er ikke akkurat det Brøgger skriver eller prøver å få frem. Nei, karikaturtegningene var en krigserklæring mot alle muslimer. Det er en latterlig og fullstendig hårreisende konklusjon.

Den britiske forfatteren Kenan Malik har ørten ganger det siste tiåret tatt tak i slike argumenter: Dette evinnelige forsøket på å argumentere for at man bør ikke fornærme minoriteter. Malik understreker at noen av de som er mot retten til å fornærme minoriteter, forsvarer først og fremst de mer bakstreverske og reaksjonære stemmene i minoritetsmiljøer enn de progressive stemmene. I Brøggers tilfelle er det også snakk om å akseptere muslimske ekstremisters narrativ. Det vil si de som har satt Danmark på det Brøgger kaller for «den sorte terrorlisten». Det er i grunn både en logisk, men også moralsk brist, Brøgger foretar i sitt essay. Brøgger gjør muslimer en bjørnetjeneste og aksepterer ekstremistenes narrativ i sitt angrep på Rose.

Dette er en latterlig og fullstendig hårreisende konklusjon.

Man kan selvfølgelig prøve å nyansere Brøggers syn og tolke henne med litt velvilje. Mer velvilje enn hun gjør med Rose. På det tidspunktet som Jyllands-Posten publiserte tegningene var landet hennes, altså Danmark, involvert i to kriger i to muslimske majoritetsland: Afghanistan og Irak. Den ene krigen var basert på løgn og manipulasjon i regi av USA. Så ja, både vanlige muslimer og muslimske terrorister vil oppfatte karikaturtegningene som «dråpet som får glasset til å renne over». Men krigserklæring? Brøgger har også et poeng i at en del aktører i disse ytringsfrihetsdebattene har for vane med å se bort fra den politiske, sosiale og historiske konteksten disse ytringene, satiren osv. finner sted i. Ytringer oppstår ikke i et vakuum, men i en sosial og politisk virkelighet.

Når for eksempel ekstremister viser til vestlig krigføring i muslimske majoritetsland for å rettferdiggjøre terrorangrep rettet mot symbolske mål som satiremagasin Charlie Hebdo, er det viktig at man ikke sitter i trygge omgivelser i Danmark, eller Norge for den saks skyld, og aksepterer ekstremistenes narrativ. Man kan og bør kritisere vestlig krigføring i disse landene uten å akseptere ekstremisters narrativ. Fordi uten karikaturtegningene så ville de funnet andre måter å rettferdiggjøre sin terror på. Den islamistiske terrorens vanligste ofre er ikke oss vestlige borgere, men borgere i den muslimske verden. Det er viktig å ha solidaritet med mennesker som lider under det religiøst-totalitære åket uavhengig om det er i Paris eller København eller Mosul eller Raqqa.

Brøgger har innbilt seg at Rose var opptatt av å sette Danmark på kartet og bli populær. Hvor fjernt er en slik konklusjon? Hvem er det som risikerer sitt og andres liv for å bli populær? Mener Brøgger at Rose er å regne som en ytringsfrihetens stuntman? Denne typen smålig argumentasjon er noe man også finner hos konservative religiøse stemmer. De var overbevist om at Rushdie bare var opptatt av å «bli populær», derfor skrev han Sataniske vers. Det samme gjelder de som laget karikaturtegninger. Ja, popularitet er viktig for forfattere, tegnere og andre kunstnere, å hevde noe slikt er ikke overraskende, men å gå fra dét til å kalle Rose for «herostratisk berømte über-fantast», er spekulativt.

Å kalle Rose for «herostratisk berømte über-fantast» er spekulativt.

Brøggers forståelse av ytringsfrihet eller frihet for den saks skyld (i denne bestemte konteksten) er interessant å se nærmere på. I slutten av sitt essay lister hun opp en rekke kulepunkter som hun mener man bør ha med seg videre i debatten. Hun skriver: «Vi skal verne om frihetsrettighetene (…). Men den friheten Brøgger ønsker at man skal verne er den hun angriper Flemming Rose for å ha stått i bresjen for. Det Brøgger ønsker er «moderasjon» av friheten, altså ikke et absolutt forsvar eller vern av friheten og ikke en dyrkelse av den. Men et ønske om mer «moderasjon». Det er det stikk motsatte vi trenger i våre turbulente tider. Som Brandes sa i en tale til en gruppe studenter i 1886: [2]

Vor Kærlighed til Frihed er en Dyrkelse af den. Se, mine Venner, Friheden har i Tidernes Løb havt mange Navne. I Middelalderen hed den Kætteri,  i det sekstende Aarhundrede Reformation, i det  attende Aarhundrede Filosofi og Revolution, i vore  Dage kaldes den af dem, der ikke vil den vel, for Radikalisme. Men ét Navn er der, som Friheden visselig  aldrig nogensinde har ført og aldrig nogensinde vil komme til at føre. Véd I hvad det er? Det er Moderation.


[1] http://www.amazon.com/For-Rushdie-Essays-Writers-Defense/dp/0807613541

[2] http://runeberg.org/gbsamskr/12/0272.html

Mer fra Ideer