Annonse
00:00 - 29. januar 2016

Keiserens nye narkotikapolitikk

Annonse

NARKOTIKA Listen over organisasjoner og FN-organer som anbefaler avkriminalisering av narkotika øker. Presset for mindre fokus på straff er så sterkt at det har blitt umulig selv for norske myndigheter å overse. Det er iferd med å gå opp for verdenssamfunnet et «narkotikafritt samfunn» der målet helliger alle midler har vært en skadelig utopi.

Hensikten bak de internasjonale anbefalingene om å fjerne straff er å redusere stigmaet mot de som bruker narkotika. De som har problemer skal våge å oppsøke hjelp – ikke skremmes vekk fra helsetjenestene. Straff strider mot retten til helse og hindrer også effektivt smittevern. «Land bør jobbe for å utvikle politikk og lover som avkriminaliserer injeksjon og annen bruk av narkotika, og på den måten, redusere bruken av fengsel» og «forby tvangsbehandling»uttalte Verdens helseorganisasjon i 2014.

Det første man tenker på når man hører om «alternativer til straff» er å bytte ut straffen med noe annet. I Norge, derimot, mener regjeringen og deres meningsfeller at vi ikke trenger å fjerne straffen. Ifølge dem, har vi allerede alternativene på plass.

Man oppnår ikke ønsket resultat gjennom nytale og autoritære alternativer som ikke fungerer.

Den norske delegasjonen i forberedelsene til FN-toppmøtet om narkotikapolitikk i New York, UNGASS, som arrangeres i april, skryter av de nye «alternativene til straff». Narkotikaprogram og ruskontrakter. Narkotikaprogram er arbeidsrettede tiltak domfelte med rusproblemer kan velge i stedet for fengsel, om de godtar jevnlige urinkontroller. Ruskontrakter gir ungdom mulighet til å slippe rulleblad og bot om de godtar ukentlige urinkontroller under påsyn i inntil ett år. I tillegg til ruskontrakter og narkotikaprogram mener Norge at behandling bør være frivillig: man ønsker å fortelle andre land hva de bør gjøre.

For oss likner dette keiserens nye narkotikapolitikk. For i myndighetenes egen gjennomgang av de nye alternativene til straff fremstår de hverken som vellykkede eller frivillige.

Når valget står mellom flere år i fengsel og urinkontroller, sier det seg selv at narkotikaprogram ikke er frivillig. Bare 34 prosent fullfører. Positiv urinprøve kan føre tilbake i fengsel. Straffen blir da strengere. Dette medfører ifølge regjeringens rapport et rettssikkerhetsproblem. Å sprekke er dessuten et symptom på sykdommen rusavhengighet, som det er absurd å straffe.

Ruskontrakter oppleves av mange ungdommer som «ufrivillige, invaderende, urimelig kontrollerende eller til og med som en form for sanksjon». Helsesøstere pådyttes en politirolle mange ikke ønsker og vi har fått en angiverkultur der venner og foreldre (ofte i beste mening) «initierer» ruskontrakt for andre. Det informeres ikke alltid godt nok om at det er et kontrolltiltak som kan gi rulleblad. For mange er all «hjelpen» de får en kort samtale på vei til toalettet. Og vi vet ikke om det virker. Kort sagt virker ordningen tilfeldig gjennomført.

For både ruskontrakter og narkotikaprogram er det de ressurssterke som lykkes mens de ressurssvake dropper ut og blir straffet. Allikevel lovpriser avholdsorganisasjonene programmene mens regjeringen øker satsingen.

Noe annet den norske FN-delegasjonen har gått i bresjen for, er å inkludere de som bruker narkotika i det politiske arbeidet: «De som bruker narkotika må få bidra til sluttdokumentet», ble det hevdet i FN den 9/12. Det er merkelig at regjeringen hevder dette all den tid de stort sett lener seg på organisasjonen Actis, som ikke inkluderer aktive brukere og ikke tillater medlemmer som ønsker avkriminalisering.

Ruskontraker og narkotikaprogram kan kanskje være riktig for enkelte. Men det løser ikke grunnleggende problemer med forbud. Human Rights Watch mener at forbud mot bruk av narkotika krenker retten til privatliv og retten til helse. Og UNAIDS, FN-organet som jobber mot hivepidemien, anbefaler at alle former for tvungen rustesting byttes ut med frivillige alternativer.

Vi kan hindre ungdom i å bruke rusmidler og på en bedre måte hjelpe de som kommer på skråplanet med demokratiske metoder som fornuftig regulering, styrket ettervern og frivillige og tilgjengelige hjelpetilbud. Man oppnår ikke ønsket resultat gjennom nytale og autoritære alternativer som ikke fungerer.

Dersom regjeringen hadde tatt internasjonale anbefalinger på alvor, hadde de jobbet for å avkriminalisere etter modell fra Portugal eller Nederland, som trekkes frem som gode eksempler av Verdens helseorganisasjon. Og de hadde inkludert Normal, Foreningen for Human Narkotikapolitikk og EmmaSofia i FN-arbeidet; ikke bare de som er enige med dem.

Ester Nafstad er styreleder i Normal Norge, som jobber for «fornuftig regulering av cannabis».

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 40 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

«Problemet er større enn som så, og heller ikke særnorsk.»
«At klassiske kunstnere selger så godt er mer en myte enn en realitet.»