00:00 - 30. oktober 2015

Om å lære norsk

En reise gjennom europeisk språkhistorie via Telemark: Å lese Dag Solstad har fått meg til å innse at man kan lage ekte romaner av tørre fakta, skriver Lydia Davis.

Sent på våren i fjor begynte jeg å lese Dag Solstads «Telemark-roman», som denne familiesagaen kalles, selv i Norge, siden den fullstendige tittelen er avskrekkende lang. Det er en bok som av enkelte misfornøyde kritikere, i dens hjemland, ble beskrevet som «langdryg» og «uleselig». Det tykke bindet kaller seg en roman, men, sier kritikerne, hvordan kan det være en roman? Den er av noen av dem blitt sammenlignet, både i størrelse og dramatisk interesse, med en telefonkatalog, men mottok også mye beundrende ros.

Jeg har lest ut boken nå. Det er ikke ofte jeg leser svært lange bøker. Faktisk er det ikke ofte jeg leser ut selv en mye kortere bok, selv på engelsk. Vanligvis legger jeg en bok fra meg, uansett hvor god den måtte være, etter iblant åtti eller hundre sider, eller mindre, etter i en viss betydning å ha ikke bare sugd til meg dens vesen, men gjennombløtt meg selv med den. Men jeg har lest denne helt til slutten. Hva var det som fikk meg til å fortsette? En slags spenning, ganske visst, men knappest en som hadde med romanens «handling» å gjøre, hvis det kan kalles det – det var en sammensatt, eller mangefasettert, type spenning som ikke bare hadde med historiene i boken å gjøre, men som også var knyttet til forfatterens etterforskning, nysgjerrighet rundt hvordan boken ville utvikle seg, og, antagelig mest av alt, spenningen ved å lære et språk jeg ikke kunne fra før.

Annonse