Essay

Det nettet vi må redde

Det rike, mangfoldige, frie nettet jeg elsket – og tilbragte mange år i iransk fengsel for – er døende. Hvorfor er det ingen som stanser det?

---

Hossein Derakshan

Iransk-kanadisk journalist og blogger, født 1975.  Han er kjent for sin kritiske bloggvirksomhet mot Irans regjering, og ble i lang tid kalt for «the bloggfather».

I 2008 ble han arrestert av den iranske regjeringen etter et besøk i Israel. Derakshan ville, etter eget sigende, bygge bro mellom de to fiendtlige landene.

Etter en lang rettsprosess ble Derakshan dømt til 19 år i fengesel for å «spre propaganda, fornærme Islam og samarbeide med fiendtlige makter». Han slapp ut i november 2014, etter seks år.

Kilde: BBC News

---

For sju måneder siden satte jeg meg ned ved det lille kjøkkenbordet i leiligheten min fra 1960-årene, den ligger øverst i et bygg i et livlig nabolag i Teheran, og gjorde noe jeg hadde gjort tusenvis av ganger før. Jeg åpnet den bærbare datamaskinen min for å skrive et nytt blogginnlegg. Dette var imidlertid den første gangen på seks år. Og det knuste nesten hjertet mitt.

Noen uker i forveien hadde jeg brått blitt benådet og satt fri fra fengelset Evin i det nordlige Teheran. Jeg hadde trodd jeg kom til å tilbringe det meste av livet mitt i cellene der inne: I november 2008 hadde jeg blitt dømt til nesten tjue år i fengsel – mest på grunn av ting jeg hadde skrevet på bloggen min.

Øyeblikket, da det kom, var uventet. Jeg røkte en sigarett på kjøkkenet sammen med en av de andre innsatte, og kom tilbake til det rommet jeg delte med et dusin andre menn. Vi delte en kopp te da stemmen til etasjens budbringer – en annen fange – gjallet gjennom alle rommene og korridorene. Med sin toneløse stemme sa han på persisk: «Kjære alle innsatte, lykkens fugl har nok en gang satt seg på skuldrene til en innsatt. Herr Hossein Derakshan, du er herved satt fri.»

Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nettet tilsvarer det en hel æra.

Den kvelden gikk jeg for første gang ut av de dørene som en fri mann. Alt føltes nytt: Den kjølige høstbrisen, trafikkduren fra en bro i nærheten, luktene, fargene i den byen der jeg hadde bodd mesteparten av livet mitt.

Rundt meg la jeg merke til et annet Teheran enn det jeg hadde blitt vant til. Et innslag av nye, skamløst luksuriøse leilighetskomplekser hadde erstattet de sjarmerende småhusene jeg kjente så godt. Nye veier, nye motorveier, horder av påtrengende SUV-er. Store reklameplakater som annonserte for sveitisiske klokker og koreanske flatskjermer. Kvinner i fargerike skjerf og sjal, menn med farget hår og skjegg, og hundrevis av sjarmerende kafeer med hipp, vestlig musikk og kvinnelige servitører. Det var den slags forandringer som smyger seg gradvis inn på folk; slike du først legger merke til når det normale livet blir berøvet deg.

To uker senere begynte jeg å skrive igjen. Noen venner lot meg begynne en blogg som en del av kunstmagasinet deres. Jeg kalte den Ketabkhan – det betyr «bokleser» på persisk.

Seks år er lenge å sitte i fengsel, men på nettet tilsvarer det en hel æra. Akkurat det å skrive for nettet hadde ikke endret seg, men lesingen – eller, i hvert fall, hvordan få ting lest – hadde forandret seg dramatisk. Jeg hadde blitt fortalt hvor viktige sosiale medier hadde blitt mens jeg var borte, så jeg visste én ting: Om jeg ville at folk skulle lese det jeg skrev, var jeg nå nødt til å bruke sosiale medier.

Så jeg prøvde å legge ut en lenke til en av sakene mine på Facebook. Viste seg at Facebook ikke brydde seg stort. Den endte opp med å se ut som en kjedelig annonse. Ingen beskrivelse. Intet bilde. Ingenting. Det var tre som likte den. Tre. Dett var dett.

Der og da forsto jeg at ting hadde endret seg. Jeg hadde ikke utstyret til å spille på denne banen. Alt jeg tidligere hadde lært og investert var verdiløst. Jeg var fortvilet.

Blogger var gull, og bloggere var rockstjerner, da jeg ble arrestert i 2008. Den gangen, til tross for at myndighetene sperret tilgangen til bloggen min for iranske brukere, hadde jeg tjue tusen lesere hver dag. Folk pleide å lese artiklene mine nøye og legge igjen relevante kommentarer, og selv mange av de som var fullstendig uenige med meg klikket seg inn for å lese. Alle de jeg lenket videre til, opplevde en brå økning i antall besøk. Jeg følte meg som en konge: Jeg kunne bemyndige og sette i forlegenhet hvem jeg ville.

iFonen var litt over et år gammel da, men smartfoner ble fremdeles for det meste brukt til å ringe og sende korte beskjeder, skrive e-post og surfe på nettet. Det fantes ingen skikkelige apper, i hvert fall ikke slike vi har i dag, og dermed heller ingen Instagram, SnapChat, Viber eller WhatsApp.

I stedet hadde vi nettet, og på nettet var det blogger – det beste stedet for å finne alternative tanker, nyheter og analyser. De var livet mitt.

Alt hadde begynt den 11. september 2001. Jeg var i Toronto, og faren min hadde akkurat kommet på besøk fra Teheran. Vi spiste frokost da det andre flyet traff World Trade Center. Jeg var i stuss og forvirret, og da jeg lette etter innsikter og forklaringer, oppdaget jeg blogger. Etter å ha lest noen få, tenkte jeg: Dette er bra. Jeg bør begynne å skrive en, og oppmuntre alle iranere til å blogge. Så jeg brukte Notepad på Windows og begynte å eksperimentere. Snart skrev jeg på hoder.com – jeg brukte Bloggers publiseringsplattform før Google kjøpte den.

Deretter, den femte november 2001, skrev jeg en steg for steg-manual om hvordan man begynte en blogg. Det var gnisten til det som senere ble kalt en bloggrevolusjon. Ikke lenge etter sørget tusenvis av iranere for at landet havnet på topp 5 når det gjaldt antall blogger. Det var en demokratisering av skriving som manglet sidestykke.

Hyperlenker er ikke bare nettets skjelett: De er også dets øyne, en veiviser til dets sjel.

Jeg tenkte mye på en historie i Koranen i løpet av de åtte første månedene jeg satt innesperret helt alene. Den handler om en gruppe forfulgte kristne som søker tilflukt i en hule. De, og en hund de har med seg, faller i dyp søvn. Når de våkner, tror de at de har tatt en lur. I virkeligheten har det gått tre hundre år. I en versjon av historien går en av dem ut for å kjøpe mat – og man kan bare forestille seg hvor sultne de er etter tre hundre år – og oppdager at penger nå ikke lenger er gyldige, men museumsgjenstander. Da er det han forstår hvor lenge de faktisk har vært borte.

Hyperlenken var valutaen min for seks år siden. Den stammer fra ideen om hypertekst, og tilbød et mangfold og desentralisering som den ekte verdenen manglet. Hyperlenken representerte den åpne, sammenkoblede ånden til det verdensomspennende nettet – en visjon som begynte med han som fant det opp, Tim Berners-Lee. Hyperlenken var en måte å kvitte seg med sentraliseringen – alle lenkene, linjene og hierarkiene – og erstatte den med en større distribusjon, et system med knutepunkter og nettverk.

Blogger legemliggjorde den desentraliserte ånden. De var vinduer inn til liv du vanligvis ikke fikk vite noe særlig om; broer som forbandt liv som var forskjellige, og derved endret dem. Blogger var kafeer der folk utvekslet ulike ideer om alle mulige emner du kunne tenkes å være interessert i. De var den skrevne versjonen av Teherans drosjer.

Men siden jeg slapp ut av fengsel, har jeg funnet ut hvor devaluert hyperlenken har blitt, nesten verdiløs.

Nær sagt ethvert sosialt nettverk behandler nå en lenke på den samme måten den behandler et hvilket som helst annet objekt – et bilde eller en liten tekst – i stedet for å se den som et middel til å gjøre teksten rikere. Du oppmuntres til å legge ut en enslig hyperlink og overlate den til en kvasidemokratisk prosess der den likes og plusses og hjertes. Vanligvis er det ikke lov å legge inn flere lenker i en tekst. Hyperlenkene objektiviseres og isoleres, de mister all kraft.

Samtidig har disse sosiale nettverkene en tendens til å behandle de innfødte tekstene og bildene – det som er lagt ut direkte på dem – med langt større respekt enn det som ligger på andre nettsider. En venn av meg som er fotograf, har forklart at de bildene han legger ut rett på Facebook mottar et stort antall tomler opp, hvilket fører til at de igjen dukker opp på flere menneskers nyhetslister. På den andre siden er det slik at når han legger ut en lenke til det samme bildet utenfor Facebook – for eksempel til hans nå nedstøvete blogg – er bildene langt mindre synlige på Facebook, og får derfor færre tomler opp. Syklusen forsterker seg selv.

Noen nettverk, som Twitter, behandler hyperlenkene litt bedre. Andre, mer usikre sosiale medier, er langt mer paranoide. Instagram – eid av Facebook – tillater ikke publikum å forlate dem i det hele tatt. Du kan legge en nettadresse sammen med bildene dine, men den vil ikke føre noen steder. Mange mennesker begynner de daglige nettrutinene sine på disse blindgatene av noen sosiale medier, og reisene deres slutter der. Mange er ikke engang klar over at de bruker internettets infrastruktur når de liker et bilde på Instagram eller kommenterer en venns Facebook-video. Det er bare en app.

Men hyperlenker er ikke bare nettets skjelett: De er også dets øyne, en veiviser til dets sjel. Og en blind nettside, en uten hyperlenker, kan ikke se eller skue mot en annen nettside – og dette har alvorlige konsekvenser for nettets maktdynamikk.

Alle teoretikere har i større eller mindre grad satt det å se mot noe i forbindelse med makt, og for det meste på en negativ måte. Den som ser tar noe fra den som blir sett, og gjør henne til et maktesløst objekt, blottet for intelligens eller vilje. Men i nettsidenes verden funger det å se på en annen måte. Det bemyndiger. Når mektige nettsteder – si Google eller Facebook – ser på, eller lenker til, en annen nettside, da kobler de den ikke bare til – de gir den liv. Metaforisk sagt, så puster ikke nettsiden din uten dette bemyndigende blikket. Uansett hvor mange lenker du har lagt ut på en nettside, så er den både død og blind dersom ingen ser på den, og derfor ute av stand til å overføre makt til noen andre nettsider.

På den andre siden er det slik at de aller mektigste nettsidene er de som mange øyne er rettet mot. Akkurat som kjendiser som får en slags makt fra alle de millioner av øyne som til enhver tid er rettet mot dem, kan nettsider fange og distribuere sin makt gjennom hyperlenker.

Men apper som Instagram er blinde – eller nesten blinde. Blikkene deres retter seg bare innover, uvillige til å overføre noe av sin enorme makt til andre, og leder dem inn i en stille død. Konsekvensen er at nettsider utenfor de sosiale mediene dør.

Selv før jeg måtte i fengsel var hyperlenkenes makt i ferd med å bli svekket. Den største fienden deres var en filosofi som kombinerte to av de mest dominerende, og mest overvurderte, verdiene i vår tid: det nye og popularitet, reflektert i den måten unge kjendiser dominerer den ekte verdenen. Den filosofien er Strømmen.

Strømmen dominerer nå hvordan folk mottar informasjon på nettet. Færre brukere sjekker skikkelige nettsider på egen hånd. I stedet blir de matet med en endeløs strøm av informasjon som velges ut for dem av komplekse – og hemmelighetsfulle – algoritmer.

Strømmen betyr at du ikke behøver å åpne så mange nettsider lenger. Du trenger ikke flere faner. Du trenger ikke engang en nettleser. Du åpner Twitter eller Facebook på smartfonen din, og stuper uti. Fjellet har kommet til deg. Algoritmer har valgt alt for deg. Etter å ha registrert det du og vennene dine har lest eller sett på tidligere, forutsier de hva du kan ha interesse av å se. Det føles fantastisk å ikke kaste bort tid på å finne interessante ting på alle mulige nettsteder.

Men går vi glipp av noe her? Hva er det vi bytter bort mot effektivitet?

Hos mange apper er stemmegivningen vår – tomlene, plussene, stjernene, hjertene – sterkere knyttet til søte avatarer og kjendisstatus enn til innholdet i det som er lagt ut. Et briljant stykke tekst av en helt vanlig person kan falle utenfor Strømmen, mens tøvet til en kjendis kan oppnå mye oppmerksomhet.

Og ikke bare sidestiller algoritmene som ligger under Strømmen det nye og det populære med viktighet, de har også en tendens til å vise oss mer av det vi allerede har likt. Nennsomt overvåker disse tjenestene valgene våre, og skreddersyr nyhetsstrømmen vår med innlegg, bilder og filmer de tror vi har mest lyst til å se.

Popularitet er ikke noe galt i og for seg, men det har noen farer. I en fri markedsøkonomi er dårlige varer som selges dyrt dømt til å mislykkes. Ingen blir sinte om en stille kafé i Brooklyn med dårlig kaffe og uhøflige servitører går konk. Meninger er derimot ikke det samme som varer og tjenester. De forsvinner ikke selv om de er upopulære eller til og med onde. Historien har tvert imot vist oss at de fleste store ideene (og mange av de dårlige) har vært ganske upopulære over lengre tid, og at den marginale statusen deres bare har styrket dem. Synspunktene til minoriteter radikaliseres når de ikke kan bli ytret og anerkjent.

I dag er Strømmen de digitale medienes dominerende måte å organisere informasjon på. Vi ser det i ethvert sosialt nettverk og enhver mobilapp. Jeg har sett Strømmen hvor enn jeg har snudd meg helt siden jeg ble satt fri. Jeg antar det ikke vil ta lang tid før vi ser at også nyhetsnettsteder organiserer alt innholdet sitt etter de samme prinsippene. Strømmens dominerende posisjon gjør at store deler av nettet ikke bare støter vekk kvalitet – den utgjør også et forræderi mot det mangfoldet som det verdensomspennende nettet en gang lovte oss.

Hos meg er det ingen tvil om at mangfoldet når det gjelder emner og meninger er mindre på nettet i dag enn det var tidligere. Nye, annerledes og utfordrende ideer blir undertrykket av dagens sosiale nettverk fordi rangeringsstrategien deres prioriterer det populære og vanlige. (Ikke rart Apple hyrer redaktører som er ordentlige mennesker til nyhetsappen sin.) Men mangfoldet blir redusert på andre måter, og for andre formål.

Noe av det er visuelt. Ja, alle innleggene mine på Twitter og Facebook kan ligne på en personlig blogg på den måten at de samles i en motsatt kronologisk orden, på en bestemt nettside, med direkte nettadresser til hvert innlegg. Men jeg har veldig lite kontroll over hvordan det ser ut. Jeg kan ikke gjøre det særlig særegent. Siden min må følge en uniformert mal som designerne til det sosiale nettverket bestemmer for meg.

Sentraliseringen av informasjon uroer meg også fordi det lettere gjør at ting forsvinner. Etter at jeg ble arrestert, stengte leverandøren nettsiden min fordi jeg ikke kunne betale de månedlige avdragene. Men jeg hadde i det minste en kopi av alle innleggene mine i en database på min egen nettserver. (De fleste bloggplattformene pleide å la deg få lov til å overføre innleggene og arkivet ditt til din egen nettserver, men de fleste plattformene lar deg ikke få gjøre det i dag.) Selv om jeg ikke hadde gjort det, kunne internettarkivet tatt en kopi. Men hva om profilen min på Facebook eller Twitter plutselig stenges? De nettstedene blir nok ikke borte med det første, men det er ikke altfor vanskelig å se for seg en dag da mange amerikanske nettsteder stenger profilene til alle som kommer fra Iran på grunn av sanksjoner. Om det skjedde, kunne jeg kanskje lastet ned innleggene jeg hadde hatt i noen av dem, og la oss anta at kopien lett kunne overføres til en annen plattform. Men hva med den unike adressen til profilen min på det sosiale nettverket? Kunne jeg ha krevd å få den tilbake senere, etter at noen andre hadde tatt den? Domenenavn bytter også eiere, men det å håndtere den prosessen er enklere og mer oversiktlig – særlig siden det er et økonomisk forhold mellom deg og den som selger, noe som gjør at den i mindre grad er utsatt for brå og uklare avgjørelser.

Men det skumleste resultatet av informasjonssentraliseringen i de sosiale nettverkenes æra er noe annet: Det gjør oss alle langt mindre mektige i forhold til regjeringer og store bedrifter.

Stadig flere sivile blir utsatt for overvåking, og det blir bare verre ettersom tiden går. Kanskje den eneste måten å holde seg utenfor overvåkingsapparatet på er å legge seg i en hule for å sove, selv om du ikke greier å gjøre det i tre hundre år.

Det å bli sett er noe vi alle etter hvert må venne oss til og lære å leve med, og det har dessverre ikke noe å gjøre med hvilket land vi bor i. Ironisk nok er det slik at de landene som samarbeider med Facebook og Twitter vet mer om innbyggerne sine enn de landene, som Iran, der staten har et hardt grep om nettet, men ikke har tilgang til de sosiale mediene.

Det som er enda mer skremmende enn å bli sett, imidlertid, det er å bli kontrollert. Når Facebook vet mer om oss enn foreldrene våre med bare 150 tomler opp, og bedre enn kjæresten vår med bare 300 tomler opp, fremstår verden ganske forutsigbar for både regjeringer og firmaer. Og forutsigbarhet betyr kontroll.

Nettet var ikke ment å være et slags fjernsyn da det ble funnet opp. Men enten vi liker det eller ei, er det nettopp det nettet ligner på i stadig større grad: lineært, passivt og navlebeskuende.

Middelklasseiranere, i likhet med de fleste andre folk i verden, er glødende opptatt av nye trender. Tings nytteverdi og kvalitet kommer ofte i andre rekke. På begynnelsen av 2000-tallet var det å skrive en blogg noe som gjorde deg kul og trendy, rundt 2008 kom Facebook, deretter Twitter, så Instagram, og ingen vet hva som blir det neste. Men jo mer jeg tenker på disse endringene, jo mer forstår jeg at til og med alle bekymringene mine kan ha vendt seg i feil retning. Kanskje uroer jeg meg for feil ting. Kanskje er det ikke egentlig hyperlenkens død og sentraliseringen.

Kanskje er det det at selve teksten forsvinner. Det var nå engang slik at de første som var på nettet brukte tiden på å lese nettmagasiner. Deretter kom blogger, deretter Facebook, deretter Twitter. Nå er det Facebook-videoer og Instagram og Snapchat folk bruker mest tid på. Det er mindre og mindre tekst å lese på sosiale nettverk, og flere og flere videoer, flere og flere bilder å se på. Er vi vitner til at det å lese på nettet forfaller til fordel for det å se og lytte?

Blir denne trenden drevet fremover av folks endrede, kulturelle preferanser, eller er det slik at folk følger de nye lovene til sosial nettverksvirksomhet? Jeg vet ikke – det må forskerne finne ut – men det er som en gjenoppliving av de gamle kulturkrigene. Nettet begynte som en imitasjon av bøker, og var i mange år tungt dominert av tekst, av hypertekst. Søkemotorer satte stor pris på disse greiene, og hele firmaer – hele monopoler – ble bygget på ryggene deres. Men etter hvert som antallet bildeskannere og digitale bilder og videokameraer vokser eksponensielt, ser alt dette ut til å endre seg. Søkemotorer begynner å legge til avanserte bildegjenkjenningsalgoritmer. Annonsekronene strømmer den veien.

Men altså, Strømmen, mobilapplikasjoner og bevegelige bilder: De er alle tegn på hvordan vi beveger oss fra et bok-internett til et fjernsyns-internett. Vi ser ut til å ha gått fra en ikke-linær form for kommunikasjon – knutepunkter og nettverk og lenker – til en som er lineær, med sentralisering og hierarkier.

Nettet var ikke ment å være et slags fjernsyn da det ble funnet opp. Men enten vi liker det eller ei, er det nettopp det nettet ligner på i stadig større grad: lineært, passivt og navlebeskuende.

Er vi vitner til at det å lese på nettet forfaller til fordel for det å se og lytte?

Når jeg logger meg inn på Facebook, begynner det personlige fjernsynet mitt. Jeg behøver bare å skrolle: Nye profilbilder, små meningsytringer om aktuelle begivenheter, lenker til nye historier med korte beskrivelser, annonser og selvfølgelig selvavspillende videoer. Av og til liker jeg et innlegg eller deler det, jeg leser folks kommentarer eller kommenterer selv, eller åpner en artikkel. Men jeg forblir hos Facebook, og det fortsetter å kringkaste det jeg måtte like. Dette er ikke det nettet jeg kjente da jeg ble satt i fengsel. Dette er ikke nettets fremtid. Denne fremtiden er fjernsyn.

Kanskje alt dette er en naturlig evolusjon for en teknologi. Men jeg kan ikke lukke øynene mine for det som skjer: Den intellektuelle kraften og mangfoldet forsvinner, og det store potensialet det kunne hatt i våre vanskelige tider. Før var nettet mektig og seriøst nok til å sende meg i fengsel. I dag føles det ikke som stort mer enn underholdning. Og det i så stor grad at selv ikke Iran tar noen – Instagram, for eksempel – seriøst nok til å blokkere dem.

Jeg savner det at folk tok seg tid til å utsette seg selv for ulike meninger, og tok seg bryet med å lese mer enn et avsnitt eller 140 tegn. Det er det nettet jeg husker fra tiden før jeg ble satt i fengsel. Det er det nettet vi må redde.

Oversatt av Thomas Reinertsen Berg.

Mer fra Essay