«Om vi kaller det raser eller befolkningsgrupper er ikke så viktig.»
---
Oppvask etter Hjernevask
---
HJERNEVASK I kjølvannet av min kronikk i Morgenbladet om raser hos mennesker har det kommet tre motinnlegg. Frode Helland fastholder sin kritikk av Hjernevask-episoden om rase, som han mener var tendensiøs, men utfordrer i liten grad mine poenger om genetisk variasjon hos mennesket. Vi tolker et tv-program ulikt, og det må være fair.
Ingvild Agledahl kritiserer meg for å bruke begrepet «sorte» i et avsnitt som omhandler mennesker med opprinnelse fra Afrika sør for Sahara. Til det er det bare å replisere at andre betegnelser på denne folkegruppen er belastede.
Det siste motinnlegget, av Jon Kyllingstad og Ageliki Lefkaditou, inneholder imidlertid kritikk av faglig karakter og fortjener derfor et mer utdypende tilsvar.
Jeg leser mye skinnuenighet mellom Kyllingstad/Lefkaditou og meg selv. Det er et empirisk faktum at mennesket fremviser genetisk variasjon, og at denne er geografisk strukturert, til dels på komplekst vis.
Videre er vi enige om at det kan være nyttig å operere med kategorier selv om variasjonen egentlig er kontinuerlig eller kun delvis kategorisk. Det er greit å operere med hann- og hunnkjønn selv om det er masse variasjon innen begge kjønn. Enigheten stopper tilsynelatende ved genetisk variasjon hos mennesker.
Kyllingstad og Lefkaditous første innvending mot at det finnes menneskeraser er at den genetiske variasjonen innen befolkningsgrupper er større enn forskjellen mellom dem. Dette kriteriet inngår ikke i normale definisjoner innen biologisk klassifikasjon.
Rase er ikke definert etter noen matematisk formel i biologien, men brukes når organismer fremviser geografisk strukturert variasjon.
Deres neste innvending er at variasjonen på noen enkelte gener ikke sammenfaller med utbredelsen av afrikanere, europeere og asiatere. Dette er riktig for de aktuelle genene. En fordelaktig mutasjon har det med å spre seg. Men ser vi på det store bildet, genetisk variasjon over hele menneskegenomet, ser vi en relativt klar geografisk strukturering med fem hovedgupper: Afrika sør for Sahara, Eurasia med Nord- Afrika, Sørøst-Asia, Amerika og Oseania med Australia. Genetikken kommer altså frem til de samme hovedgruppene som tidligere tiders fysiske antropologer mente å gjenkjenne.
Tredje innvending er at det finnes gradvise overganger mellom befolkningsgrupper. For eksempel er det ikke noe knivskarpt skille mellom kaukasisk og østasiatisk utseende om du reiser fra Europa til Kina. Slik er verden. Himalaya og kaldere klima under siste istid isolerte lenge befolkningsgruppene i øst og vest.
I nyere tid har kontakten økt, folk har fått barn med hverandre og i dag har vi en fin overgangssone mellom de to befolkningsgruppene i Sentral-Asia.
Slike overgangssoner er på ingen måte unikt for mennesket. Knivskarpe skiller i kontaktssoner forventes kun når ulike arter møtes, ikke når raser møtes.
Ordet rase er kontroversielt anvendt på mennesket. Årsakene til dette er imidlertid historisk/politiske, og ikke biologiske. Slik begrepet brukes på andre organismer, geografisk strukturert arvelig variasjon, er det biologisk sett neppe gode argumenter mot eksistensen av menneskeraser.
Om vi kaller det raser eller befolkningsgrupper er ikke så viktig, men å ha et språk for ulikt genetisk opphav har vitenskapelig verdi, for eksempel innen medisin og innen studiet av menneskets evolusjonære historie. Derimot er det all grunn til å imøtegå ideer om forskjellsbehandling og diskriminering basert på genetisk opphav.
Glenn Peter Sætre
Professor i biologi, Universitetet i Oslo