Peter Handke: En uforsvarlig pris?

IBSENPRISEN

I kontroversen over pristildelingen til Petter Handke hevder Morgenbladet kulturredaktør Ane Farsethås i Morgenbladet 12. september at juryens fremgangsmåte og argumentasjon gjør det unødig vanskelig for seg selv og for sin kandidat. Men argumentasjonen hun selv fremmer, har mange slagsider. Ja, den bygger faktisk på estetiske klisjeer snarere enn solide argumenter.

En av disse klisjeene er den modernistiske påstanden om at det finnes et domene som heter «ren kunst». Et domene som i motsetning til kunstens komplekse væremåte, skal være frikoblet fra livet og enhver etisk og sosiopolitisk betraktning. Et slikt domene er selvfølgelig en ideologisk konstruksjon, et fantasifoster som forveksler kunst med en akterutseilt modernistisk estetisk forståelse.

Dersom kulturredaktøren virkelig tror på vrøvlet om «ren kunst», bør hun i det minste fortelle leseren hva denne ideen går ut på, hvor den stammer fra, hvilke erkjennelsesprosesser eller teorier den bygger på og hvilken kognitiv vitenskap den henter sine begrunnelser fra. Ved å introdusere begrepet «ren kunst», gikk kulturredaktøren selv i den samme formalistiske hengemyren hun anklaget juryen for å vasse i.

Hva ellers kunne juryen forsvare Handke med, hvis ikke formalismen? For innholdet i bøkene hans er uunngåelig kompromittert. Det schizofrene skillet mellom kunst og livet, som kulturredaktøren argumenterer for, har alvorlige implikasjoner for kunstens funksjon i samfunnet, men ikke minst for kunstnerens myndighet og integritet.

Farsethås er heller ikke heldig når hun prøver seg med et tilsynelatende logisk argument, slik som dette: «De færreste har i dag problemer med å omfavne to synspunkter som like sanne: 1) Knut Hamsun skrev bedre enn de fleste 2). Knut Hamsun var nazist, og støttet med vitende og vilje det nazistiske regimet.» Jeg ser ingenting i dette argumentet som tilsier at Hamsuns nazistiske livssyn ikke har sivet inn og overrislet innholdet i hans litteratur. Det er ingenting i dette argumentet som taler for at det er vanntette skott mellom kunst og livet. Nå er det slik at Knut Hamsun fikk nobelpris i litteratur i 1920, altså lenge før hans nazisympatier utviklet seg og kom til overflaten. Hamsun ville mest sannsynlig ikke fått noen nobelpris i litteratur etter andre verdenskrig. Farsethås argument har også andre implikasjoner: Tenk om Hitler (som også hadde kunstneriske ambisjoner) hadde skrevet like bra eller enda bedre enn Hamsun, ville du da gitt ham nobelpris i litteratur? Og i så fall når da – etter å ha stilt ham for retten (hvis dette var mulig) eller før? Det å skrive bedre enn de fleste behøver ikke nødvendigvis å kvalifisere til heder og pris.

Når det gjelder Handkes innflytelse over generasjoner av norske forfattere, tenk på Louis-Ferdinand Céline, den franske forfatteren. Han også skrev bedre enn de fleste, han også var en banebrytende stilist som hadde stor innflytelse på generasjoner av forfattere, fra Jean-Paul Sartre, Samuel Beckett, Raymond Queneau og Roland Barthes til Jean Genet, Le Clézio og Robbe-Grillet. Célines innflytelse begrenset seg ikke bare til Frankrike, den kan også oppspores hos forfattere som Charles Bukowski, Henry Miller, Jacques Kerouac, Willian S Burroughs, Gunter Grass, osv. Men, Céline – i likhet med Hamsun – var en ihuga nazist og en antisemitt av verste sort. Riktignok fikk han ikke noen nevneverdige priser, men han ble heller ikke umyndiggjort slik Hamsun ble det. Han ble stemplet som kollaboratør og dømt in absentia etter at han flyktet til Danmark etter krigen. Céline fornektet seg aldri. Tvert i mot, han fastholdt sitt standpunkt til slutt ved å benekte holocaust og fortsatt anklage jøder for utbytting. I januar 2011 bestemte den daværende franske kulturminister Frédéric Mitterand, riktignok etter påtrykk fra den berømte nazijegeren Serge Klarsfeld, å stryke Céline fra den feirede listen over nasjonale ikoner. Klarsfeld, som også var leder av stiftelsen for deporterte fransk-jødiske barn, mente at det var et hån mot holocaustofrene å feire en slik person som en nasjonal helt.

Det stiller seg ikke annerledes med Peter Handke. Vi vet at hans lojalitet og forsvar av Slobodan Milošević’ nasjonalistiske og morderiske regime er uforsvarlig, med mindre man er tilhenger av tankegangen og verdiene som slakterne fra Srebrenica representerte.

Vi vet at det finnes et domene, en væremåte for kunst, men intet domene som heter «ren kunst». Vi vet også at kunstnere, i likhet med alle andre i samfunnet, må gis den respekt og heder de fortjener, og det gjør vi best ved å holde dem ansvarlig for sine standpunkter og handlinger. Vi gjør det ikke ved å umyndiggjøre dem og frarøve dem eierskap over sin egen kunst ved å dissosiere dem fra den.

Samir M'kadmi
Billedkunstner og kurator