09:24 - 18. juli 2013

Om å se forskjeller

Verdig: Den «svevende trappen» med kunst fra Pablo Picasso og Odd Tandberg. Der sovjetiske monumentalbygg fikk deg til å føle deg liten og ubetydelig, gir Viksjøs bygning en følelse av å være en aktet gjest, skriver Mari Hvattum. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/Foto: Teigen
«Det var synd Hol tok heisen.»

REGJERINGSKVARTALET

Kunstner Dag Hol sa til Morgenbladet 12. juli at han vil rive regjeringskvartalet fordi det minner ham om Sovjetarkitektur. Som Hol er jeg gammel nok til å ha tilbrakt mye tid i det kommunistiske Øst-Europa. Jeg bodde en stund i en Soviet-style drabantby i Tsjekkoslovakia, i tolvte etasje i en høyblokk av betong. Det var triste greier. Endeløse rekker med grå blokker – den eneste variasjonen var merkene etter vannskader på de prefabrikerte betongelementene. Blokka jeg bodde i var bygget samme år som Y-blokka til Erling Viksjø, men ellers hadde de to bygningene fint lite til felles. Der kommunistarkitekturen var preget av masseproduksjon, minimumsløsninger og elendige materialer, er Viksjøs bygninger gjennomdesignede, med utsøkte materialer og vakre rom. Og der de sovjetiske monumentalbyggene fikk deg til å føle deg liten og ubetydelig, gir Viksjøs bygninger mer en følelse av å være en aktet gjest. Den som har kikket opp mot overlyset på toppen av Y-blokkas vakre spiraltrapp, eller gått nedover den «svevende» trappen i Høyblokka, akkompagnert av Inger Sitters og Carl Nesjars relieffer, har oppdaget det. Det var synd Hol tok heisen.

Som med mye modernisme, krever det litt innsats å bli kjent med regjeringskvartalet. Men dersom man ser lenger enn til det rå førsteinntrykket, oppdager man bygninger av sjelden kvalitet, med en grad av gjennomarbeiding som det er nærmest umulig å oppnå i dag. Med kobber, teak, naturstein og betong skapte Viksjø en raus og robust arkitektur for det moderne Norge. Han lette uopphørlig etter måter å lage vakre betongoverflater på, og patenterte naturbetongen i 1955 etter mange år med eksperimentering. Ved å bruke rund småstein som tilslag i forskalingen og så sandblåse det hele til slutt, kunne man skape varierte overflater der hver vegg er forskjellig. Man kunne dessuten bruke veggene nærmest som lerret. En hel generasjon norske og internasjonale kunstnere fikk anledning til å teste ut naturbetongens relieffvirkninger. Resultatet ble den unike samlingen kunstverk som preger nesten hver eneste vegg i regjeringskvartalet, utført av Tore Haaland, Odd Tandberg, Kai Fjell, Inger Sitter, Carl Nesjar og Pablo Picasso.

I motsetning til det som er blitt hevdet, handler ikke dette om totalitær kunstpolitikk eller «ensretting av folket». Det handler heller ikke først og fremst om stygt eller pent. Uansett hvordan man måtte vurdere disse bygningenes estetiske kvaliteter, er regjeringskvartalet et unikt vitensbyrd om det norske sosialdemokratiets ambisjoner og idealer i tiårene etter krigen. Det var en periode som var på jakt etter en moderne monumentalitet. Arkitekter og kunstnere søkte et formspråk som kunne gi verdighet til det moderne demokratiet, uten å måtte ty til klassisismens konvensjoner. De lyktes. Regjeringskvartalet ble faktisk et moderne monument, som minner, ikke om kommunistdiktatur, men snarere om den norske etterkrigstidens robuste fremskrittoptimisme. Det er en påminnelse vi stadig vekk trenger.

 

Mari Hvattum

Professor, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.