05:09 - 14. juni 2013

Arrpleie i Regjeringskvartalet

VG-monteren: Vi er i ferd med å fjerne de siste synlige spor etter det vi aldri må glemme. Foto: Elin Andreassen
«Råskapen i det grufulle blir temmet, kontrollert og justert til et smertenivå vi kan tåle.»

22. JULI

Ennå, etter nesten to år, ligger regjeringsbyggene i mørke – pakket i presenning og med kryssfiner i vindusrammene. Over gaten er VG-bygget, med siste utgave i en monter på gatenivå. Som i mange andre montrer på gatenivå er glasset smadret. På innsiden henger VG fra 22. juli 2011. Det knuste glasset er ikke smålig hærverk. Det er terroranslaget.

Det rører seg i ryggmargen når du forstår dette. Monteren er en tidskapsel, og inni er tiden da terroren var et annet sted. Hjerteskjærende normalitet. Regnfulle dager sist i fellesferien, «Hold ut regnet – til uken blir det mye SOL». Det knuste glasset er øyeblikket da terroren traff. 15:25. Da hadde terroristen allerede forlatt åstedet, og var på vei til den groteske finalen på Utøya. Utenfor det krakelerte glasset er den ufattelige brutaliteten, smerten og sorgen.

De bandasjerte regjeringsbyggene reflekterer den absurde skalaen av angrepet, lar oss skjønne og forstå. Men det er monteren utenfor VGs redaksjon som treffer oss i magen.

Fantes det andre autentiske spor etter terroranslaget? Sannheten finnes i detaljene. Tusenvis av reflekser i jorden rundt trærne var ikke is fra nattens frost, men knust glass fra kald terror. Flenger i barken på trær som hadde overlevd, noen steder satt glassbiter ennå fast. Raden av bøyde rør foran inngangen til høyblokka var restene av nedblåste lyktestolper. En enslig uttørret rose i porten til høyblokka, fortsatt med stilken i sin lille engangsbeholder. Dette var omtrent det vi kunne se.

Å tilbakeføre hverdagen er nødvendig, men ryddingen og restaureringen i regjeringskvartalet strekker seg forbi funksjonaliteten. Åpenbart er dette også omfattende pleie av terrorens arr. Det synes som om at det langsiktige målet er å fjerne alle direkte spor. I skarp kontrast står ennå VG-monteren, tvers over gaten, med sitt håndgripelige budskap, nøyaktig der den sto midt i det verste. Enn så lenge.

Et søk på nettet forteller at VG-monteren har vært utgangspunktet for utstillingen «Yesterday’s news» (Ahmad Ghossein, Oslo Kunstforening 2012). Ghossein intervjuet mennesker som stoppet opp ved avispanelet. Monteren kunne etter dette fått stå og være det den er: et sted å møte sine egne følelser, uforberedt og nakent. Men VG ønsker å bytte ut monteren med en digital nyhetstavle, og har donert den til staten ved Koro (Kunst i det offentlige rom, og produsent for minnestedene etter 22. juli). Planen er å flytte den til bussskuret på motsatt side av gaten, mot regjeringskvartalet. Det skal skje nå, i slutten av juni.

Det er gledelig at monteren tas vare på, men er det mulig å flytte den uten at symbolladningen blir værende igjen der den sto? Er ikke den eksakte plasseringen like viktig som panelets innhold? Å endre plasseringen er som å redigere avisen fra 22. juli på ny. Det er å gjøre monteren til noe annet, til en representasjon av seg selv, et kunstobjekt med behov for forklaring som reduserer folks mulighet til å oppdage den selv. KORO ser åpenbart betydningen av plasseringen, kanskje VG også. Avgjørelsen om flytting er sannsynligvis truffet i enden av en lang rekke kompromisser. Men kunne Koro argumentert hardere for betydningen av plassering og autentisitet? Kanskje burde Riksantikvaren engasjere seg i mer enn de rystede regjeringsbyggene? Uansett, det er VG som sitter med nøkkelen til monteren, både dens innhold og dens fremtid. Kan de overtales til å bruke den?

Det er tankevekkende at autentiske spor etter alvorlige traumer nesten aldri får stå som de er. Vi tildekker og fjerner, og arrene omgjøres til representasjoner som tilbakeføres til offentligheten som monumenter, museer, kunst og minnesteder. Råskapen i det grufulle blir temmet, kontrollert og justert til et smertenivå vi kan tåle. Vi snakker om «det vi aldri må glemme», men de vondeste minnene blir nesten alltid ryddet bort. Resten har en tendens til å forsvinne av seg selv.

Vår interesse for arrpleien i regjeringskvartalet er knyttet til deltakelsen i RuinMemories, støttet av Norges forskningsråd. I juni presenteres nettutstillingen «Managing the scars of terror». Vi håper VG har rom for monteren sin, både dens innhold og plassering – der den tok imot slaget, på redaksjonens dørterskel, der den fortsatt står, merket, men trassig og standhaftig.

Elin Andreassen

Billedkunstner, Trondheim

Hein B. Bjerck

Professor i arkeologi, NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.