Med biologi som ideologi

KUNNSKAPSPOLITIKK

Kristian Gundersen fortsetter 25. mai å konstruere forholdet mellom natur- og samfunnsvitenskap som en konflikt mellom en «sannhetsproduserende» og biologisk basert samfunnsanalyse og en «ideologiproduserende» konstruktivisme uten interesse for empirisk og biologisk forskning. Denne inndelingen er problematisk av flere grunner, og jeg har forsøkt å fremme et annet perspektiv. Men det skal ikke Gundersen ha noe av. Han fortsetter å tillegge meg en rekke meninger jeg ikke har, og plasserer meg blant ideologiprodusentene.

For det første har jeg ikke argumentert mot biologi, men mot biologi som samfunnsfag. I mange år har jeg hatt gleden av nære samarbeid med dyktige biologer og andre naturvitere. Så å si daglig forholder jeg meg til biologisk forskning i mitt arbeid med spørsmål om miljø og utvikling. Biologi er et viktig fag for å forstå naturen – og også for å forstå menneskets natur, men gir begrenset innsikt om menneskenes samfunn. Biologi er med andre ord ikke et samfunnsfag.

Om denne debatten mellom «de to kulturene» skal bevege seg fremover og bli noe annet enn en skyttergravskrig, er første bud å respektere hverandres fagfelt. Relativt få samfunnsvitere vil drømme om å belære Gundersen om molekylærbiologi. Men molekylærbiolog Gundersen insisterer derimot på at hans fagbakgrunn også gir ham innsikt i samfunnsvitenskap.

Jeg valgte å engasjere meg i denne debatten da Gundersen brakte sin biologisk-baserte ideologi, malthusianismen, inn på mitt fagfelt, nemlig miljø og utvikling i Afrika. De siste 25 årene har jeg brukt mye tid på empirisk forskning om forholdet mellom befolkning, ressursbruk og miljø. På dette feltet finnes det en rekke malthusianske påstander om for eksempel ørkenspredning, overbeiting, avskoging og utpining av næringsstoffer i jordsmonnet. En del av forskningen min på dette området har jeg gjennomført i samarbeid med naturvitere. Denne forskningen gir ingen grunnlag for å bekrefte de malthusianske påstandene.

Dette er i tråd med konklusjonene til annen internasjonal forskning som er basert på grundige empiriske undersøkelser. Til tross for et svakt forskningsfundament spiller likevel den malthusianske ideologien en sentral rolle i politikkutforming. En grunn til dette er at sterke interesser ser seg tjent med denne betraktningsmåten. Dette er blant annet bistandsorganisasjoner, afrikanske myndigheter og en del naturvitere. Disse aktørene har behov for å presentere lokal ressursbruk som et problem. Dermed kan de selv på ulikt vis fremstå som problemløsere.

Selv om Gundersen ynder å fremstille seg selv som «sannhetssøkende» er det intet i hans tidligere innlegg som tyder på noen form for nysgjerrighet. Han fremstår snarere som en ideologiprodusent på vegne av biologisk synsing om samfunnsforhold og uten interesse for hva empirisk forskning faktisk sier.

Tor A. Benjaminsen
Professor i utviklingsstudier
Universitetet for miljø- og biovitenskap