Biologi og makt

KUNNSKAPSPOLITIKK

I Morgenbladet 27. april skrev jeg at det er god grunn til å engste seg for en biologisering av samfunnsvitenskap som blant annet Kristian Gundersen har tatt til orde for. I sitt svar (Morgenbladet 11. mai) tillegger han meg imidlertid meninger jeg ikke har.

For det første har jeg ikke hevdet at holocaust var et resultat av sosiobiologi. Jeg brukte snarere dette som eksempel på at ikke alle folkemord er forårsaket av overbefolkning. For det andre mener jeg slett ikke at vitenskap bør legges inn under ideologisk kontroll. Derimot synes jeg det er viktig å påpeke at påstått upolitisk vitenskap også utføres innen ideologiske rammer.

At sosiobiologi og malthusianisme bidro til å legitimere kolonialismen, er godt dokumentert. På 1800-tallet fantes det faktisk kritiske røster som russeren Alekseivitsj Kropotkin og franskmannen Elisée Reclus som nettopp viste hvordan datidens biologisering av samfunnsfag tjente koloniale interesser. Likeledes konkluderte den franske naturgeografen De Gironcourt, etter en ekspedisjon i 1908–1909, at det var introduksjonen av dampbåter på Nigerelven og damplokomotivet som var hovedårsak til avskoging i Sahel og ikke nomaders og småbønders bruk av skog og beiteland. Dette var stikk i strid med hva dominerende franske biologer som Aubreville, Adam og Lavauden hevdet om afrikanernes voksende befolkning som årsak til avskoging og ørkenspredning.

Siden disse biologene også hadde sentrale posisjoner i det koloniale maktapparatet, fikk deres konklusjoner praktiske politiske konsekvenser i form av strenge lover med bøtlegging og fengsling av lokalbefolkning for «ureglementert» bruk av skog og beiteland. I tillegg vet vi i dag, ikke minst takket være noen biologers forskning de siste 25 årene, at datidens biologer feilaktig tolket naturlige svingninger som resultat av menneskelig aktivitet, og at de ikke forsto naturens egen evne til å ta seg inn igjen i disse tørre områdene.

Fremdeles er imidlertid et malthusiansk tankegods dominerende innen utviklingspolitikk i Afrika. En tanke om at eksponentiell vekst i befolkning og ressursbruk er hovedårsak til miljøproblemer, fattigdom og konflikter, dominerer både bistanden og afrikanske staters politikk. Dette er med på å legitimere restriksjoner på lokal utnyttelse av naturressurser, noe som ofte fører til mer fattigdom. Kritikk av dette betyr ikke at befolkningsvekst er irrelevant som årsaksfaktor. Det betyr bare at det er mange andre faktorer som også spiller inn og som ofte motvirker effekten av befolkningsvekst, noe mange biologer har en tendens til å glemme. Eksempler på dette er teknologisk endring, organisering, bruk av arbeidskraft på nye måter og utvikling av ulike former for institusjoner. Det finnes mye forskning som støtter dette – blant annet min egen.

Biologisering av samfunnsvitenskap har altså lange tradisjoner og har bidratt til undertrykking og overgrep. Dette har i praksis vært elitens politikk og maktutøvelse kamuflert som upolitisk vitenskap. Det er i denne sammenheng vi må se Gundersens ønske om mer biologisk analyse.

Tor A. Benjaminsen
Professor i utviklingsstudier
Universitetet for miljø- og biovitenskap