RASEHYGIENE
Jeg setter pris på at Espen Søbye i Morgenbladet 16. september nevner min artikkel i Historisk Tidsskrift i 1980 som et startpunkt for forskning på rasehygienens historie i Norge. Imidlertid gjør han naturvitenskapen ansvarlig for rasehygienens sosialpolitiske eksesser. Min artikkel hevder tvert imot at fremskrittene i biologisk vitenskap, spesielt genetikk, var en hovedkilde til kritikk av rasehygieniske ideer. Når rasehygienisk tenkning og politikk ble sterkt moderert i mellomkrigstiden, og stort sett oppgitt i løpet av 1940-årene, hadde det to hovedårsaker: En politisk radikalisering som startet med første verdenskrig og den nye genetikk som ble grunnlagt omkring 1910. Søbye skriver: «Det fantes ikke prester, jurister eller historikere blant de ledende talsmennene for rasehygienen. De hadde alle naturvitenskapelig utdannelse.» Men som det fremgår av min artikkel fra 1980 var de fleste støttespillerne til den fremste norske aktivisten for rasehygiene, Jon Alfred Mjøen, humanvitere og ikke naturvitere. Da han ble angrepet i 1915, rykket juristen Trygve Wyller og teologen og filosofen Kristian Birch-Reichenwald Aars raskt ut til hans forsvar. I 1918 ble han varmt forsvart av Alfred Eriksen, prest med doktorgrad i psykologi, og Wilhelm Keilhau, kjent økonom og økonomihistoriker.
Nils Roll-Hansen
Professor emeritus i filosofi