Hjernevask
I Morgenbladet 9. juli gir Thomas Hylland Eriksen en bred fremstilling av sin egen oppfatning av postmodernisme, sosial konstruktivisme og kulturrelativisme og sammenhengen mellom disse begrepene. Hans innlegg er i utgangspunktet et svar på Lena Lindgrens kommentarartikkel i Morgenbladet 2. juli, men det er tydelig at debatten i kjølvannet av Harald Eias Hjernevask spøker i bakgrunnen.
Han gjør et stort nummer av at postmodernisme og sosial konstruktivisme ikke er det samme, siden sistnevnte etter hans oppfatning kun er en metode. Ifølge Hylland Eriksen tar en sosialkonstruktivist overhodet ikke standpunkt til underliggende fakta og realiteter. Det er imidlertid ikke vanskelig å finne tallrike eksempler fra de siste 30 årenes vitenskapsfilosofiske debatt på at sosiale konstruksjoner har en kjedelig tendens til å overskygge og kvele objektive fakta med ganske absurde resultater. Dette ble også overbevisende demonstrert i TV-serien Hjernevask, hvor blant annet enkelte kjønnsforskere avslørte en arrogant forakt for naturvitenskapelige disipliner med klar relevans for deres egen virksomhet. Kjønn var i deres snevre forskningsghetto kun en sosial konstruksjon, som åpenbart kan velges fritt fra en meny. Det problematiske er at slike holdninger ikke bare er absurde og komiske som livsfjernt tankespinn, men at de i verste fall kan få samfunnsmessige konsekvenser som grunnlag for politiske beslutninger.
Hylland Eriksen bruker overraskende nok et lengre avsnitt til et noe forsinket oppgjør med Richard Dawkins, som angivelig ikke har forstått hva sosial konstruktivisme og kulturrelativisme er. Ifølge Hylland Eriksen er kulturrelativisme «ikke en metode for å sette karakterer på ulike kunnskapssystemer». Vel, Dawkins har vel som mange andre fått den oppfatning at kulturrelativisme nettopp ikke setter karakterer, men tvert imot mener at alt er like bra. Også her illustrerer Hjernevask at terrenget ikke stemmer med Hylland Eriksens kart. De ovenfor nevnte kjønnsforskerne delte generøst ut karakterer til andre forskingsfelter, fortrinnsvis strykkarakter. Det burde være innlysende, uten at vi går inn i noen ny positivismedebatt, at slike holdninger er både provoserende og uakseptable, forutsatt at man legger til grunn at objektive fakta finnes og kan kartlegges med logikk og stringent vitenskapelig metode uten ideologiske føringer.
På bakgrunn av Hylland Eriksens antydete nostalgiske omtale av Frankfurterskolens første generasjon, kan man dessverre få en mistanke om at han har en viss sans for Horkheimer og kollegers «revolusjonære teleologi» og forskning drevet av intervensjonsønsker. Dette er holdninger som etter min oppfatning er «malplasserte og lite produktive» i virkelig forskning. Hylland Eriksen sier avslutningsvis om kjønnsforskerne at «ingen kan beskylde dem for ukritisk å reprodusere de dominerende kategoriene i samfunnet». Nei, men de produserer derimot ukritisk nye og absurde kategorier. Er dette vitenskap?
Stig S. Frøland
Professor, dr.med.