Annonse

Annonse

04:00 - 16. april 2010

Å gripe tigeren i halen

Gjesp eller brøl? Harald Eia har ikke spurt politikerne om deres roller – å prøve å temme tigeren med bare nevene er selvmord, skriver Jon Gulbrandsen. Foto: Scanpix

Hjernevask

Harald Eia har gjennom fjernsynsprogrammene sine vist at store deler av norsk samfunnsforskning er politisert, og en hel nasjon reagerer med vantro på at samfunnsforskere fører sirkelslutninger i stedet for å tenke. At det norske samfunnet er politisert er neppe noen nyhet, men det som forbauser er at landets mektigste samfunnsvitere demonstrerer at de ikke er redelige. Men kanskje er det nettopp derfor de er mektige?

Også naturvitenskapen er i stor grad politisert, men i stedet for å være direkte underlagt politiske ideologier, styres den av programmer som effektivt parkerer både kreativitet og visjoner. Så veldig spreke ideer blir det ikke av slikt, men så er det heller ikke meningen: Ifølge tidligere universitetsdirektør Hanne Harlem måles ikke vitenskapelig suksess i nobelpriser, men i slike størrelser som «antall omvisninger av skoleklasser og andel kvinner i faste vitenskapelige stillinger». Regimet kalles «Mål og Resultatstyring». Det gjennomsyrer i dag hele det norske statsapparatet, og er hemmeligheten bak også andre statlige suksessforetak, slik som Jernbaneverket, NSB, UDI og Nav.

Favorittfaget blant norske politikere er likevel samfunnsfag, du kan telle på kaptein Kroks dårlige hånd hvor mange av dem som er realfagsutdannet. Mon tro hvorfor det er slik? En mulig ledetråd finnes i totalitære regimer, hvor også psykiatri, historie og juss går i politikkens tjeneste.

Det finnes også hjemlige eksempler på dette, slik som da psykiatriprofessor Nils Retterstøl erklærte Arnold Juklerød for paranoid, fordi han hadde påstått at et departementalt vedtak om å legge ned en skole var ulovlig, hvilket det senere viste seg å være. Jussens bidrag til denne lite ærerike disiplinen er om mulig enda større: På Universitetet i Oslo finnes det en avdeling under Institutt for Offentlig Rett som heter «Avdeling for Kvinnerett». Om avdelingen kan vi lese at «formålet er å bedre kvinners stilling i retten og samfunnet» og at «kvinnerett er en tverrfaglig disiplin innenfor kvinneforskningen», hvilket betyr at kvinnepolitikk er akseptert som juss.

I tillegg har professor Gunnar Grendstad avdekket at høyesterettsdommere som er utnevnt av Arbeiderpartiet har en tendens til å dømme i favør av staten og å sette individuelle hensyn til side. Grendstad forklarer fenomenet slik: «Høyesterett kan betraktes som et politisk organ når den i siste instans avgjør vinnere og tapere i kampen om ressurser og rettigheter i samfunnet.» Paralleller finnes også innenfor historiefaget, og mange hevder derfor, kanskje med rette, at Norge er på full fart inn i rekken av totalitære ettpartistater.

Politikkens mål er ideologisk kontroll over samfunnet – ikke å løse viktige samfunnsoppgaver, derfor er samfunnsfagene viktige. I disse gåtefulle fagene synes det meste å være mulig, og politikernes interesse for det samme blir på sett og vis forståelig, selv om det strider mot både logikk og moral. Og det har vi klart: Norske skoler er i dag blant verdens dårligste, familien ligger i ruiner, barna våre oppdras på institusjoner, farsrollen er definert ut, rettsvesenet korrumperer og forskningen forvitrer.

Sverige bruker i dag tre ganger så mye av nasjonalproduktet sitt til forskning som Norge, andre OECD-land bruker dobbelt så mye, og for få år siden brukte det finske mobiltelefonselskapet Nokia mer til forskning og utvikling enn hva Norge gjorde som nasjon. Da snakker vi imidlertid om naturvitenskap, for når det gjelder samfunnsvitenskap ligger Norge faktisk i verdenstoppen.

Men her dyrkes til gjengjeld de selsomste disipliner, slik som kysseforskning, lykkeforskning, kvinneforskning, museumsforskning og kirkeforskning, og her produseres doktorgrader i luftgitar, musikkterapi, hytteliv, husarbeid, og form og farge. Bladet Motor rapporterer om en kvinne som holder på med en doktorgrad om campingbiler og på Idrettshøgskolen har de funnet ut at hos kvinner som løper, beveger brystene seg ikke bare opp og ned som tidligere antatt, men faktisk i alle retninger.

Fra dette underlige tåkelandskapet kommer også pedagogene, som i flere tiår har latt basisfag som språk og matematikk forfalle til fordel for perifere fag som dans, hestefag og kroppsøving. De har befestet sin posisjon ved å kreve to års pedagogikkutdannelse for alle lærere, noe som nødvendigvis må skje på bekostning av den rene fagkunnskapen. Resultatet er blant annet at realister med doktorgrader ikke engang får lov til å undervise i grunnskolen og ender opp som langtidsledige, mens stillingsannonsene skriker etter enda flere pedagoger.

Så hvorfor kommer Norge på jumboplass i forskning, hvorfor kan ikke norske elever lenger matematikk og språk, hvorfor er farsrollen definert ut av lovverket og hvorfor havner norske rettsavgjørelser stadig vekk i Strasbourg?

Svaret er så innlysende at spørsmålet bare kan overleve i en verden hvor politikken er rendyrket, men dessverre nøyer Harald Eia seg bare med å registrere, og går dermed glipp av både årsaker og motiver. Selv om han vel må forstå at ikke noe av dette hadde latt seg gjennomføre uten solid politisk ryggdekning, og at motivene neppe kan være særlig aktverdige. Foreløpig tier politikerne om sine roller, men så er de heller ikke blitt spurt: Å holde en tiger i halen er god fjernsynsunderholdning, men å temme den samme tigeren med bare nevene vil være selvmord, også for Harald Eia.

Jon Gulbrandsen

dr.philos., biolog

Annonse

Mer fra Debatt