04:00 - 03. juli 2009

Tid for mannsfrigjøring!

Nok sagt om kvinnesynet i islam: Er det ikke på høy tid å redefinere de muslimske maskulinitetsidealene?

Mannsrollen og frigjøring: Med økt oppmerksomhet på mennene og mannsrollen kommer frigjøringen av den muslimske kvinnen til å gå fremover, skriver Shakil Rehman.

I min naivitet så jeg frem til intervjuene min søster Shabana og jeg skulle være med på for cirka ti år siden. Hun hadde akkurat debutert som stand-up komiker med selvironiske tekster om sin pakistanske bakgrunn. Temaet for intervjuene var æresdrap og tvangsekteskap. Jeg så på det som en mulighet til å presentere pakistanere fra en bedre side og ta avstand fra æresbegrepet. Til min store forbauselse ble Shabana forsøkt latterliggjort og marginalisert av enkelte pakistanere. En tydelig stemme langs denne linjen var den unge jusstudenten og menighetstalsmannen Abid Raja. Det ble ikke bedre da Shabana lot seg kroppsmale i Dagbladet par år senere. Jeg som storebror ble oppfattet som æreløs i en muslimsk forståelse av maskuliniteten. Ære og anerkjennelse er avhengig av om du kan forsørge din familie og om «dine» kvinner oppfører seg sømmelig slik islam krever det. Shabana var forut for sin tid når hun utfordret det menneskesynet som gjør forskjell på mennesker pga. kjønn, og blander kropp med skam for å kontrollere kvinner. At sjikaneringen lever i beste velgående fikk vi et bevis på i mai i år, da Shabana fikk stygge tilrop slengt etter seg av en pakistansk guttegjeng i Oslo. Miljøet var ikke klar for Shabana for ti år siden. Det er ikke klar for henne nå heller.

Gjennom årene tenkte jeg at i en human atmosfære som i Norge med en lang tradisjon for opplysning og kulturradikalisme, ville integreringen av det konservative muslimske miljøet gå seg til. Dette stemte til en viss grad. Innvandrere ble inkludert med respekt og toleranse under likhet og fellesskapsidealer. Noe jeg satte stor pris på. Men økt polarisering og stillstand i de muslimske miljøene viser at det er noe som ligger fast: Islams menneskesyn som setter premissene for menns forståelse av sin maskulinitet og rolle.

Uten å redefinere dette maskulinitetsidealet er det vanskelig å få til gjensidig respekt og integrering. Det har vært mye fokus på tvangsekteskap, kulturkollisjoner og voldelig islam. Med økt oppmerksomhet på mennene og mannsrollen kommer frigjøringen av den muslimske kvinnen og reform av religion også til å gå fremover. Jeg er enig med Thomas Hylland Eriksen, ifølge Morgenbladet «Mr. Multikulti» i Norge, om at det må være en balanse mellom toleranse og universalisme. Når det er sagt må jeg legge til at toleransen blir tatt svært godt vare på av den diplomatiske Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Jeg har savnet oppmerksomhet om universelle verdier i Norge, og jeg synes fortsatt det legges for liten vekt på slike.

Det tok meg lang tid å forstå hvorfor Abid Raja harselerte med Shabana. Eller hvorfor Kadra fikk en irrelevant kommentar om kroppen sin fra en religiøs representant da hun tok opp nytolkning av Koranen: «Hun kan si hva hun vil, og er sikkert pen og har en fin kropp, men vi kan ikke forandre Koranen på grunn av hva en kvinne mener.» Religionen gir mennene et narsissistisk forhold til seg selv og sin religion ved at de får et kunstig oppblåst og urealistisk selvbilde. Dette i sin tur skaper en aggressiv adferd, der saklig kritikk blir oppfattet som blasfemi og sterkt personlig krenkende.

Menn skal ifølge islam ikke se på en fremmed kvinne, og de bør helst ikke være venn med en fremmed kvinne. Sex er tabu og forbudt utenfor ekteskap og har ført til at menn vokter over sine kvinners seksualitet. Derav kommer denne æreskulturen som fører til at en far eller bror enten velger å isolere kvinnen som vanæret dem ved å aldri møte henne mer, eller, i verste konsekvens, tar livet av henne. Denne kvinnen var et menneske de hadde veldig kjær engang. Kjærligheten var dessverre ikke betingelsesløs på grunn av religionen. En slik maskulinitetsforståelse er primitiv, skaper sosiale skjevheter, kjønnssegregering og en nedvurderende oppfatning av norsk levesett og frihetsbegrep. Guds ord og dermed forholdet til sex og tro blir målestokken for moral, istedenfor rasjonalitet og fornuft. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldts utspill var derfor ikke så hinsides som Abid Raja ville ha det til i Morgenbladet nylig, da han kritiserte henne for å «kreve» fokus på seksuell likestilling av minoritetsmiljøene.

Den muslimske mannen gifter seg ofte tidlig og blir fanget i et lojalt forhold til en kvinne som han kanskje ikke elsker, mens han egentlig er nysgjerrig og burde ha hatt mulighet til å bli bedre kjent med seg selv og sine preferanser. Han vil gjerne ha kvinnelige venner og kanskje en kjæreste – men blir forvirret på grunn av religionen og den kollektive fordømmelsen fra sitt samfunn. Homofile venner eller kjæreste blir helt uaktuelt. Under en debatt i radioprogrammet «Sånn er livet» ble jeg anklaget for generalisering av en ung muslimsk mann når jeg tok opp kvinnesynet. Han kunne sine koranvers og sa at kvinnen er blitt laget av mannens ribben for beskyttelse og kjærlighet, og blir dermed tatt meget godt vare på i islam. Det er akkurat dette som er kjernen i problemet med den konservative mannsrollen: Kvinnen trenger ikke beskyttelse på grunn av sitt kjønn, hun trenger likestilling, uavhengighet og frihet – uten å bli hetset. Slik det er nå, vinner den norske mannen på mange områder. Han har utviklet sin maskulinitet gjennom religionskritikk og kvinnekamp, og spiller på et mye større register. Han kan være forsørger, men også støttespiller, samtalepartner og venn. Hvordan få til denne utviklingen i det konservative muslimske miljøet?

Antirasistisk senter har sviktet sin oppgave som nøytrale formidlere av kontakt mellom minoritetene og majoritetssamfunnet. Istedenfor å sørge for at muslimsk ungdom får et nyansert syn på norsk levesett bidrar Antirasistisk senter til større avstand ved å arrangere demonstrasjoner mot «muslimhets». Ingen er mer hetset og isolert enn mennesker som vil spre kunnskap innenfor religiøse miljøer. Folk som journalist Marte Michelet i Dagbladet, høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem og andre kulturrelativistiske aktører øker hetsen og isolasjonen ved at de hindrer religionsdebatten. Slike aktører bør heller fokusere på religionenes menneskesyn og moraloppfatningene som blir forkynt mennene. De nevnte skriver aldri en kritisk artikkel om religiøs praksis, men angriper kjapt de som tar opp problematikken.

Jeg er ikke tilfreds med det latterlige bildet av den muslimske mannen i norsk offentlighet. Det gjelder å skape et debattklima i det muslimske samfunnet hvor moral kan bli diskutert. Kan man være et godt og moralsk menneske uten å være religiøs? Å vekke blasfemiparagrafen og kjempe mot absolutt ytringsfrihet har vært et mål for religiøse talspersoner – de har glemt at profeten Muhammed selv var blasfemisk mot sine forfedres guder. På grunn av manglende ytringsfrihet holdt han på å bli drept av sine egne i Mekka, men klarte med nød og neppe å flykte. Jesus var mindre heldig og ble torturert og drept. Arnulf Øverland argumenterte seg elegant ut av blasfemianklagene da han sto på tiltalebenken i 1933. Med den nye rasismeloven i kraft og Abid Raja som dommer tror jeg ikke at vi ville ha fått en like rettferdig dom i dag.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse

Toje leser De helliges leir mest som et oppgjør med selvforaktende idealister. Dette er ganske utrolig.
DAB er kringkasting akkurat som FM, og må ikke forveksles med internettradio.
At noen så kaller meg terrorist, kan jeg leve med, selv om det ikke er sant.
«Nasjonalmuseet avhender ikke kunst, som private samlere.Vårt forvaltningsoppdrag strekker seg langt inn i fremtiden.»
«Samfunnet frarøves en viktig kontrollmulighet for å avverge justismord.»
«Frykten for at Norge skal være utsatt for feilinformasjon og løgner i russiske medier er overdrevet.»
«For å utkonkurrere den tradisjonelle vevevirksomheten på 17–1800-tallet, så måtte det en mekanisk vevstol til.»
«Det å angripe sin egen befolkning med illegale våpen og beleire sivile områder, slik som i Madaya, er krigsforbrytelser.»
Hvor har vi støtt på en slik retorikk før? Om jeg ikke husker feil, var det i George Orwells roman 1984.
«LCP burde i prinsippet gjelde alle gamle skrøpelige i hjem eller sykehjem.»
Vi føyer oss lydig til de politiske og sosiale prosjektene lansert av de som kom før oss.