Annonse
04:00 - 20. november 2009

Kritiske spørsmål til narkotikapolitikken ties i hjel

Illegal økonomi: Er det på tide å legalisere cannabis? Det er i alle fall nødvendig å stille spørsmålet, skriver Svanaug Fjær, som i dette innlegget antyder at rusforskningen er kjøpt og betalt. Arkivfoto
Annonse

Cannabis

Det var ikke forutsigbart at Willy Pedersen skulle gå ut med forslag om legalisering av cannabis. Reaksjonen fra de etablerte forskerne på Sirus var derimot forutsigbar. Forskning om narkotikapolitikk er blitt et tabuområde for Sirus, og forskningsmiljøet har gått inn i rollen som statsbærende teknokrati. Vi har fått en helt spesiell tolkning av hva som skal være forskningens rolle i forhold til politikken. Den skal inn i et vitenskapelig univers hvor det viktigste er teknisk avanserte epidemiologiske analyser. Den skal ikke stille kritiske spørsmål.

Cannabisdebatten har dukket opp i flere runder, både her hjemme og internasjonalt. Willy Pedersens forslag er i realiteten nokså vanlige i de internasjonale forskningsmiljøene, og de har tidligere også vært fremmet her til lands. Men forskere med tilsvarende oppslag har gjennom flere tiår blitt brakt til taushet, blant annet ved hjelp av argumentene som Anne Line Bretteville-Jensen, Hilde Pape, Ingeborg Rossow og Jørgen Bramness fremførte mot Pedersen i forrige nummer av Morgenbladet. Det har skjedd med to av de tidligere lederne ved Sirus, Ragnar Hauge og Sturla Nordlund. På ulike tidspunkt i løpet av 1980- og 90-tallet måtte de stå til rette for at de foreslo eller ønsket mer forskning om alternative reguleringsstrategier. Ved ett tilfelle, i 1992, gikk det så langt som til en trussel om budsjettkutt for Sirus. Reaksjonene kom den gangen fra avholdsbevegelse, politi og politikere: Forskningens nøytralitet er i fare. Kan forskerne virkelig stå inne for å stille slike spørsmål?

Det spesielle kravet om ansvarlighet fra forskernes side har skapt en egen form for lydighet, og det har gjort det svært vanskelig å drive forskning som retter kritisk blikk på en av grunnforutsetningene for narkotikaproblemet: forbudspolitikken. I enda mindre grad er det blitt satt i gang forskning som tar alternative regulerings- og forebyggingsstrategier på alvor. Disiplineringen har nå gått så langt at forskningsmiljøet selv retter seg mot en potensiell avhopper som Willy Pedersen ved å betegne bidraget som «overforenklet» og «forførende». Innlegget fra forskerne ved Sirus og Seraf viser hvordan disse forskningsmiljøene domineres av viljen til å bidra til virkeliggjøring av en bestemt politikk. Studiet av politikkens forutsetninger neglisjeres.

Samfunnsforskningen i rusmiddelfeltet har som oppgave å belyse, stille spørsmål ved og problematisere narkotikapolitikken. Forbudet dreier seg ikke bare om potensielle skadevirkninger, men har også et demokratiaspekt med seg. Skal brukermedvirkning og sivile rettigheter for marginaliserte grupper bli en del av de ordinære velferdsstatlige og rettsstatlige ordninger? Bidrar narkotikakontrollen til å beskytte vanlige ungdommer og voksne? I den sammenhengen blir spørsmålet om de som blir straffeforfulgt på grunn av cannabis, eller er blitt dømt for befatning med heroin, temmelig spissfindig og knapt nok relevant.

Innlegget fra Sirus og Seraf illustrerer nødvendigheten av å reise et mer grunnleggende spørsmål om prioriteringer og organisering i norsk rusmiddelforskning: Hva skal egentlig være rollen til disse sterke forskningsmiljøene? Hva slags forlengning av staten har de tenkt å bli? Hvordan ønsker de å bidra til økt forståelse av betingelsene for norsk narkotikapolitikk og bakgrunnen for at narkotikaproblemene nå er en dyp verkebyll i vårt samfunn? Det er lenge siden vi kom til punktet der det ikke var mulig å studere feltet uten å tematisere forbudet, og det var faktisk på høy tid at Willy Pedersen innså det. Personlig gir det meg håp om at norsk samfunnsvitenskapelig forskning kan bidra til utvikling av en ny narkotikapolitikk. Nå må forskerne ved Sirus snu seg tilbake til det sosiologiske grunnfjellet som institusjonen ble bygd over på 1960-tallet. Det er her kildene til forståelse av dagens situasjon så vel som en mer konstruktiv rolle i den kritiske refleksjonen ligger.

Sirus fyller 50 år i 2010. Institusjonen har etter hvert kommet i en særstilling blant norske samfunnsforskningsinstitutter. Sirus er fortsatt et statlig forvaltningsorgan under Helsedepartementet, og er tilnærmet fullfinansiert gjennom sin grunnbevilgning. Det er nå på tide at forskerne selv tar opp hvordan dette har påvirket utviklingen av ulike forskningstema. Videre blir det stadig tydeligere at skjermingen av denne forskningen i et statsautorisert elfenbenstårn forhindrer en nødvendig fornying og vitalisering av forskningen.

Svanaug Fjær

Forskningsleder, International Research Institute of Stavanger (Iris)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.

Mer fra Debatt